Psykopati er ikke en egen diagnose, men en undergruppe av dyssosial og antisosial personlighetsforstyrrelse.
Det er heller ikke et enten-eller-fenomen. Man kan være mer eller mindre psykopatisk.
- Dette gjelder egentlig alle diagnoser. Det er jo en forskjell på å være trist og på å være deprimert. Eller på å gå fra å ha en tvangstanke, til å ha en tvangslidelse. Det må være en cutoff ved statistisk uvanlige symptomer og tegn, og det må medføre funksjonsnedsettelse og gi subjektiv lidelse. Psykopaten selv har det ofte ikke ille, men det har de rundt vedkommende, sier Svein Kristian Øverland. Han er psykolog, spesialist i barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi, og leder av Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet.
Les også vår pasientinformasjon om personlighetsforstyrrelser.

Driter i andres behov
- I psykologien skiller man mellom egoisme og egosentrisme. Et lite barn er egosentrisk. Det forstår ikke andres perspektiv. Når du er egoistisk ser du andres behov, men du driter i det. Psykopater er egoistiske. De mangler empati, men graden av empati varierer. Noen psykopater bruker – om ikke empati, så ihvertfall et slags forstadie til empati. Det må de ha, for å kunne forstå og utnytte andres sårbarhet, sier Øverland.
Psykopater karakteriseres vanligvis som overflatiske, sjarmerende og intelligente, med dårlig evne til å lære av erfaring. De er patologisk egoistiske, føler ikke anger eller skyld, er impulsive, har grandiose følelser av egenverdi, manipulerende atferd, dårlig selvkontroll, promiskiøs seksuell atferd og kriminell allsidighet.