KvalitetssjekkHva er selektiv mutisme?
Selektiv mutisme beskriver et barn som over tid er helt stum i noen sosiale situasjoner, men kan snakke normalt hjemme eller sammen med kjente personer.
Den typiske situasjonen er stumhet i barnehage eller skole, mens de snakker normalt hjemme. Hyppigst skjer dette hos barn som akkurat har startet i barnehage eller på skole.
Stumheten er ikke selvvalgt. Barnet ønsker å snakke, men får det ikke til, og forstår heller ikke hvorfor hun/han ikke får det til.
Forekomst
Tilstanden er relativt sjelden med en forekomst på ca. 1%, det vil si hos ca. ett av hundre barn. Hyppigst skjer dette i perioden 2-5 år, men det kan også komme senere.
Årsaker
Tilstanden selektiv mutisme regnes som en form for angst, og dermed en lettere form for psykisk plage. Det er funnet at mer enn halvparten, kanskje helt opp mot 90% av alle med selektiv mutisme har noen grader av sosial angst - det vil si angst, uro eller spenning og usikkerhet i sosiale situasjoner hvor de møter fremmede.
Det er også beskrivelser av at barna ofte er sjenerte og lett trekker seg tilbake i uvante sosiale sammenhenger.
Det er mistanke om at arvelige forhold kan ha betydning hos noen. Tilstanden er også litt hyppigere hos barn som er to- eller flerspråklige, og også litt vanligere hos barn som har språkforstyrrelser. Dette kan gi mistanke om at engstelse for å dumme seg ut eller gjøre noe feil kan bidra til plagene. Men noen entydig og samlet forklaring er ikke funnet.
Symptomer og tegn
Kjennetegnet på sykdommen er stumhet i enkelte sosiale situasjoner, hyppigst på skolen eller i barnehage, mens de kan snakke hjemme og i kjente omgivelser. Noen blir stumme også med kroppen, mens andre kan kommunisere noe med mimikk og gester. Enkelte barn kan snakke med andre barn, men mister språket helt når de snakker med lærer eller barnehagepersonell.
Det er viktig å gjenta at barna ikke gjør dette for å skape konflikt. De ønsker å prate, men det låser seg og de får det ikke til.
Diagnostikk
Diagnosen er enkel når man først merker dette mønsteret. Oftest er det barnehagepersonell, lærere eller foreldrene selv som erkjenner at dette er mer enn vanlig sjenerthet og startvansker. Når diagnosen erkjennes er det viktig å gi barnet hjelp.
Det er naturlig å henvende seg til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) ved skolen eller i kommunen, eventuelt kan fastlegen kontaktes. Både fastlege og PPT bør henvise videre til den lokale barne- og ungdomspsykiatriske avdelingen (BUP), som er ekspertnivået på denne tilstanden.
Behandling
Ved BUP vil det i første omgang bli gjennomført grundige samtaler med barn og foreldre for å fastslå diagnosen, og for å utelukke andre diagnoser. Deretter gjennomføres behandlingen etter såkalt kognitive teknikker. Det består i å informere om tilstanden, gi råd om hvordan man best kan øve for å bli kvitt problemet, og lære både foreldre og kontaktpersonene i barnehage eller på skole teknikker for hvordan man bør forholde seg.
I Norge anbefales å bruke en trappetrinnsmodell i behandlingen hvor barna, sammen med en terapeut, deltar i et spill som krever enkel verbal kommunikasjon. Dette gjennomføres først hjemme, deretter en gradvis utvidelse sammen lærer og/eller barnehagepersonell, og etter hvert sammen med andre elever.
Dessverre er det ikke uvanlig at hjelpeapparatet ikke har tilstrekkelig kompetanse om tilstanden, og at det kan ta lang tid å få den riktige hjelpen. RBUP - Regionsenter for barn og unges psykiske helse tilbyr rådgivning til de som jobber med barn og unge, både i kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Det er etablert en forening for selektiv mutisme hvor foreldre og barn som sliter med dette kan få informasjon og støtte.
Forløp og prognose
Med riktig behandling er utsiktene til helbredelse gode. I en norsk studie, hvor trappetrinnsmodellen ble benyttet i en periode på tre måneder, var 70% helt kvitt plagene ved kontroll fem år etter behandlingsperioden. 17% var betydelig bedre, men hadde fortsatt litt plager, og 13% hadde fortsatt selektiv mutisme.
Det er en tydelig tendens i forskningsrapporter at resultatene er best når man starter behandling tidlig. Det er med andre ord smart å søke hjelp så snart man blir klar over problemet.
