Kalprotektin for å skille mellom IBD og IBS

Inflammatorisk tarmsykdom, IBD, utgjøres av ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Insidensen av IBD har økt over de siste tiårene og rammer mer enn 0,3 prosent av verdens befolkning¹. Irritabel tarmsyndrom, IBS, er en plagsom tarmlidelse karakterisert ved residiverende magesmerter forbundet med endringer i avføringshyppighet eller -form. Den globale prevalensen av IBS er 11 prosent og forekommer med samme hyppighet over det meste av verden².

Det er en stor overlapp i symptomer mellom IBD og IBS, og det er ikke alltid så lett å skille de to tilstandene bare ut fra symptomene - og i mange tilfeller må det gjøres koloskopi.

Kalprotektin er et protein som binder seg til kalsium, og som produseres når nøytrofile leukocytter aktiveres som en del av en inflammatorisk prosess for å beskytte kroppen. Det kan finnes i spytt, serum, spinalvæske og avføring. Bruken av fekal kalprotektin kan spare betydelige kostnader og byrder ved å unngå unødvendig koloskopi når man ønsker å utelukke inflammatorisk tarmsykdom (IBD) hos pasienter med irritabel tarmsyndrom (IBS). Men er fekalt kalprotektin pålitelig?

Den aktuelle systematiske oversikten og metaanalysen publisert i Alimentary Pharmacology and Therapeutics³ samlet data fra 17 diagnostiske studier som vurderte den diagnostiske ytelsen til måling av fekalt kalprotektinnivå for å skille IBD fra IBS. Ved å bruke dataene estimerte etterforskerne en samlet sensitivitet på 86 prosent og spesifisitet på 92 prosent. Gitt en prevalens av IBD på 1 prosent, vil disse verdiene gi en negativ prediktiv verdi på 99,8 prosent og en positiv prediktiv verdi på 9,0 prosent.

Med andre ord, en negativ kalprotektin-prøve vil med svært høy sannsynlighet utelukke IBD - bare 1 av 500 med negativ test vil ha IBD. En positiv test derimot vil ifølge disse tallene være falsk positiv hos 92 prosent. 

Forfatterne mener fekal kalprotektin er en nyttig test til å utelukke IBD, mens den er meget tvilsom til å bekrefte IBD. Denne observasjonen er typisk for lavprevalente tilstander - som er den virkeligheten allmennlegene må forholde seg til.