Informasjon

Medikamentell behandling av schizofreni

Behandling med medikamenter og psykososial terapi kan hjelpe pasienten å få kontroll over tilstanden, og til å kunne delta aktivt i behandlingen selv.

Ilustrasjonsfoto.
Ilustrasjonsfoto.

Hopp til innhold

Schizofreni er en kronisk tilstand som i mange tilfeller krever livslang behandling, selv i perioder der pasienten føler seg bedre eller når symptomene er borte. Behandling med medikamenter og psykososial terapi kan hjelpe pasienten til å få kontroll over sin tilstand og bli en aktiv og informert deltaker i sin egen terapi. I forbindelse med kriseperioder eller i tider med alvorlige symptomer vil sykehusinnleggelse kunne være nødvendig for pasientens egen sikkerhet og for å sikre at pasienten får nok næring, søvn og hygiene.

Behandlingen av pasienter med schizofreni styres vanligvis av en psykiater, men også andre kan delta i behandlingsteamet som psykolog, sosialarbeider og psykiatrisk sykepleier fordi sykdommen berører så mange områder av livet.

I et historisk perspektiv

Medikamenter er hjørnestenen i behandlingen av schizofreni. Moderne medikamentell behandling av schizofreni startet med oppdagelsen av klorpromazinets virkning på psykiske lidelser. Utprøvingen innen psykiatrien startet i 1952 og man fant at klorpromazin ga redusert spontan aktivitet, redusert energi og initiativ samt likegyldighet overfor ytre og indre stimuli. Pasientene var mindre opptatt av egne tanker og følelser uten at dette skyldtes nedsatt grad av våkenhet.

Den spesifikke dempende effekt med redusert psykomotorisk aktivitet og følelsesmessige avspenning vil, noe avhengig av dosering, sette inn umiddelbart etter oppstart av medikasjon. Det har i årenes løp vist seg at det er en hårfin balanse mellom den spesifikke dempning som i en periode kan oppleves som positiv, og den effekt som oppleves som en bivirkning preget av muskelstivhet og mangel på initiativ, spontanitet og emosjonalitet. Pasienten kan derfor mislike og være motvillig til den medikamentelle behandlingen.

En annen karakteristisk effekt av klorpromazin og andre senere nevroleptika (midler mot sinnsykdom) er den antipsykotiske virkning. Symptomer som hallusinasjoner, vrangforestillinger og tenkningsforstyrrelser (såkalt positive symptomer) dempes eller forsvinner helt. Samtidig vil symptomer i form av apati, initiativløshet, tilbaketrukkethet m.m. (såkalt negative symptomer) ofte avta. Virkningen inntrer i løpet av dager til uker og måneder, alt etter tilstandens art.

Med klorpromazin fikk psykiatrien tilgang til en spesifikk behandling av psykotiske symptomer og psykotisk betinget atferd. Behovet var så etterlengtet at bruken av klorpromazin i løpet av få år var utbredt over hele den vestlige verden. Klorpromazin og liknende nyere preparater har hatt en uvurderlig betydning for miljøet og behandlingsmulighetene innen psykiatrien. Særlig innen schizofrenibehandling har den medisinske behandling vært revolusjonerende. Pasienter med denne type lidelse må ofte slite med plagsomme symptomer i årevis og kanskje hele livet. Antipsykotisk medikasjon har vært en nødvendig forutsetning for nedbygging av de store institusjoner og for at pasientene får nytte av andre typer tiltak.