Syndrom

von Hippel-Lindaus syndrom

Sammendrag

  • Definisjon:Både syndrom og sykdom brukes som denne lidelsen. Syndrom brukes om pasienten er uten kliniske tegn, mens VHL sykdom ved tegn til tilstanden. Tilstanden arves etter autosomalt dominant mønster, men skyldes spontane mutasjoner i 20% av tilfellene. VHL-genet har punktmutasjoner eller delesjoner i varierende grader, flere enn 1500 mutasjoner er beskrevet. VHL-genet danner et protein som reduserer nivået av hypoksiinduserbar faktor (HIF1α) i cellene. HIF1α stimulerer til ukontrollert celledeling og nydannelse av blodårer
  • Forekomst:Internasjonalt er VHL anslått til å ramme 1 pr 36 000 til 91 000 innbyggere
  • Symptomer:Alle med tilstanden vil før eller siden rammes av svulstutvikling, de fleste utvikler tegn til sykdommen mellom 10 og 30 år. Alle med genfeilen har sykdommen ved 65 år. Stor spredning i alvorlighetsgrad og når sykdommen oppdages. Svulster kan oppstå i en rekke organ, og kan gi symptomer deretter. Cyster og karnøster i hjernen vil gi trykksymptomer som hodepine og kvalme. Hemangiom på netthinnen kan gi nedsatt syn/blindhet. Feokromocytom gir symptomer som økt blodtrykk (ev. episodisk), hodepine, hjertebank, hetetokter og svetteepisoder
  • Funn:Hemangioblastomer i cerebellum forekommer hos halvparten. Hemangioblastom funnet i CNS bør gi mistanke om diagnosen. Hemangiom på netthinnen kan gi hevelse, blødning og netthinneløsning. Nyrecyster er vanlige funn, men gir sjelden symptomer. Nyrecyster kan utvikle seg til å bli nyrecellekarsinom, feokromocytom er også overrepresentert i denne gruppen. Cyster, cystadenomer, angiomer, hemangiomer og hemangioblastomer er også kjent for å ramme uterus, lever, milt, lunge, hud, ovarier og skjelett
  • Diagnostikk:Tidlig diagnose avgjørende for å forebygge komplikasjoner. Diagnosen stilles på grunnlag av gensvar eller ut ifra kliniske kriterier (se under). Henvis til klinisk genetisk avdeling dersom utredningen taler for tilstanden
  • Behandling:Kirurgisk behandling ved behov, primært i form av laser eller kryoterapi. Tett oppfølgingsprogram har øket forventet levealder ved denne tilstanden betydelig. Oppfølging fra fagdisipliner som endokrinologi, medisinsk genetikk, røntgenavdelingen, nevrokirurgisk avdeling og øyeavdelingen kan med fordel koordineres fra et av de involverte fagmiljøene. Uforutsigbarheten hos dem som får diagnosen i ung alder (før man har utviklet symptomer) kan være en psykisk påkjenning, og kreve oppfølging. Genetisk veiledning. 
  • Nettsidene med Frambus og Norsk Endokrinologisk Forening sin omtale av tilstanden ble besøkt 18.07.2022

Legehandboka har kun sammendrag av Frambus omtale av diagnosen, teksten sammendraget er basert på finner du her:

Diagnosekriterier

Hentet fra Nasjonal Veileder i Endokrinologi1

Utredningsprogrammet omfatter:

  • Anamnese og klinisk undersøkelse
  • Undersøkelse hos øyelege
  • Plasma metanefrin/normetanefrin og kromogranin A
  • Billeddiagnostikk av hele CNS, nyrer, pankreas, binyrer og lever. Vanligvis MR
  • Hørselsundersøkelse med tone/tale og impedanseaudiometri
  • Genetisk testing - Sangersekvensering og MLPA

Svulster som inngår i kriteriene er:

  1. Hemangioblastom i netthinne (retina)
  2. Hemangioblastom i lillehjerne (cerebellum), i den forlengende marg (medulla oblongata) eller i ryggmargen (medulla sapinalis)
  3. Svulst i indre øre (i endolymfatisk sacculus)
  4. Nyrekreft
  5. Feokromocytom (hormonproduserende svulst i binyrer), paragangliom og/eller glomustumor
  6. Hormonproduserende svulster og/eller cyster i bukspyttkjertelen

Diagnosen Von Hippel-Lindaus syndrom kan stilles hvis man fyller et av tre følgende kriterier:

  1. Minst to av de ovenstående svulsttypene
  2. En av de nevnte svulster og påvist mutasjon i Von Hippel-Lindaus genet
  3. Minst en av de nevnte svulster og en forelder, et søsken eller et barn som har enten en slik svulst eller har påvist mutasjon i Von Hippel-Lindaus genet

Kontollprogram

Hentet fra Nasjonal Veileder i Endokrinologi1

Fra 0 til 4 år, årlig undersøkelse som omfatter

  • Kroppsundersøkelse hos barnelege
  • Øyelegeundersøkelse

Fra 5 til 18 år, årlig undersøkelse som omfatter

  • Kroppsundersøkelse hos barnelege
  • Øyelegeundersøkelse
  • Blodprøve for p-metanefrin og p-normetanefrin
  • Audiometri/hørselsundersøkelse
  • MR undersøkelse av sentralnervesystemet (CNS) og MR eller UL av magen fra rundt 10 års alder
  • Fra fylte 15 år oppfølging som for voksne, men utføres av barnelege fram til 18 års alder

Fra 18 år, årlig undersøkelse som omfatter

  • Somatisk undersøkelse. Palpasjon av testis
  • Øyelegeundersøkelse
  • Blodprøver for p-metanefrin, p-normetanefrin og kromogranin-A
  • MR eller UL av magen
  • Audiometri
  • MR av CNS og det indre øre (hvert annet år)

Kompetansesenter

Frambu

 

Kilder

Referanser

  1. Norsk Endokrinologisk Forening: Jørgensen AP, Bollerslev J og Heimdal K. Von Hippel Lindau (VHL). Sist oppdatert 01.12.21, nettside besøkt 18.07.22. metodebok.no