Hva skiller 100-åringer fra de som ikke blir 100 år?

Studien er en svensk, nasjonal, historisk, prospektiv studie publisert i The Lancet¹.

Forfatterne skriver i inneledningen at hundreåringer, individer som overlever til minst 100 år, representerer en svært selektiv gruppe. Imidlertid har antallet og andelen av befolkningen som når denne alderen, økt betydelig over tid. Tidligere forskning tyder på at hundreåringer når sin eksepsjonelle alder ved å unngå, og til en viss grad utsette, utbruddet av store sykdommer i stedet for å overleve dem i større grad^2-3. Dette utfordrer antakelsen om at lengre levetid uunngåelig fører til høyere sykdomstall. I stedet ser det ut til at hundreåringer representerer en distinkt gruppe med eksepsjonell motstandsdyktighet mot sykdom^3-4.

For å få en mer omfattende forståelse av sykdomsresiliens i ekstrem alderdom, bestemte forskerne seg for å undersøke sykdomsakkumuleringen, inkludert flere sameksisterende tilstander, fra de var 70 år og ut livet. Med det perspektivet håpet forskerne å kunne avklare om hundreåringer utvikler underliggende sykdommer uten at det progredierer til samme kompleksitetsnivå som sine kortere levde jevnaldrende, og dermed tilby dypere innsikt i mekanismene som støtter et sunt langt liv.

De inkluderte var født i Sverige i perioden 1920 til 1922. Ved hjelp av nasjonale registre fulgte forskerne deres helsetilstand fra de var 70 år i opptil 30 år. Forløpet til de som nådde 100 år, ble sammenlignet med de som ikke levde så lenge.

Hundreåringer hadde færre diagnostiserte tilstander og akkumulerte sykdommer i en langsommere hastighet enn ikke-hundreåringer. Hjerte- og karsykdommer var de vanligste diagnosene i alle aldersgrupper, men bidro mindre til den totale sykdomsbyrden blant hundreåringer. Derimot utgjorde maligniteter en relativt større del av sykdomsprofilen deres. Nevropsykiatriske tilstander var konsekvent mindre vanlige blant hundreåringer, og viste den største relative forskjellen på tvers av alle aldre. Hundreåringer hadde også færre samtidige sykdommer og høyere sannsynlighet for å ha tilstander begrenset til en enkelt sykdomsgruppe.

I sin oppsummering skriver forfatterne at deres funn av en lavere total sykdomsbyrde, et forsinket utbrudd av flere tilstander og færre samtidige sykdommer over tid blant hundreåringer (sammenlignet med ikke-hundreåringer) tyder på en bevart homeostatisk kapasitet og vedvarende funksjonell integritet i møte med kumulative fysiologiske stressfaktorer. Fremtidig forskning bør ta sikte på å identifisere genetiske, epigenetiske og miljømessige faktorer som ligger til grunn for disse mønstrene, for å kunne informere om tidlige livsforebyggende strategier som fremmer lang levetid og motstandskraft.