Unnvikende personlighetsforstyrrelse

Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse unngår sosiale situasjoner og søker jobber der de kan ha lite kontakt med andre. Men de har en lengsel etter å bli likt og akseptert.

Tilstanden er kronisk og påvirker alle områder av livet. Den starter gjerne i ungdomsårene.

Personlighetsforstyrrelser karakteriseres ved et livslangt mønster der måten man ser seg selv og reagerer på andre, kan forårsake problemer. Ofte har man problemer med å forstå andre og tåle stress. Tilstanden kan påvirke familieliv, sosiale aktiviteter, skoleprestasjoner, yrkesliv og livskvalitet. 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse er en av tre som tilsammen utgjør Cluster C - engstelige og nervøse personlighetsforstyrrelser. De to andre i denne gruppen er tvangspreget personlighetsforstyrrelse og avhengig personlighetsforstyrrelse.

Studier som har sett på forekomst av tilstanden, har funnet at 1,5 til 2,5 prosent av befolkningen har unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Symptomer

Diagnostiske kriterier inkluderer en følelse av utilstrekkelighet, et vedvarende mønster av at man blir sosialt hemmet og er overfølsom for kritikk. Tankene spinner hele tiden rundt at man kommer til kort, og at man er redd for å gjøre noe dumt.

Typiske mønstre:

• Unngår aktiviteter der man må ha mye kontakt med andre, av frykt for kritikk eller avvisning
• Vil ikke møte/være med andre mennesker med mindre man er sikker på å bli likt, noe som kan føre til ensomhetsfølelse. Kvier seg for å delta i møter
• Unngår intime forhold av redsel for å bli latterliggjort og fordi tap og avvisning er så smertefullt at man heller vil være alene
• Er redd for å bli avvist eller kritisert i vanlige sosiale sammenhenger
• Er hemmet i mellommenneskelige situasjoner fordi man føler seg utilstrekkelig
• Ser seg selv som sosialt udugelig, lite tiltalende og underlegen andre mennesker
• Unngår å ta noen form for personlig risiko eller engasjere seg i nye aktiviteter, av frykt for pinlige situasjoner.

Komplikasjoner

Komplikasjoner knyttet til tilstanden er at man kan ende med å leve isolert og alene, at man kan utvikle annen samtidig psykisk sykdom som rusmisbruk eller depresjon, og høyere risiko for selvmord. Andre samtidige personlighetsforstyrrelser er også vanlig. Dette gjelder særlig avhengig personlighetsforstyrrelse og tvangspreget personlighetsforstyrrelse.

Årsaker

Man vet ikke sikkert hva som er årsaken til at noen utvikler unnvikende personlighetsforstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser ser ut til å skyldes en kombinasjon av gener og miljøet man har vokst opp i. Å bli avvist av omsorgspersoner, kan for eksempel føre til uheldige atferdsmønstre. Det kan føre til frykt for intimitet og tillit, noe som kan utvikles til unnvikende håndteringsstrategier. Andre faktorer kan være vanskjøtsel i barndommen, misbruk, eller en omsorgsperson som skaper skyldfølelse hos barnet.

Tilstanden rammer menn og kvinner likt. Tilstanden kan debutere i barndom og ungdomstid, men diagnostiseres hyppigst i voksen alder.

Behandling

Man vet lite om hva slags behandling som er best, men har tatt utgangspunkt i hva som kan hjelpe ved sosial angst. Medisiner ser ikke ut til å hjelpe, men det kan eventuelt bidra til å lette på symptomer med andre samtidige sykdommer.

Å behandle personlighetsforstyrrelser kan være utfordrende ettersom det er snakk om å utfordre inngrodde mønstre. Men personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være gode kandidater for behandling, fordi de selv ønsker endring og ønsker å ha kontakt med andre mennesker.

Psykologisk behandling som kognitiv atferdsterapi, gradvis eksponering, trening i sosiale ferdigheter, psykodynamisk psykoterapi, skjematerapi og støttende ekspressiv terapi, har alle blitt oppgitt som nyttige, men studiene om dette er små.

Det kan være vanskelig for en behandler å oppnå tillit hos en person med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst

Det er forsket lite på unnvikende personlighetsforstyrrelse, særlig sammenlignet med sosial angst, som begge preges av sosial frykt. I en større studie om alvorlig depresjon med og uten personlighetsforstyrrelser, fant forfatterne at 29 prosent av de med unnvikende personlighetforstyrrelse også hadde sosial angst.

Sosial angst har mange av de samme symptomene som unnvikende personlighetsforstyrrelse. De fleste studier som har sett på sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse, konkluderer med at de som har begge deler har mer plager, større sykelighet og er mer svekket enn de som har kun sosial angst. Men noen studier har også konkludert med at unnvikende personlighetsforstyrrelse er en ekstrem form for sosial angst.