Informasjon

Münchausens syndrom

Münchausens syndrom er en tilstand der en pasient presenterer symptomer og tegn som viser seg å være fabrikerte, falske.

Hva er Münchausens syndrom?

Münchausens syndrom er en tilstand der en pasient presenterer symptomer og tegn som viser seg å være fabrikerte eller selvpåførte. Pasienten produserer altså selv bevisst sine symptomer og funn, som vedkommende ofte på dramatisk vis presenterer som et problem for helsevesenet. Münchausens syndrom har sjelden noen økonomisk sekundærgevinst, men det kan være et rop om oppmerksomhet. Pasienten gjør det ikke for å lure seg unna en eller annen konsekvens (for eksempel militærtjeneste). Pasienten lider av et dypt følt behov for å være syk, en trang som kan bli så sterk at den får vedkommende til å skade eller forgifte seg selv for å opprettholde illusjonen om en kroppslig sykdom.

Richard Asher ga tilstanden navn i 1951. Han oppkalte syndromet etter Karl Friedrich Hieronymus, Baron Münchausen (1720-1797). En mann som reiste vidt omkring og som ble kjent i sin tid for å fortelle fantastiske og overdrevne historier om sitt liv.

Münchausens syndrom by proxy er en tilstand der en voksen simulerer eller skaper symptomer hos et barn for å kunne oppnå en sekundærgevinst gjennom barnets hospitalisering. Tilstanden oppfattes som barnemishandling og kan være livstruende for barnet.

Münchausens syndrom er en sjelden tilstand. Det er usikkert om det er flest menn eller kvinner som har syndromet. Forekomsten er høyest blant unge til middelaldrende voksne, men tilstanden er beskrevet i alle aldre. 

Årsak

Vi kjenner ikke til hvordan tilstanden oppstår. Oppførselen starter ofte etter et sykehusopphold. Vedkommende er gjerne ansatt i eller har erfaring fra helsevesenet. Vi vet at pasienter ofte har en psykiatrisk lidelse i tillegg, oftest depresjon eller personlighetsforstyrrelse. Pasienter med Münchausens syndrom skjuler det faktum at deres sykdom er fabrikert, og de er bemerkelsesverdig uvillige til å bli vurdert av psykiater. 

Symptom

Pasienten presenterer en atypisk, dramatisk, vag og ikke-konsistent sykehistorie av tilsynelatende plausible symptomer, av og til med medisinsktekniske uttrykk. Sykehistorien er typisk en "perfekt" beskrivelse, som tatt fra en medisinsk lærebok. Ved grundig utspørring om detaljer blir pasienten påfallende vag og inkonsistent. Det er gjerne manglende samsvar mellom sykehistorie og objektive funn. Symptomene presenterer seg oftest bare når pasienten blir observert.

Pasienten har gjerne et stort antall opphold i forskjellige sykehus og lang sykehistorie. Kontakt med akuttmottaket skjer oftest når de mest erfarne fagfolkene ikke er til stede (ferier, kvelder og helger). Vedkommende aksepterer følelsesløst risikofylte og invasive prosedyrer. Når den foreslåtte sykdommen er utelukket, utvikler de tilsynelatende komplikasjoner eller forandring av de opprinnelige symptomer. 

Noen pasienter har et misbruk av medikamenter, spesiell smertestillende og sedativer. Noen oppleves som fiendtlige og kontrollerende pasienter, spesielt hvis de ikke kommer til orde eller når man spør etter deres bakgrunn, medisinsk sykehistorie og dokumentasjon på deres sykdom.

Diagnose

Diagnosen mistenkes ved at det ofte er et påfallende misforhold mellom den dramatiske sykdomsbeskrivelsen og det at pasienten ofte virker påfallende frisk samt at objektive prøver og undersøkelser er normale.

Pasienter med Münchausens syndrom kan fremvise enhver kombinasjon av symptomer og tegn. I sine anstrengelser på å oppnå sykehusinnleggelse, inngripende utredninger og omfattende tiltak, kan disse pasientene simulere enhver alvorlig sykdom som gir fysiske funn og symptomer. I et forskningsmateriale hadde to av tre selvindusert sykdom eller skade. Noe mindre hyppig simulerte pasientene sykdom eller opplyste feilaktig om det. Men også pasienter med Münchausens syndrom kan bli syke på ordentlig, og da kan det være lett for helsepersonell å overse situasjonen.

Diagnosen Münchausens syndrom er problematisk på flere måter. Som lege er man opplært til nærmest uforbeholdent å stole på pasienten. Når mistanken likevel er vakt, lar man ofte være å gå videre i den retning av redsel for å overse en organisk diagnose, med de derav følgende negative reaksjoner hos pasienten og et potensielt erstatningsansvar. Et mulig enda større hinder er bryet og arbeidsbyrden med å utvide granskingen og overprøve tidligere diagnoser, spesielt når disse er stilt ved andre sykehus.

På den annen side medfører denne atferden en voldsom ressursbruk, som kan være langt større enn hos pasienter med reelle lidelser. Det er forsiktig estimert at omkostningene for hver pasient gjennomsnittlig ligger på over 1 million kroner. I tillegg går det med mye tid i sykehusene som kunne vært brukt på pasienter med reell sykdom.

Om pasienten får fortsette med sin atferd, kan det ha potensielt dødelig utgang. Etisk sett burde man kanskje oftere ta tak i en mistanke om Münchausen syndrom, for å beskytte pasienten mot alvorlige selvpåførte og sykehuspåførte skader, heller enn passivt å akseptere at pasienten fortsetter med sin atferd.

Eksempler på selvpåførte symptomer og tegn

  • Inntak av blodfortynnende medisin, insulin for å få lavt blodsukker, stoffskifteregulerende medisin, pupilledilaterende middel i øyet
  • Injeksjon av avføring under huden og deretter klage over sår som ikke vil gro
  • Egenpåført(e) sår på hornhinnen, i huden, vaginalblødning
  • Selvtapping av blod for å få anemi, oppvarming av termometer for å simulere feber
  • Feilaktige opplysninger om hiv/aids, kreft, påståtte brystsmerter, simulering av astmaanfall/kramper/koma/lammelse/blindhet/døvhet
  • Innsetting av nyresteiner (eller andre steiner) i blæren via kateter

Behandling

Den umiddelbare håndteringen av pasienten avhenger av sykdomsbildet. Pasienten må i utgangspunktet tas hånd om som enhver annen pasient inntil diagnosen er avklart. Når mistanken om at det kan foreligge et tilfelle av Münchausens syndrom er vekket, kan det være aktuelt å vurdere tilsyn fra eller henvisning til psykiater. Dette vil pasienten ofte avslå. Pasientene innrømmer sjelden sin simulerende atferd. Når de registrerer at de er ved å bli mistenkt for å være psykisk syke istedenfor å ha en somatisk lidelse, forlater de fleste helseinstitusjonen. 

Disse pasientene er generelt uvillige til å la seg underkaste behandling av den underliggende tilstanden (Münchausens syndrom). Syndromets karakter og dets sjeldenhet umuliggjør solid forskning, blant annet for å finne god behandling. Psykiatrisk behandling kan bedre prognosen, for eksempel ved samtaleterapi.

I noen tilfeller blir syndromet avdekket og diagnosen stilt. Erfaringsmessig kan atferden reduseres dersom det blir sendt ut en epikrise (legerapport) til alle helseinstitusjoner pasienten har oppsøkt, med grundige opplysninger om diagnose og utredning. Mange leger vegrer seg for dette, da de føler ubehag ved denne fremgangsmåten fordi de føler at de stigmatiserer pasienten. Man burde likevel vurdere dette, fordi man da kanskje kan beskytte pasienten mot alvorlige selvpåførte og legepåførte skader.

Prognose

Pasienter med Münchausens syndrom kan ty til ekstreme tiltak for å simulere kroppslige sykdommer, noe som kan påføre dem virkelig sykdom, for eksempel gjennom inntak av skadelige stoffer, medisiner o.l.

Det finnes ikke solide tallmaterialer, men man har grunn til å tro at disse pasientene har en relativt høy mortalitet på grunn av selvpåført fysisk skade, komplikasjoner etter invasive inngrep og kamuflering av viktig helseinformasjon.

Vil du vite mer?