KvalitetssjekkHva er en psykose?
En person som er psykotisk, har en realitetsbrist. Han eller hun kan høre "stemmer" eller ha merkelige og ulogiske forestillinger. For eksempel kan vedkommende tro at andre kan høre deres tanker, eller vil forsøke å skade dem, eller at de er Jesus eller en annen berømt person. De kan bli opphisset eller sinte uten noen åpenbar grunn, eller de kan bruke mye tid alene, eventuelt i sengen. De kan snu døgnet, sover om dagen og er våkne om natten. Vedkommende kan neglisjere sin personlige hygiene - bader ikke, skifter ikke klær. Ofte snakker de og sier ting som ikke gir mening. Vanligvis er de i starten av sykdommen uvitende om at tilstanden er en sykdom.
Hva er antipsykotika?
Atferden som er beskrevet, er symptomer på en psykotisk tilstand som for eksempel schizofreni. Antipsykotika er medikamenter som virker mot slike symptomer. Disse medikamentene kan ikke helbrede sykdommen, men de kan ta vekk mange av symptomene og gjøre dem mildere. I noen tilfeller kan de også korte ned varigheten av en sykdomsperiode.
Det finnes mange forskjellige antipsykotika, eller nevroleptika, som er en annen benevnelse på denne medikamentgruppen. Disse medikamentene påvirker overføringen av signalstoffer i hjernen (nevrotransmittere) som gjør det mulig for nerveceller å kommunisere med hverandre. En slik nevrotransmitter, dopamin, antas å være relevant i forhold til symptomer på schizofreni. Alle disse medikamentene er vist å være effektive ved schizofreni. Hovedforskjellen ligger i hvor kraftfulle (potente) de er. Det vil si hvilken dose som behøves for å oppnå behandlingseffekt eller bivirkninger. Noen tror at jo høyere dose som foreskrives, jo alvorligere er sykdommen - men det er ikke alltid sant.
Utviklingen av antipsykotika
De første antipsykotiske legemidlene ble introdusert på 50-tallet. Antipsykotika har hjulpet mange pasienter med psykose til å leve et mer normalt og verdig liv ved å lindre slike symptomer som hallusinasjoner (både syns- og hørselshallusinasjoner) og paranoide tanker (forfølgelsestanker). De tidlige antipsykotiske legemidlene hadde imidlertid ubehagelige bivirkninger, som muskelstivhet, skjelvinger og unormale bevegelser - noe som ledet forskerne til å fortsette jakten på bedre medikamenter. Flere av de gamle nevroleptika er fortsatt i bruk og har en sentral plass i behandlingen av psykoser og urotilstander. Eksempler er levomepromazin (Nozinan®), perfenazin (Trilafon®), proklorperazin (Stemetil®), haloperidol (Haldol®), droperidol (Dridol®).
På 90-tallet kom det en rekke nye medikamenter mot schizofreni, kalt "atypiske antipsykotika". Fordi disse nye legemidlene har færre bivirkninger enn de gamle, brukes de ofte som førstevalgsbehandling i dag. Det første atypiske antipsykotikum var klozapin (Clozapin®, Leponex®), og det ble funnet å være mer effektivt enn de vanlige eller "typiske" antipsykotiske medikamentene hos en gruppe personer med schizofreni som ikke ble bedre med medikamenter (terapiresistente). Samtidig ble forekomsten av ukontrollerte og ufrivillige bevegelser (tardive dyskinesier) lavere. Dog har det vist seg at klozapin kan gi alvorlige blodforstyrrelser. Tross dette, brukes klozapin fortsatt i behandlingen av terapiresistente schizofreni-pasienter.
En rekke andre atypiske antipsykotika har blitt utviklet siden klozapin ble introdusert. De er risperidon (Risperdal®, Risperidon®), aripiprazol (Abilify®, Aripiprazole®), olanzapin (Olanzapine®, Zyprexa®), kvetiapin (Quetiapin®, Seroquel®), sertindol (Serdolect®), lurasidon (Latuda®) og ziprasidon (Zeldox®, Ziprasidon®). Hver av dem har sine bivirkninger, men generelt så tolereres disse nye medikamentene bedre enn de eldre.
Alle disse medikamentene har sin plass i behandlingen av schizofreni, og legene vil velge mellom dem. Terapivalget baseres på pasientens symptomer, alder, vekt og tidligere erfaringer med medikamentell behandling.
Dosering og bivirkninger
Noen av disse medikamentene er sterktvirkende (potente), og legen foreskriver en lav dose. Andre medikamenter som ikke er så potente, kan brukes i høyere doser.
De fleste antipsykotika tas som én daglig dose. For å unngå bivirkninger som søvnighet, kan noen av disse antipsykotika tas ved sengetid. Andre antipsykotika finnes i "depot"-form og kan gis som en sprøyte en til to ganger per måned.
De fleste bivirkningene til antipsykotika er milde. Vanligvis forsvinner disse bivirkningene etter de første ukene med behandling. Det gjelder søvnighet, rask puls og svimmelhet. Noen personer går opp i vekt når de tar medikamenter og må sørge for et sunt kosthold og regelmessig mosjon. Andre bivirkninger kan være nedsatt seksuell evne og interesse, forstyrrelser i menstruasjonsperiodene, solbrenthet eller utslett.
Om det opptrer en bivirkning, bør du fortelle legen din om det. Det kan da være aktuelt å skifte til et annet legemiddel, eventuelt endre dose eller opplegg, eller skrive ut en tilleggsmedisin som kontrollerer bivirkningene.
Effekten av behandlingen
På samme måte som pasienters respons på de antipsykotiske medikamentene varierer, så varierer de også i forhold til hvor raskt de bedrer tilstanden. Noen symptomer avtar i løpet av dager, andre kan det ta uker og måneder å dempe. Mange pasienter opplever vesentlig bedring etter ca. seks ukers behandling. Hvis det ikke kommer noen bedring, vil legen som regel skifte medikament. Legen kan ikke på forhånd vite hvilket medikament som virker hos en pasient. Noen ganger må en pasient prøve flere medikamenter før legen finner et som virker.
Om en pasient føler seg bedre eller helt frisk, bør ikke medikasjonen stoppes uten å snakke med legen først. Det kan være nødvendig å stå fast på en medikasjon for å kunne fortsette å holde seg vel. Hvis legen beslutter at behandlingen kan stanse, er det viktig at du møter til kontroller hos legen mens behandlingen trappes ned. Mange personer med såkalte bipolare lidelser, der grunnstemningen kan svinge fra nedtrykthet (depresjon) til oppstemthet (mani), trenger antipsykotika bare i en begrenset periode under den maniske fasen inntil stemningsstabiliserende medikasjon begynner å virke. Motsatt er det pasienter som behøver antipsykotisk medikasjon over lang tid. Disse pasientene har kroniske schizofrene lidelser, eller de har en sykehistorie med gjentatte schizofrene episoder, og det er fare for nye tilbakefall. I andre tilfeller kan det være en person som har opplevd en eller to alvorlige episoder, og som kan trenge behandling på ubestemt tid. I slike tilfeller fortsetter den medikamentelle behandlingen på den laveste mulige vedlikeholdsdosen for å opprettholde kontrollen over symptomene. Dette betegnes vedlikeholdsbehandling, og den forebygger tilbakefall hos mange pasienter og fjerner eller reduserer symptomene til andre.
Mulige problemer i forhold til andre medikamenter
Antipsykotika kan gi uønskede effekter når de tas sammen med andre medikamenter. Derfor er det viktig at legen din kjenner til alle medisinene du tar, inklusive håndkjøpspreparater som vitaminer, mineraler, helsekostprodukter og ditt alkoholforbruk. Noen antipsykotika samvirker med blodtrykksmedisiner, antiepileptika og midler mot Parkinsons sykdom, noe som kan forsterke eller svekke effekten av medikamentene - dette betegnes på fagspråket som medikamentelle interaksjoner. Andre antipsykotika forsterker virkningen av alkohol og andre hemmere av sentralnervesystemet som antihistaminer, antidepressiver, barbiturater, noen sove- og smertestillende medisiner og narkotika.
Andre virkninger
Langtidsbehandling av schizofreni med en av de eldre antipsykotiske midlene kan føre til at vedkommende utvikler tardive dyskinesier. Dette er en tilstand karakterisert ved ufrivillige bevegelser, oftest rundt munnen (eks. tyggebevegelser, grimasering). De kan variere fra milde til alvorlige. Hos noen pasienter kan ikke tilstanden reverseres, mens andre kan bli delvis eller helt bra. Tardive dyskinesier kan noen ganger ses hos pasienter med schizofreni som aldri har blitt behandlet med et antipsykotikum, dette kalles "spontan dyskinesi". Dog ses de fleste tilfellene med dyskinesi etter langtidsbehandling med eldre antipsykotika. Risikoen er blitt redusert med de nye "atypiske" medikamentene. Forekomsten er høyere blant kvinner, og risikoen øker med alderen. De mulige risikoene med langtidsbehandling med antipsykotika må veies mot de gunstige effektene hos hver enkelt pasient. Risikoen for tardive dyskinesier er 5 prosent per år med eldre medikamenter, den er lavere med de nyere.
