Intervju

Å leve med type 1-diabetes

Denne artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Måtte spise etter klokken

Foreldrene var svært aktive både i å lete opp informasjon om diabetes, og i å videreformidle den.

- De var aktive og åpne i forhold til andre, både skole og venner fikk informasjon om det. Da er det meget viktig at du har et informasjonsmateriale som gjør rollen din mest mulig enkel, sier Gilde.

Heldigvis har både tilgjengeligheten og kvaliteten på slik informasjon bedret seg atskillig de siste årene. Selv har han fått mye nyttig materiell fra Norges Diabetesforbund.

Men de langtidsvirkende sprøytene han fikk som behandling de første årene etter at han fikk diabetes, krevde mer enn å være nøye med hva man spiste. Det var også svært viktig å leve regelmessig.

- Jeg måtte være mye mer systematisk enn jeg hadde vært tidligere. Som barn var det ikke så kjekt å måtte stå opp til samme tid både på ukedagene og i helgen. Som barn, og for så vidt også som voksen, så vet du heller ikke alltid hva slags aktivitet eller situasjon du vil være i om noen timer. Jeg måtte spise når klokken sa det, og ikke når jeg var sulten.

I dag har jeg en insulinpumpe som jeg bruker, og kravene om regelmessighet er heldigvis ikke så strenge lenger. Insulinpumpen er kun bygd på hurtigvirkende injeksjoner. Du tar insulin når du spiser, og det gir mye mer fleksibilitet. Samtidig har det og sine negative sider, for det krever at du er mye mer påpasselig ettersom du skal korrigere med å endre på dosen etter aktivitet og måltid. Du kan ende med å feilkorrigere og få for lavt eller for høyt blodsukker.

Forrige side Neste side