Kardiometabolsk risiko etter stans i antifedmebehandling

Det er en post hoc analyse av SURMOUNT-4 studien¹ publisert i JAMA Internal Medicine som har undersøkt dette². 

Fedme er forbundet med økt risiko for kardiometabolske komplikasjoner. Målene med fedmebehandling fokuserer ikke bare på å redusere vekten, men også på å redusere vektrelaterte komplikasjoner. Retningslinjer anbefaler antifedmemedisiner i kombinasjon med livsstilsintervensjon for å oppnå og opprettholde vektreduksjon og forbedre kardiometabolske parametere hos personer med fedme^3-4. Vektoppgang observeres vanligvis etter seponering av farmakoterapi, selv med fortsatt livsstilsintervensjon.

I SURMOUNT-4-studien gikk de fleste voksne med fedme som fikk tirzepatid seponert etter en 36-ukers behandling, opp i vekt. I denne post hoc analysen fulgte forskerne de tirzepatidbehandlede deltakerne som hadde oppnådd 10 prosent eller mer vektnedgang. De hadde også i løpet av de 36 ukene oppnådd klare forbedringer i kardiometabolske parametre.

Deltakerne ble randomisert til å fortsette med tirzepatid eller placebo i 52 uker videre.

308 deltakere inngikk i studien, 71 prosent var kvinner og gjennomsnittsalderen var 47 år. Ett år etter seponering av tirzepatid hadde placebogruppen en høyere grad av vektoppgang. De hadde også en større reversering av forbedringene i første del av studien i midjeomkrets, blodtrykk, LDL-kolesterol, glykemiske parametre og insulinresistens.

Oppsummert skriver forfatterne at i denne post hoc-analysen av SURMOUNT-4-studien, førte stans i behandlingen med tirzepatid til 25 prosent eller mer vektoppgang hos de fleste deltakerne innen 1 år. Det var dessuten assosiert med en større reversering av deres innledende kardiometabolske parameterforbedringer sammenlignet med de som opprettholdt vektreduksjon. Disse funnene understreker viktigheten av fortsatt fedmebehandling.