Nyhetsartikkel

Bloddoping

Formålet med bloddoping er å øke antall røde blodceller for å bedre utholdenhet og prestasjon.

Fortsatt kan det være vanskelig å oppdage bloddoping, og mengden beslag og nye avsløringer antyder at omfanget av slik dopingbruk kan være stort.

I 2006 i det som er kjent som "operasjon Puerto" hadde politi i Madrid en rassia i huset til en lege og beslagla blant annet flere hundre poser med blod som hadde blitt donert og skulle reinjiseres til de samme eliteidrettsutøverne. Mange mener at dette beslaget sier noe om hvor utbredt bloddoping er.

Under VM på ski i 2019 ble ni personer arrestert i en omfattende dopingrazzia mistenkt for bloddoping.

Hva er bloddoping?

Blodet vårt er en kompleks miks av vann, røde blodceller, hvite blodceller, blodplater, ulike proteiner, hormoner og næringsstoffer. I forbindelse med idrett og bloddoping, er det de røde blodcellene som er interessante. Innholdet i de røde blodcellene er et protein som kalles hemoglobin, som har en unik kapasitet til å binde og frigjøre oksygenmolekyler. De røde blodcellene frakter oksygen fra lungene og rundt i kroppen. Jo flere røde blodceller jo mer oksygen overføres til musklene, noe som øker utholdenheten, slik at idrettsutøvere kan jobbe raskere og over lengere tid.

Frem mot OL i Mexico City i 1968 (som ble avholdt på 2300 m høyde), ble treningsfysiologer oppmerksomme på at høydeopphold generelt hemmet/svekket prestasjoner i utholdenhetstrening, siden mindre oksygen var tilgjengelig til å bli levert til de muskelgruppene som brukes. Kort tid etter at de olympiske lekene var gjennomført, oppdaget de at det økte antallet røde blodceller som var i omløp hadde motsatt effekt, og forbedret prestasjonene. Siden den gang har utholdenhetsidrett vært preget av det som i dag er kjent som bloddoping.

Formålet med bloddoping er å øke mengden hemoglobin. Høydetrening vil naturlig øke antallet røde blodceller, men på ingen måte i nærheten av så mye som ved bloddoping. Bloddoping ble ikke forbudt før i 1986, etter at det amerikanske sykkellaget skrøt av sin bruk av blodoverføringer ved OL i Los Angeles.

EPO, syntetiske oksygenbærere og blodoverføring

De tre vanligste formene for bloddoping er tilførsel av erytropoietin (EPO), syntetiske oksygenbærere og blodoverføringer. Alle disse metodene er forbudt i henhold til WADAs dopingliste.

Homolog doping er når du tar en annens blod, lagrer det, og injiserer det i blodstrømmen før trening. I 2004 ble det utviklet en teknikk som gjør at vi kan avsløre homolog doping. Derfor begynte idrettsutøvere med autolog doping, hvor de lagrer sitt eget blod, og reinjiserer dette før konkurranser. WADA har nå en test som kan sammenligne alderen på blodprøvene ved å bruke cellebaserte analyser.

Peptid-hormonet erytropoetin (EPO) produseres naturlig i kroppen, i nyrene, og regulerer produksjonen av røde blodceller i beinmargen. Ved å øke konsentrasjonen av EPO i blodet, stimuleres beinmargen til å produsere mer av hemoglobin-holdige røde blodceller. Det kan også øke kroppens kapasitet til å ta unna melkesyre.

12 milliarder dollar per år

På 1980-tallet identifiserte en kjemiker genet som produserer EPO, og brukte dette til å fremstille EPO kunstig. Dette, som først kom på markedet tidlig på 1990-tallet, har siden blitt det største farmasøytiske markedet i verden, estimert til en verdi på 12 milliarder dollar per år.

Bruk av EPO i medisinsk sammenheng er hovedsaklig til pasienter med anemi relatert til nyresykdom. Det er for eksempel standard prosedyre for pasienter med dialyse å ta EPO.

Som dopingmiddel brukes det ved at idrettsutøvere injiserer seg selv med dette for å stimulere beinmargen til å produsere flere røde blodceller, og slik øke mengden med hemoglobin som er i omløp (sirkulasjon). Idrettsutøvere forsto raskt at EPO-injeksjoner var en raskere, ryddigere, og mer praktisk måte å bloddope seg på, enn enten homolog eller autolog blodoverføring.

I begynnelsen var EPO som doping kun forbundet med utholdenhetsidrett. Nå er det anerkjent som potensielt mulig å misbruke i nesten hvilken som helst idrett som involverer intens treningsinnsats, gjentatte serier med intens innsats (sprint), konkurranse (lagsport), og eller etapper eller konkurranse over flere påfølgende dager (som etapperitt på sykkel).

Først under OL i Sydney i 2000 fant man en metode til å avsløre om idrettsutøvere brukte EPO.

Alvorlige konsekvenser

Andre former for bloddoping er bruk av blod-erstatningsmidler, kalt hemoglobin-baserte oksygenbærere (HBOC) og perfluorokarboner. Disse har blitt utviklet til bruk i nødsituasjoner der blod ikke er tilgjengelig for overføring, eller hvor det å teste blodtype ikke er et alternativ. Bivirkninger er økt risiko for hjertekarsykdommer som hjerneslag, hjerteinfarkt og blodproppsykdom.

Blodoverføring kan gi alvorlige konsekvenser. Andre menneskers blod kan inneholde virus som blir overført sammen med blodet. En idrettsutøver som bruker sitt eget blod, kan utsette seg selv for alvorlig fare dersom prosedyren ikke er utført riktig, eller dersom blodet ikke blir håndtert eller lagret korrekt. I tillegg vil unaturlig høyt nivå med røde blodceller øke risikoen for hjerteinfarkt, slag og blodpropp til lungene og hjernen.

WADA jobber med å utvikle en test som skal oppdage bloddoping med bruk av eget blod (autologt blod). De har også innført "idrettspasset", en indirekte metode som følger en idrettsutøvers biologiske variabler (blodverdier) over tid. Formålet er å oppdage unormale variasjoner, og slik avdekke misbruk.

Sykler om natten for å overleve

Selv om bruk av EPO kan ha enorme fordeler i forbindelse med behandling av anemi relatert til nyresykdom, kan misbruk medføre alvorlig helserisiko. Det er velkjent at EPO, ved å fortykke blodet, fører til økt risiko for flere livstruende sykdommer som hjertesykdom, slag og blodpropp til hjerne og lunger. Misbruk av rekombinant humant EPO kan også føre til autoimmune sykdommer med alvorlige helsekonsekvenser.

For å teste for EPO brukes blod- og urinprøver, men disse testene fungerer kun innen et visst tidsvindu. At EPO fortykker blodet, fører til økt belastning på hjertet. Dette er særlig farlig når hjertefrekvensen er langsom, som for eksempel når du sover.

Ifølge boka "The death of Marco Pantani", av Matt Rendell, beskrives det hvordan syklister på 1990-tallet monitorerte hjertefrekvensen om natta og der alarm ble utløst hvis hjertefrekvensen kom under et visst nivå. Når alarmen gikk, ville syklistene stå opp, ta frem sykkelen, og sykle i ti minutter på sykkelruller inne på hotellrommet, bare for å få fart på hjertet. I boken gjengis også dette utsagnet fra en av syklistene som bidro anonymt: "During the day we live to ride, and at night we ride to stay alive".