KvalitetssjekkDissosiative lidelser grupperes i flere varianter, og dissosiasjon innebærer først og fremst en manglende kobling. Det kan være en manglende kobling mellom symptomer og årsak, vilje og funksjon (f.eks. manglende gangfunksjon selv om fysikken fungerer som den skal) eller multiple personligheter (de ulike personlighetene er ikke knyttet sammen på normalt vis).
Dette dokumentet er først og fremst rettet mot de som er rammet av "PNES" (psykogene ikke-epileptiske anfall) og tilstander med lammelser og følelsesforstyrrelse av ikke organisk årsak.
Har man fått stilt diagnosen dissosiativ lidelse skal det være gjort grundige medisinske undersøkelser som utelukker at plagene skyldes annen sykdom. Ofte er en rekke undersøkelser nødvendig før diagnosen blir stilt, og denne prosessen kan være tidkrevende. Dissosiativ sykdom kan være vanskelig å bli kvitt, men de fleste lærer seg å leve med sykdommen og har god livskvalitet.
Symptomer
Dissosiasjon kan arte seg på mange vis, men gir ofte symptomer som minner om de man normalt ser i forbindelse med nevrologisk sykdom. Det vanligste er anfall som ligner epilepsi, men dissosiative lidelser kan også gjøre at man mistenker multippel sklerose, hjertesykdom, migrene og mange andre tilstander. Tilstanden kan f.eks. presentere seg i form av blindhet, stumhet, døvhet, lammelser, tap av følelse, hukommelsestap, svelgevansker og vansker med å gå. Dissosiative lidelser rammer ofte plutselig. Man klassifiserer lidelsen som en psykisk sykdom som trolig utløses av belastende livshendelser, problemer/konflikter som oppleves som «uløselige» og «uutholdelige» eller av forstyrrede relasjoner til andre mennesker.
Noen ganger blir diagnosen først mistenkt når den først antatte sykdommen ikke reagerer normalt på behandling. Symptomene pasienten fremviser tilsvarer ofte hans/hennes forestilling om hvordan en kroppslig lidelse manifesterer seg, men medisinske undersøkelser og utredninger vil som regel kunne avkrefte denne diagnosen (f.eks. epilepsi). Ved diagnosen dissosiasjon er prosessen som fremkaller symptomene ubevisst (ikke viljestyrt), og det er dette som er selve kjernen i sykdomsmekanismen. Dette dreier seg ikke om bevisste handlinger eller simulering («fake»).
