Informasjon

Schizofreni - omfang og betydning

Schizofreni utvikles hos 0,3 til 2 prosent på verdensbasis. De fleste får diagnosen sent i tenårene eller tidlig i tyveårene. For de som rammes, og for pårørende, medfører tilstanden en lidelse som det er vanskelig for andre å sette seg inn i.

Hva er schizofreni?

Ordet schizofreni betyr opprinnelig et sinn som er gått i oppløsning, eller har "sprukket", likt en vase som faller i gulvet. Schizofreni er per definisjon et syndrom, det vil si en samling av ulike sykdomstrekk og ingen klart avgrenset sykdomstilstand.

Hyppige symptomer er vrangforestillinger, tankeforstyrrelser, hallusinasjoner, språklige forstyrrelser, forstyrrelser i jeg-funksjon, "stiv" (kataton) adferd og såkalte negative symptomer.

Årsakene til schizofreni er ikke klarlagt. Forholdet mellom arv og miljø er gjenstand for intens forskning. Forløpet ved schizofreni varierer. Om lag 25 prosent har kun én sykdomsepisode, mens 25 prosent får et kronisk, livslangt forløp. De resterende 50 prosent har et forløp mellom disse to ytterpunkter.

Forekomst

Forekomsten av schizofreni varierer fra land til land og mellom ulike deler av verden. Livstidsrisikoen for å få schizofreni varierer mellom 0,3 prosent til cirka 2 prosent. I en befolkning på 1000 personer vil det være 3 til 5 personer med schizofreni. Median debutalder er hos menn cirka 22 år og hos kvinner cirka 24 år.

Historisk har de diagnostiske kravene (kriterier) for schizofreni variert. Dette påvirker nøyaktigheten og sammenliknbarheten i ulike studier. Det er vist at forekomsten av schizofreni kan variere fem ganger i størrelse etter hvilke diagnostiske kriterier som brukes.

I Rogaland har man brukt strenge forskningskriterier for å beregne forekomsten av schizofreni. For perioden 1993-94 var antall nye tilfeller 16,5/100.000 (insidens), for samme område fant man fire år senere at det var 25,5/100.000 nye tilfeller. Dette siste tallet omfatter ikke bare innlagte pasienter, men også pasienter ved poliklinikkene og reflekterer et intenst oppsporingsarbeid i regionen.

Det totale antall schizofrene på et bestemt tidspunkt (punktprevalens) antas i Norge å være på 200/100.000. Det betyr at cirka 10.000 personer til enhver tid er i behandling for schizofreni i Norge. På verdensbasis regner Verdens helseorganisasjon at det er 20 millioner mennesker med schizofreni.

Hvem er de schizofrene?

Flere undersøkelser har vist høyere forekomst av schizofreni i byer enn i landdistrikter. Studier fra Finland, Sverige, Danmark og England viser at insidensen øker med størrelsen på byen (i Danmark fra 26,1/100.000 i København til 8,6/100.000 i provinsen), og at denne økningen ikke kan forklares med tilflytting til byene, men av det at man fødes og vokser opp i en by.

Det er ikke funnet sammenheng mellom forekomsten av schizofreni og sosial klasse. Prognosen er imidlertid dårligere for pasienter fra lavere sosial klasse, sannsynligvis fordi behandling er forsinket i denne gruppen. Nyere undersøkelser fra blant annet England, Sverige og Nederland viser en tydelig økt forekomst av psykoser generelt og schizofreni spesielt hos annengenerasjons innvandrere.

Hvorvidt forekomsten av schizofreni er stigende, stabil eller synkende, er omdiskutert.

Dødelighet

Cirka 5 prosent av mennesker som får en schizofrenidiagnose, begår selvmord, og 25-50 prosent gjør ett eller flere selvmordsforsøk. Flere risikofaktorer for selvmord ved schizofreni er blitt identifisert; de viktigste er tidligere selvmordsforsøk, depresjon, stoffmisbruk og kjønn - menn har større risiko enn kvinner. Risikoen er særlig høy det første året etter at diagnosen er stilt. Hjerte- og karsykdommer, mage- og tarmsykdommer, hormonforstyrrelser og luftveissykdommer bidrar også til en høyere dødelighet blant schizofrene i forhold til normalbefolkningen.

Andre samtidige lidelser

Pasienter med en schizofrenidiagnose oppfyller ofte de diagnostiske kravene til andre psykiatriske lidelser. Nær halvparten av schizofrene pasienter har en eller flere andre psykiatriske tilstander. Vanligst er tvangslidelser, depresjoner og panikklidelser. Om lag halvparten av de med førstegangpsykoser oppfyller også kriteriene for posttraumatisk stresslidelse.

Avhengighetsskapende stoffmisbruk er påvist hos cirka 20 prosent av pasienter med førstegangspsykose. Det er også påvist økt forekomst av kroppslige sykdommer som ulcerøs kolitt, hjerte- og karsykdommer og diabetes.

Kostnader

Schizofreni koster totalt sett det norske samfunnet mer enn all hjertesykdom, all kreftsykdom og alle revmatiske lidelser hver for seg. Dette har sammenheng med at lidelsen debuterer tidlig. Debutalder er hos menn cirka 22 år og hos kvinner cirka 24 år i gjennomsnitt. I mange tilfeller er lidelsen livslang med behov for støtte til nødvendig livsopphold, bolig og sysselsetting. De fleste pasientene vil ha behov for helsetjenester, både fra primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i store perioder av sitt liv. Lengre sykehusopphold er regelen. Ti prosent av landets uføretrygdede har en schizofrenidiagnose. I Norge var det beregnet at de totale kostnader knyttet til schizofreni, var cirka fem milliarder kroner så langt tilbake som i 2002.

Konsekvenser

For enkeltmennesket som rammes og for de pårørende vil schizofreni innebære en lidelse og smerte som det for oss andre er vanskelig å forestille seg. For samfunnet er kostnadene enorme. Utfordringene knyttet til behandlingen av denne tilstanden er store. Det er mulig å oppnå bedring i opptil 85 prosent av tilfellene innen ett år, forutsatt riktig behandling. Sentrale elementer i behandlingen av schizofreni er familiearbeid, medikamenter og støttende psykososiale tiltak, herunder støttende psykoterapi. Vi vet lite om behandlingsresultatene for schizofreni ved ulike psykiatriske behandlingsinstitusjoner i Norge i dag. Det er ofte en betydelig forsinkelse fra det tidspunkt det enkelte menneske utvikler en psykose og til adekvat hjelp tilbys. Varighet av ubehandlet psykose, det vil si tiden fra første tegn på psykose og til adekvat behandling gis, er i den vestlige verden ofte ett til to år. Sammen med en tidligfase (prodromalfase) av cirka ett års varighet (i snitt), innebærer dette at unge mennesker som utvikler en schizofreni, går ubehandlet i to til tre år. Forskning har vist at det er mulig å redusere varighet av ubehandlet psykose i et samfunn.

Vil du vite mer?