Informasjon

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR)

Legemiddelassistert rehabilitering, forkortet LAR, er et tverrfaglig, spesialisert rehabiliteringsprogram for heroin- /morfinavhengighet, hvor man bruker morfinlignende medisiner som erstatning.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Hopp til innhold

De erstatningsmidlene som brukes i Norge, er enten buprenorfin (Subutex eller Suboxone) eller metadon.

I 2010 er det kommet en ny forskrift om legemiddelassistert rehabilitering, LAR-forskriften, og Helsedirektoratet har gitt ut Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet.

LAR er ikke bare behandling med medisiner. Rehabiliteringen skal være et tilbud som også omfatter sosial og økonomisk, og om mulig yrkesrettet, rehabilitering. I LAR-forskriften er det bestemt at det er spesialisthelsetjenesten som skal ha ansvar for innskrivning og gjennomføring av behandlingen. Arbeidet skal organiseres i et samarbeid mellom pasienten, spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og pasientens fastlege. Alle helseforetakene er forpliktet til å opprette LAR-sentre, og pasientene har rett til vurdering for behandling i følge pasientrettighetsloven.

Morfinavhengighet

Heroin og morfin tilhører stoffgruppen opioider. Det finnes også en rekke legemidler, beregnet for smertelindring, som tilhører denne gruppen. Som narkotikum er det heroin som er det dominerende preparatet. Heroin brukes først og fremst i flytende form hvor de narkomane injiserer stoffet direkte inn i blodårene.

Opioider har sitt virkested først og fremst i hjernen. Her er det en rekke bindingssteder (reseptorer) hvor stoffet binder seg, og derved stimulerer forskjellige nervebaner i hjernen. Denne stimuleringen fører til rusopplevelse, en følelse av velvære, avspenning, glede og søvnighet. Stimulering av disse nervebanene fører også til en sterk lindring av smerte. Disse effektene brukes medisinsk ved for eksempel akutt hjerteinfarkt, hvor en liten dose morfin fjerner smerten fullstendig, pulsen blir roligere og skaden på hjertet begrenses.
Våre egenproduserte smertelindrende stoffer, de såkalte endorfiner, utøver også sin effekt ved å stimulere de samme reseptorene i hjernen.

Ved gjentatt bruk av heroin/morfin vil hjernens bindingssteder og nervebaner oppfatte dette som overstimulering, og etter hvert forsøke å beskytte seg mot påvirkningen. Gradvis forandres bindingsstedene på en slik måte at virkningen avtar. Dette betyr at det stadig må mer stoff til for å utløse den samme effekten som tidligere. Det er som om hjernen gjør det den kan for å overleve og beskytte seg mot de sløvende stoffene. For den narkomane betyr dette at de stadig må ta større doser for å oppnå den ruseffekten som er ønsket.

Når hjernens bindingssteder for heroin og endorfiner etter hvert er tilpasset de store dosene heroin som tilføres, oppleves fravær av stimulering som en svært ubehagelig mangeltilstand eller understimulering. Det skal ikke så mange innsprøytninger med heroin til før denne mangeltilstanden, som kalles abstinens, blir svært ubehagelig, og i seg selv en stor drivkraft for å skaffe nytt stoff.

I tillegg til behovet for økende doser, og abstinens når stoffene ikke tilføres, er det også andre viktige faktorer som bidrar til misbruket. Med gjentatt tilførsel av opioider skjer det en forandring i hjernen i retning av likegyldighet og svekket motivasjon for endring. Man mister etterhvert også normal evne til å styre egne valg, og til å mestre stress. Til sammen er det altså en rekke faktorer som bidrar til å vedlikehold misbruk og til å komplisere rehabiliteringen.

Legemidler i rehabiliteringen

Det finnes etter hvert mye forskning og erfaring som viser at bruk av legemidler er svært viktig i rehabiliteringen av mange heroinmisbrukere. Dette er en erkjennelse av at langvarig forbruk medfører så store skadeeffekter på hjernens reseptorer, at behandling ikke vil lykkes uten at man også gjør noe for å stimulere disse reseptorene.

Buprenorfin eller metadon inntas som tabletter, smeltetabletter eller mikstur. Begge stoffene nedbrytes langsomt i kroppen, og man kan derfor finne fram til en dosering som gir jevnt nivå av disse opioidene i blodet. Ved å holde jevnt nivå unngår man ruseffekten, som kommer like etter en innsprøytning i blodet. Ved jevn dosering unngår man også abstinensen. Dette fører til en stabilisering som gir muligheter for å gjennomføre de andre delene av rehabiliteringen.

Både buprenorfin og metadon kan misbrukes, og kan føre til overdosedødsfall. Preparatene er også livsfarlige for personer som ikke har brukt opioider. Det er derfor streng kontroll med medisineringen. LAR forskriften gir regler for inntak av medisinen, og regler for å kontrollere at dosering er riktig og at andre rusmidler ikke benyttes samtidig. Inntil stabilisering er dette svært krevende for den narkomane, og medfører daglig oppmøte på behandlingsstedet.

I Norge er det vedtatt at buprenorfin skal være førstevalg, fordi det er noe mindre fare for overdosedødsfall hos pasient, og ved eventuell lekkasje av medikament til andre miljø. Det finnes også et buprenorfinpreparat (Suboxone) som er tilsatt en motgift som nøytraliserer effekten dersom preparatet gis intravenøst, men hvor motgiften ikke suges opp eller gir effekt når medisinen tas gjennom munnen.

Annen rehabilitering

Pasienter som starter LAR har rett til samtidig omfattende rehabilitering. Det betyr at de kan kreve at det blir laget en såkalt individuell plan, hvor deres samlede behov for hjelp blir dokumentert, og ansvar for gjennomføringen blir plassert. Av sentral betydning er hjelp til bolig. Det har vist seg svært problematisk å gjennomføre denne typen rehabilitering dersom personen ikke har egen bolig utenom rusbelastet miljø. Økonomisk veiledning og støtte inngår også i rehabiliteringen. En vurdering av muligheter for yrkesmessig rehabilitering skal alltid gjøres, og mange blir hjulpet tilbake til arbeidslivet.

Hvordan er utsiktene?

Det er beregnet at det finnes ca. 7.000 - 10.000 personer som misbruker heroin i Norge. Dødeligheten i denne gruppen angis i området 2-5% per år, det vil si mellom 140-500 dødsfall årlig. Det er i første rekke overdoser som er årsaken til den høye dødeligheten. Forskning har vist at man kan spare mange unge liv ved denne behandlingen. Gjennom rehabiliteringen er det også store gevinster å hente på livskvalitet og verdighet.