Informasjon

Tvangslidelse

Tvangslidelser er karakterisert ved tvangstanker og tvangshandlinger. Det er en forholdsvis hyppig tilstand som ikke er så enkel å behandle.

Hopp til innhold

Hva er tvangslidelse?

Tvangslidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved stadige tvangstanker (obsesjoner) og/eller tvangshandlinger (kompulsjoner). På fagspråket omtales tilstanden som en obsessiv-kompulsiv lidelse.

  • Tvangstanker, obsesjoner, er gjentatte tanker, følelser, ideer eller fornemmelser som pasienten ikke klarer å unngå. Disse dreier seg ofte om redsel for smitte, sykdom eller vold. Obsesjonene fremstår som ubehagelige og gjerne skremmende for pasienten.
  • Tvangshandlingene, kompulsjoner, er handlinger som stadig gjentas, og som i en del tilfeller er nært knyttet opp til tvangstanker. Dette kan dreie seg om å vaske (vasketvang), kontrollere dører, låser eller kokeplater (sjekketvang) eller handlinger som må gjøres på en bestemt måte eller i en bestemt rekkefølge (ritualer). Hvis tvangshandlinger ikke utføres, vekker dette stort ubehag.

Tvangstanker og tvangshandlinger får dermed stor tendens til å prege pasientens hverdag.

Tvangslidelse er ganske hyppig og er sannsynligvis underdiagnostisert hos barn og ungdom. Man har funnet lette symptomer hos 14-29% av befolkningen. Mange har tendenser til tvangstanker og tvangshandlinger, og det vil være graden av tvangsfølelse og betydningen for personens hverdag som avgjør om det klassifiseres som en lidelse i det enkelte tilfelle. Tvangssymptomer kan også inngå i bildet ved andre psykiatriske lidelser, som schizofreni, personlighetsforstyrrelse, begynnende Alzheimer, fobier, generalisert angst og depresjon.

Gjennomsnittsalderen for debut av tvangslidelser er mellom 22 og 36 år, bare 15% debuterer senere. Menn tenderer til å debutere noe tidligere enn kvinner, men forekomsten er omtrent like høy blant kvinner og menn.

Legesøkning

Mennesker i alle aldre med tvangslidelse forstår det meningsløse i sin repeterende, uønskede atferd og de påtrengende, stadig tilbakevendende tvangstankene. Dette kan føre til skam, motvilje mot å søke hjelp og manglende gjenkjenning av tilstanden fra helsepersonell sin side. Mennesker med tvangslidelser venter lenge med å søke hjelp - i en studie tok det i gjennomsnitt 17 år. De søker ofte ikke-psykiatere for behandling, men de psykiatriske symptomene forblir upåaktede. Større oppmerksomhet om tilstanden behøves, og leger og annet helsepersonell bør ha skjerpet oppmerksomhet overfor tilstanden.

Årsaker

Årsaksforholdene er sannsynligvis sammensatte, og både arvelige, biologiske og psykologiske faktorer bidrar til utvikling av lidelsen. Grensene mellom egentlige årsakssammenhenger, forhold som oppstår som følge av tvangslidelse og utløsende faktorer er ikke veldefinerte. Mye tyder på at tvangslidelse er en utviklingsmessig forstyrrelse i sentralnervesystemet. Det synes å være en ubalanse i impulsoverføringene mellom ulike deler av hjernen. Dette fremmer dysfungerende handlinger. Ved behandling med antidepressiva (SSRI) og atferdsterapi er det sett normalisering av disse misforholdene.

Symptomer

Det er sjelden at pasienter oppsøker lege på grunn av tvangstanker eller tvangshandlinger. Noen kommer på grunn av press fra omgivelsene, familie eller venner. Noen oppsøker lege for tørr hud og håndeksem som skyldes overdreven vasking. Noen søker for søvnvansker. Pasienten opplever vanligvis selv tankene eller handlingene som overdrevne eller urimelige, og at de gir ubehag, tar mye tid eller hemmer arbeid eller sosiale aktiviteter. Ved en spesiell variant av tilstanden har pasientene dårlig innsikt, og innser ikke at tvangstankene og tvangshandlingene er overdrevne eller urimelige.

Symptombildet preges av tvangstanker og tvangshandlinger. Vanlige tvangstanker er smittefrykt, grubling, frykt for sykdom og ulykke, aggressive og seksuelle tanker. Mange har flere enn en type tvangstanker. Den vanligste tvangshandlingen er vasketvang (det er ikke for renselse, men for unngåelse av smitte), kontroll eller sjekking av låser og kokeplater, samt telleritualer.

I tilknytning til disse tankene og handlingene spiller angst og ubehag en viktig rolle. Tvangstanker kan i seg selv utløse angstsymptomer, og hvis tvangshandlinger hindres, vil også dette gi angstsymptomer hos pasienten. Utad vil tvangshandlingene være det mest tydelige. Lidelsen setter begrensninger for pasientenes livsførsel, opptar gjerne stadig mer av personens hverdag og vil gjennom de begrensningene den setter, kunne føre til at depresjon utvikles i tillegg til tvangslidelsen.

En del pasienter med tvangslidelse er preget av perfeksjonisme og rigide meninger og holdninger. Det er en vanlig, men feilaktig oppfatning, at slik tvangsmessig personlighet er en forløper eller en risikofaktor for obsessiv-kompulsiv lidelse.

Diagnose

Diagnosen stilles på bakgrunn av legens intervju med pasienten, samt eventuelle observasjoner av vedkommende. Videre gjøres som regel kroppsundersøkelse for å utelukke underliggende sykdom i andre organer.

Følgende tre spørsmål stilles gjerne for å klargjøre om det foreligger tvangslidelse. Bekreftende svar på et av disse spørsmålene gir sterke holdepunkter for diagnosen:

  • "Har du tanker som stadig kommer tilbake, som gjør deg nervøs og som du ikke klarer å bli kvitt uansett hvor hardt du prøver?"
  • "Holder du ting ekstremt rene eller vasker du hendene svært ofte?"
  • "Må du sjekke og kontrollere ting mer enn andre?"

Behandling

Tvangslidelse kan behandles både ved hjelp av medikamenter, samtalebehandling og noe som kalles eksponeringsterapi med responsprevensjon. Men ikke alle oppnår effekt av behandlingen. Opptil 40% av pasientene responderer verken på atferdsbehandling eller medikamentell behandling.

Medikamentell behandling

Blant medikamenter er det funnet at enkelte antidepressiva (SSRIer) kan fungere godt. Denne behandlingen må gjennomføres i lengre tid, og minst ett år. Mange pasienter nekter imidlertid behandling, faller fra under behandlingen, eller får tilbakefall etter avsluttet medikamentell behandling. Behandlingen bør vare i minimum 10-12 uker for å kunne vurdere effekten av behandlingen. De aller fleste får tilbakefall av symptomer kort tid etter stans i behandlingen. Hvis den medikamentelle behandlingen er vellykket, bør pasienten fortsette behandlingen i lang tid, minst ett år. Avslutningen av behandlingen bør skje langsomt, og ved restsymptomer bør langvarig behandling overveies.

Psykoterapi

Samtalebehandling og eksponeringsterapi med responsprevensjon kombineres i de fleste tilfeller med medikamentell behandling. Under eksponeringsterapi med responsprevensjon forsøker man å hindre gjennomføringen av tvangshandlinger, i håp om at pasienten skal lære seg å begrense omfanget av slike handlinger etter at behandlingen er avsluttet. Dette er en spesialistoppgave. Særlig ved alvorlige plager bør pasienten gis en kombinasjon av psykologisk behandling og antidepressiver (klomipramin eller SSRI).

Eksponeringsterapien innebærer at pasienten lager en liste over tvangstanker, tvangshandlinger og ting han eller hun unngår. Listen rangeres fra minst angstprovoserende til mest angstprovoserende. Pasienten starter så med de moderat angstprovoserende stimuli og eksponerer seg for dette gjentatte ganger til situasjonen utløser minimal angst. Så går man løs på det neste stimulus på listen, deretter det neste osv., inntil den mest fryktede situasjonen gir lite eller ingen angst. Dette er i dag en spesialistoppgave som relativt få psykiatere og psykologer er kjent med.

Behandling relatert til sykdomsprofil

Hvis tvangshandlinger dominerer, er eksponering førstevalg, men legemidler har også god effekt. Hvis tvangstanker uten ritualer dominerer, angis legemidler å ha beste effekt. Oftest foreligger både tvangstanker og tvangshandlinger; terapivalget avgjøres da ofte av pasientens ønsker og tilgjengelige ressurser.

Prognose

I barne- og ungdomsår kan lidelsen anta et fluktuerende forløp, med muligheter for bedring. Etter puberteten har lidelsen vanligvis et kronisk forløp uten spesifikk behandling. En studie fant at 46% hadde et episodisk forløp mens 54% hadde et kronisk forløp.

Depresjon er ofte en komplikasjon, fremfor alt som en følge av en kronisk tvangslidelse. Personlighetsforstyrrelser vil vanskeliggjøre behandlingen. Med psykologisk behandling (ERP) vil en kunne ivareta disse problemer spesielt.

Med spesifikk behandling (eksponering og responsprevensjon eller antidepressiver) kan en regne med god bedring i de fleste tilfeller. Det er funnet gode resultater etter kombinasjonsbehandling med medikamenter og eksponeringsterapi. Det er i de fleste tilfeller avgjørende med god oppfølging, da enkelte pasienter erfarer tilbakefall når den medikamentelle behandlingen avsluttes.

Vil du vite mer?