Informasjon, tilstand

Bipolare lidelser

Personer med bipolar lidelse har sykdom som medfører perioder med ulike grader av oppstemthet og perioder med depresjon, ofte med lange gode perioder imellom. To til fire prosent av befolkningen utvikler bipolar lidelse i løpet av livet.

Hopp til innhold

Hva er bipolar lidelse?

Dette er en psykisk sykdom hvor symptomene består av perioder med unormal oppstemthet (mani eller hypomani) og perioder med depresjon. I mellom sykdomsperiodene kan det være lange perioder uten plager.

Mani er en heving i stemningsleiet ut over det normale, med raskere tanker og tale, et sterkt selvbilde og høy motorisk aktivitet. Hypomani er en lettere grad av oppstemthet som vanligvis ikke går utover daglige funksjoner eller arbeidsførhet.

Hvis en person har en enkeltstående episode med mani, kalles lidelsen manisk episode. Hvis en person har hatt to eller flere episoder med mani, hypomani eller depresjon, der minst en av episodene er en mani/hypomani, defineres tilstanden som bipolar lidelse (tidligere kalt manisk depressiv lidelse). Personer med bipolar lidelse har en tendens til å svinge mellom maniske og depressive episoder, men hos de fleste er det flest depresjonsperioder. Hyppigheten av slike episoder varierer fra pasient til pasient, og det avhenger også av om pasienten står på behandling eller ikke.

Bipolare lidelser inndeles i type I og type II. Ved bipolar type I har pasienten minst en gang i livet har hatt en manisk episode, i tillegg til depresjon. Ved bipolar type II har pasienten depresjoner og hypomanier, men ingen maniske episoder. Det er depresjonene som er en store belastningen ved type II-lidelsen.

Bipolare lidelser forekommer hyppig. Det er beregnet at ca. 2 % av befolkningen får en slik diagnose. Sykdommen debuterer helt fra barnealder, men er hyppigst i tenårene og hos yngre voksne (58-75% mellom 13 og 30 år). Den kan også debutere i høyere alder

Andre samtidige sykdommer

Mange pasienter med bipolare lidelser plages også av angst, og det er en overhyppighet av samtidig ADHD. Noen sliter også med et aktuelt eller tidligere rusproblem. Også generelle medisinske tilstander som diabetes mellitus, fedme, hjertekarsykdommer er mer utbredt i denne gruppen. Dette kan være bivirkninger av medisiner som brukes, men det kan også ha sammenheng med at depresjoner ofte fører til en betydelig redusert fysisk aktivitet.

Selvmordshyppigheten er 20 ganger høyere blant personer med bipolare lidelser enn i den generelle befolkningen. Det er beskrevet at så mange som en av tre med bipolar lidelse en gang gjør/har gjort selvmordsforsøk.

Typiske symptomer

Hos en person med mani er stemningsleiet unaturlig hevet slik at det er åpenbart at dette ikke er normalt eller vanlig for den det gjelder. Typiske symptomer ved mani er ukritisk og uansvarlig atferd, svær uro, tankeflukt, nedsatt søvnbehov, økt seksualdrift, og aktiviteter preget av at pasienten føler han kan alt, vet alt og klarer alt. Mange opplever såkalt tankestorm (tankene raser gjennom hodet), de blir lett distrahert, legger ofte nye planer og starter stadig nye aktiviteter. Den syke kan vise lettsindig, dumdristig eller upassende atferd som ikke er typisk for personen. Pasienten vil kunne blamere seg, eller gjøre uoverveide økonomiske disposisjoner eller lignende. Ytre stress kan noen ganger gå forut for en episode. Episoden kan starte hurtig, men den kan også komme gradvis over tid.

Pasienter med bipolar lidelse viser i sine depressive perioder typiske depressive tegn, som blant annet omfatter senket stemningsleie, mangel på initiativ og interesse, sosial isolering, manglende evne til å føle glede, økt søvnbehov, redusert matlyst, redusert konsentrasjonsevne og redusert selvbilde.

Årsaker

Arvelige faktorer spiller en viktig rolle for utviklingen av bipolar lidelse. Førstegradsslektninger (søsken, barn) til en person med bipolar lidelse har en livstidsrisiko på 5-15% for sykdommen. Dersom en enegget tvilling får diagnosen, er det 40-70% risiko for at også den andre har eller vil få sykdommen.

En enkel episode kan utløses av ytre stress, redusert søvn, dødsfall i familien, eller andre belastende livshendelser. Bruk av rusmidler eller uregelmessig livsførsel kan utløse sykdommen hos disponerte individer. Noen har sesongvariasjoner med utvikling av nye episoder på samme årstid fra år til år.

Diagnosen

Diagnosen stilles gjennom samtale mellom lege og pasient, ved observasjoner av pasienten og med bakgrunn i tidligere sykehistorie. For å få diagnosen manisk episode skal symptomene ha vært til stede i minst en uke, og personen skal ha minst tre av følgende symptomer:

  • Økt aktivitet eller fysisk rastløshet
  • Taleflom og press til å snakke
  • Tankeflukt eller en opplevelse av at tankene raser gjennom hodet
  • Tap av vanlige sosiale hemninger som fører til upassende atferd
  • Redusert søvnbehov
  • Økt selvtillit og grandiositet, økt seksuell energi
  • Lett distraherbar og konstant endring av aktivitet eller planer
  • Lettsindig, dumdristig eller upassende atferd utypisk for personen
  • Utpreget økning av seksuell energi eller uklok seksuell aktivitet

Hvis pasienten tidligere har hatt en manisk episode eller depresjon, stilles diagnosen bipolar lidelse.

Det er viktig for behandlingen å avdekke eventuell rusmisbruk, medikamentell behandling eller sykdommer som kan være underliggende årsak til de psykiske symptomene. Hvis slike årsaker påvises, foreligger det ikke bipolar lidelse.

Behandling

Målet med behandlingen er å forkorte eventuelle maniske eller depressive episode, samt å få startet forebyggende behandling. Tidlig diagnose og behandling bedrer prognosen ved å redusere risikoen for nye episoder, og bedrer effekten av medikamentell behandling.

Akutte episoder

Ved alvorlige, akutte episoder med mani må pasienten innlegges i psykiatrisk institusjon til behandling. I innledningen benyttes ofte en kombinasjon av medikamentell behandling og skjerming for å gi pasienten ro. Det er av stor betydning å sikre pasienten tilstrekkelig søvn.

I akutte maniske episoder brukes først og fremst medisiner som demper uro og forvirring (antipsykotiske medisiner). Mest brukt er medisiner som inneholder virkestoffet quetiapin (Seroquel). I tillegg benytte hos mange såkalte stemningsstabiliserende medisiner, hvor litium er det mest kjente.

I depressive perioder er stemningsstabiliserende medisiner første valget. Noen ganger kombineres dette med såkalte antidepressiva. Men antidepressiva har dårlig effekt sammenlignet med effekten ved vanlig depresjon, og kan i verste fall bidra til å utløse en manisk episode.

For å forebygge maniske eller depressive episoder anbefales de fleste å bruke stemningsstabiliserende midler. Blant disse er litium mye brukt. Som et alternativ brukes ofte epilepsimedisinene valproat (Orfiril) eller lamotrigin (Lamictal).

Mildere mani - bipolar type II

Personer med diagnosen bipolar lidelse type 2 opplever ikke de alvorlige maniene, og har derfor sjelden behov for innleggelse på sykehus. Ved oppblussing er det viktig å sikre pasienten ro, og unngå stress og belastninger. Ofte kan hypomanien da gli over i løpet av dager eller uker.

Andre elementer i behandlingen

I tillegg til medikamentell behandling tilbys samtaler med psykolog eller psykiater, og jevnlig oppfølging av fastlegen. Det er viktig å avdekke eventuelle utløsende faktorer i forkant av episoden, slik at disse kan unngås senere. Pasienten får innføring i sykdommens symptomer og om hvordan denne kan mestres. Dette kan bidra til å identifisere utløsende faktorer og forebygge nye episoder tidlig i forløpet.

Det er dokumentasjon for at kognitiv atferdsterapi, gruppebasert psykoutdanning og familieterapi, kan være nyttig tilleggsbehandling til farmakologisk vedlikeholdsbehandling.

Videre forløp

Forløpet av bipolar lidelse varierer mye fra individ til individ, og vil også påvirkes av den behandlingen pasienten får.

Maniske episoder starte ofte relativt brått, og kan vedvare fra et par uker til flere måneder dersom de ikke behandles. Depressive episoder har ofte lengre varighet, i gjennomsnitt ca. 4 måneder, men kan vedvare i mer enn ett år.

En av de store utfordringene med lidelsene er at mange opplever tilbakefall. I en studie hadde ca. 40% av pasientene tilbakefall innen 2 år etter første episode. For noen pasienter fører sykdommen til at de ikke klarer å fungere i arbeidslivet.

Det er en tydelig økt selvmordsfare spesielt i etterkant av depressive perioder, men også i maniske perioder.

Vil du vite mer?