Hurtigtest til påvisning av covid-19

Covid-19 pandemien har forårsaket enorme utfordringer for folkehelsen verden over. Rask påvisning og isolasjon av infiserte personer er avgjørende for å hindre spredningen av viruset. En slik strategi avhenger av pålitelige og raske diagnostiske tester som er lette å utføre og som kan gi svar på store mengder prøver i løpet av kort tid.

I Norge har frem til nå den anbefalte diagnostiske metoden til påvisning av SARS-CoV-2 infeksjon vært PCR (eller mer nøyaktig real-time reverse-transcription PCR, RT-PCR). Denne prøven påviser viralt RNA. Å analysere de store mengdene PCR-tester krever store laboratorieressurser og kapasiteten til å analysere prøvene overskrides i flere land, noe som innebærer en alvorlig begrensning på mulighetene til å identifisere de smittede og sette i verk isolasjons- og karantenetiltak.

Etter at et virus som forårsaker covid-19, har kommet inn i kroppen, må det trenge inn i cellene og overta cellenes produksjonssystem slik at det blir laget kopier av viruset, som i sin tur trenger inn i stadig flere celler. Denne kopieringen trenger dager til å utvikle seg før viruset lar seg påvise med en test. Man regner at for SARS-CoV-2 tar det omtrent 3 til 5 dager etter at viruset har kommet seg inn i mennesket, før produksjonen av nye virus er blitt så høy at det lar seg påvise med en test.

Hurtigtester til påvisning av SARS-CoV-2 er raske, lette å utføre, og de kan gi svaret på prøven i løpet av 15 til 30 minutter og dermed kunne bidra til tidligere og mer effektiv smitteoppsporing¹. Hurtigtestene påviser spesifikke proteiner, antigener, som befinner seg på overflaten til viruset. Antigentestene er raskere og billigere enn gullstandard PCR-testene som påviser viralt RNA. Det er utviklet flere slike hurtigtester. Usikkerheten er knyttet til disse testenes validitet, hvor gode er de til å påvise viruset (sensitivitet) og hvor pålitelige er negative tester (spesifisitet).

Hurtigtestene er ikke så nøyaktige som PCR-testene, som i sammenlignende studier brukes som gullstandard. En PCR-test kan oppdage ørsmå mengder virus i motsetning til hurtigtestene, som krever større virusmengder for å kunne påvise viruset. En PCR-test kan påvise et fåtall RNA-molekyler fra viruset², mens en hurtigtest krever tusener av viruspartikler for å gi et positivt svar.

Det ser ut til å være et lite vindu, kanskje på bare noen timer, der en person skiller ut virus, men ikke nok til at det lar seg påvise med en mindre nøyaktig hurtigtest - noe som gir en falsk negativ test. Bekymringen er derfor at hurtigtestene kan overse infiserte personer. På den annen side kan antigentestene brukes til å identifisere de mest smittsomme personene.

Abbotts angitentest som nå prøves ut i Norge, har i studier der PCR var gullstandarden, påvist viruset i 95-100 prosent av tilfellene der prøvene ble tatt innen en uke etter symptomdebut (sensitivitet). Denne andelen sank til 75 prosent hvis prøven ble tatt mer enn en uke etter at symptomene brøt ut. Spesifisiteten til hurtigtestene er ifølge CDC like høy som for PCR, nær 100 prosent (99 prosent)³.

Prøver som blir tatt 1-2 dager før symptomstart, angis å ha en sensitivitet på 70-80 prosent. Med andre ord er det risiko for falske negative prøver tidlig i sykdomsforløpet, noe som kan ha betenkelige konsekvenser for smitte og smittesporing.

Estimering av falske negative og falske positive resultater avhenger av prevalens av infeksjon i den populasjonen som testes. Siden prevalens av de som testes i Norge, er knapt 2 prosent, så betyr det at forekomsten av falske positive ikke er ubetydelig selv om spesifisiteten er 99 prosent.

Hurtigtestene er således ikke så sensitive de første dagene etter at en person er blitt infisert, fordi for få virus skilles ut til at prøven blir positiv. En måte å bøte på det på, er å ta flere tester de påfølgende dagene. Virusmengden i nesen og halsen øker i løpet av timer. Er det sterk klinisk mistanke om covid-19, bør det tas en PCR-test hvis hurtigtesten er negativ.

Det er begrenset kunnskap om hurtigtestenes egenskaper som screeningtest på asymptomatiske individer eller til å bekrefte om et tidligere bekreftet tilfelle fortsatt er infeksiøs³.

Det arbeides med å utvikle hurtigtester som folk kan ta selv, men ingen slike er enda godkjente.