En personlig tsunami

Kan ikke alltid berge folk

Men det er ikke nødvendigvis bare familie og venner som kan få skyldfølelse og problemer med å akseptere tapet.

- De fleste som begår selvmord, har hatt en psykiatrisk diagnose. For eksempel depresjon, misbruk eller en personlighetsforstyrrelse - lidelser som blir fulgt opp i et psykiatrisk behandlingsprogram. Dermed befinner det seg mange i et psykiatrisk behandlingsprogram med høyere risiko for å begå selvmord. Uansett hvor flott behandlingstilbudet er, og uansett hvor god terapeut du er, så må du regne med at noen tar livet sitt. Reaksjonen utenfra er da ofte at det er gjort en faglig feil som er årsaken til selvmordet. Det er akkurat like realistisk som å tro at dersom du bare er en god nok kreftlege, så vil ingen på avdelingen din dø av kreft. Det er nok mye lettere å takle et dødsfall på avdelingen som kreftlege, enn å være en fagperson på psykiatrisk avdeling ved et selvmord, sier Ekeberg.

Dermed er det ikke nødvendigvis bare de etterlatte som kan oppleve skyldfølelse og "hvis bare"-tankene. Behandlerne sliter ofte med det samme.

- Derfor er det viktig å vite at det ikke alltid går å berge folk fra selvmord. For begge parter er det også nødvendig å gå igjennom hendelsene i forkant på en realistisk måte. Se på det som kan frita dem for skyldfølelsen. Ofte får ikke pårørende hjelp til dette, og det blokkerer på en måte sorgprosessen, sier Ekeberg.