Nappet bort øyenvipper og øyenbryn

Ellinor Newall (29) har hatt hårplukkingslidelse - trikotillomani - siden hun var 16 år. Det startet da foreldrene gikk gjennom en skilsmisse.

- Da holdt jeg på veldig mye med øyenvippene og øyenbrynene. Jeg følte en trang til å plukke på dem. Antagelig skyldtes det stress på grunn av at det var mye krangling hjemme, sier Newall.

Trikotillomani er en tilstand der man napper ut egne hår uten at det skyldes hudsykdom eller psykisk sykdom.Tilstanden fører til synlig hårtap. I en undersøkelse blant amerikanske studenter fant man at cirka to prosent hadde lidelsen. Det finnes ingen oversikt over hvor mange i Norge som har trikotillomani.

Ble mobbet

Selv om Newall tror at skilsmissen kan ha vært den utløsende faktoren som førte til at hun begynte å nappe hår, har hun en historie med andre stressende opplevelser. På barneskolen opplevde hun å bli mobbet.

- Jeg ble dyttet og kalt forskjellige ting. Kanskje plukkingen også har med å vokse opp og føle at jeg ikke strakk til, sier Newall.

Nappet bort øyenvippene

Øyenvipper og øyenbryn forsvant, men Newall ble flink til å tegne på øyenbryn og hun brukte løsvipper. Dermed var det ikke så synlig at hun nappet bort mye av disse hårene selv.

- En periode klarte jeg å la være å nappe dem ut. Foreldrene mine ga meg penger for å la være å gjøre det. Det virket i et års tid, men så begynte jeg igjen, sier hun.

Trikotillomani regnes som en tilstand hvor en mangler impulskontroll, på lik linje med pyromani, kleptomani og spillegalskap.

- Etter å ha nappet hår, får jeg en ekkel, men samtidig god følelse. På ungdomsskolen og videregående forsøkte jeg å skjule det, men jeg holdt meg ikke hjemme. Jeg gikk fortsatt på skolen, sier Newall.

Hun har aldri opplevd at noen har kommentert øyenbrynene eller øyenvippene. Etterhvert klarte hun å fortelle venner hvordan hun hadde det. Å dele dette med andre har hun opplevd som positivt.

Har ikke klart å slutte

I ungdomsårene startet Newall behandling hos psykolog. I 2016 fikk hun diagnosen tilpasningsforstyrrelse med dominerende atferdsforstyrrelse. Siden den gang har hun fått hjelp fra ulike psykologer som er knyttet til kommunale tjenester. Der har hun fått behandling for angst og depresjon, men ikke spesifikt for hårplukkingslidelsen. I dag går hun ikke lenger til psykolog.

Så langt har hun ikke fått behandling som har ført til at hun har klart å slutte å nappe hår.

- I fjor tok jeg opp hårplukkingen med en psykolog. Da snakket vi om det og jeg fikk et ABC-skjema jeg skulle prøve. Da skal man ta utgangspunkt i en ubehagelig situasjon. Jeg brukte det litt, men jeg synes ikke det hjalp så mye. Når det ikke er noen oppfølging, blir det ikke til at jeg bruker det, sier Newall.

ABC-skjemaet hun brukte er delt inn i tre deler. Den første (A) skal beskrive hvor hun er, hvem hun er sammen med og situasjonen. I den andre delen (B) skal hun si noe om hvilke tanker hun har der og da. I den tredje delen (C) skal hun beskrive hvilke følelser som er involvert.

Psykologen som ga henne ABC-skjemaet, tipset henne også om Ananke - Norsk OCD og angstforening. Å komme dit og møte likesinnede, har betydd mye for Newall.

En indre uro

- Hårplukkingslidelsen er på en måte en uro. For noen måneder siden begynte jeg å sjekke hår på hodet. Jeg vil sjekke om det er noen hår som er løse og drar litt i det, men jeg har ikke fått noen synlige hårløse flekker der. Jeg kan også plukke på og nappe kjønnshår. Det hender dessuten at jeg napper hår på beina med en pinsett, sier Newall.

Når hun napper hår, ser hun gjerne på det, før hun slipper det på gulvet. Det hender at hun spiser hår fra øyenbryn og øyenvipper, men hun prøver å la være, ettersom hun har lest at det kan sette seg fast i tarmen.

- Mange lurer på om det gjør vondt. Det svir litt, men på en god måte, sier hun.

Hårplukkingen er gjerne utløst av stress. Om Newall har glemt å gjøre noe på jobb, eller om det er noe hun skulle ha gjort - da begynner fingrene å plukke. Men det kan også skje når hun ikke tenker over det.

-Jeg har lest om onlinekurs som de har i USA. Det koster litt penger, men det er noe jeg har vurdert, sier Newall.

Medisiner hun har fått mot angst og depresjon har hatt en dempende effekt på hårnappingen.

Setter seg på hendene

Hun forsøker å være bevisst og stoppe hårnappingen. Helst ikke ha hendene i ansiktet, sier hun til seg selv. Ofte setter hun seg på hendene for å være bevisst hvor hun har dem. Men det skjer gjerne når hun ikke tenker over det. Som når hun ser på TV eller snakker i telefonen.

Hun får god hjelp fra samboeren.

- Han sier ifra på en fin måte når han ser at jeg har hendene i ansiktet. Det er fint å kunne være åpen med de som står deg nærmest, slik at de kan gi støtte og hjelp, sier hun.

Kan leve med det

Newall ser positivt på fremtiden. Kanskje klarer hun å slutte. Hvis ikke, kan hun leve med det også. Hun er i full jobb i drømmejobben som hotellresepsjonist og har nylig også fått HMS-ansvar.

 - I dag er jeg veldig åpen om de plagene jeg har. Jeg snakker med venner og kollegaer, og jeg er styremedlem og sekretær i Ananke. I Ananke er det mange med OCD og angstlidelser. Det er fint å kunne hjelpe andre som er i samme situasjon, samt å få høre andres historier. Jeg tror at alle har noe. Ingen er normale, sier Newall og ler.