Informasjon

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

Legemiddelassistert rehabilitering, forkortet LAR, er et tverrfaglig, spesialisert rehabiliteringsprogram for heroin- /morfinavhengighet, hvor man bruker morfinlignende medisiner som erstatning.

De erstatningsmidlene som brukes i Norge, er enten buprenorfin (Subutex eller Suboxone) eller metadon.

I 2010 kom en ny forskrift om legemiddelassistert rehabilitering, LAR-forskriften, og Helsedirektoratet ga ut Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet. I 2013 kom Helsedireketoratets Veileder for utlevering av substitusjonslegemiddel i og utenfor LAR (legemiddelassistert rehabilitering).

LAR er ikke bare behandling med medisiner. Rehabiliteringen skal være et tilbud som også omfatter sosial og økonomisk, og om mulig yrkesrettet, rehabilitering. I LAR-forskriften er det bestemt at det er spesialisthelsetjenesten som skal ha ansvar for innskrivning og gjennomføring av behandlingen. Arbeidet skal organiseres i et samarbeid mellom pasienten, spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og pasientens fastlege. Alle helseforetakene er forpliktet til å opprette LAR-sentre, og pasientene har rett til vurdering for behandling i følge pasientrettighetsloven.

Morfinavhengighet

Heroin og morfin tilhører stoffgruppen opioider. Det finnes også en rekke legemidler, beregnet for smertelindring, som tilhører denne gruppen. Som narkotikum er det heroin som er det dominerende preparatet. Heroin brukes først og fremst i flytende form hvor de narkomane injiserer stoffet direkte inn i blodårene.

Opioider har sitt virkested først og fremst i hjernen. Her er det en rekke bindingssteder (reseptorer) hvor stoffet binder seg, og derved stimulerer forskjellige nervebaner i hjernen. Denne stimuleringen fører til rusopplevelse, en følelse av velvære, avspenning, glede og søvnighet. Stimulering av disse nervebanene fører også til en sterk lindring av smerte. Disse effektene brukes medisinsk ved for eksempel akutt hjerteinfarkt, hvor en liten dose morfin fjerner smerten fullstendig, pulsen blir roligere og skaden på hjertet begrenses.
Våre egenproduserte smertelindrende stoffer, de såkalte endorfiner, utøver også sin effekt ved å stimulere de samme reseptorene i hjernen.

Ved gjentatt bruk av heroin/morfin vil hjernens bindingssteder og nervebaner oppfatte dette som overstimulering, og etter hvert forsøke å beskytte seg mot påvirkningen. Gradvis forandres bindingsstedene på en slik måte at virkningen avtar. Dette betyr at det stadig må mer stoff til for å utløse den samme effekten som tidligere. Det er som om hjernen gjør det den kan for å overleve og beskytte seg mot de sløvende stoffene. For den narkomane betyr dette at de stadig må ta større doser for å oppnå den ruseffekten som er ønsket.

Når hjernens bindingssteder for heroin og endorfiner etter hvert er tilpasset de store dosene heroin som tilføres, oppleves fravær av stimulering som en svært ubehagelig mangeltilstand eller understimulering. Det skal ikke så mange innsprøytninger med heroin til før denne mangeltilstanden, som kalles abstinens, blir svært ubehagelig, og i seg selv en stor drivkraft for å skaffe nytt stoff.

I tillegg til behovet for økende doser, og abstinens når stoffene ikke tilføres, er det også andre viktige faktorer som bidrar til misbruket. Med gjentatt tilførsel av opioider skjer det en forandring i hjernen i retning av likegyldighet og svekket motivasjon for endring. Man mister etterhvert også normal evne til å styre egne valg, og til å mestre stress. Til sammen er det altså en rekke faktorer som bidrar til å vedlikehold misbruk og til å komplisere rehabiliteringen.

Neste side