Retningslinjer fra WHO på bruk av GLP-1-terapier ved fedme

Retningslinjene¹ er presentert i JAMA².

I introduksjonen angis det at fedme som et globalt folkehelseproblem er et relativt nylig, men økende problem for alle land. Fedme oppstår fra et sett med komplekse interaksjoner i individer, inkludert genetikk, nevrobiologi og spiseatferd, så vel som fedmefremmende trender som følge av endringer i kosthold, aktivitet og livsstil sammen med globalisering og industrialisering av matproduksjon og markedsføring.

WHO definerer fedme som en kronisk og tilbakevendende sykdom hos over 1 milliard mennesker og med et stadig økende omfang³. I 2024 var det 3,7 millioner fedmerelaterte dødsfall fra ikke-smittsomme sykdommer, noe som representerer 12 prosent av alle dødsfall på grunn av ikke-smittsomme sykdommer over hele verden^4-5. Globale kostnader er spådd til USD 3 billioner (3 tusen milliarder) per år innen 2030, og i et land med fedmeprevalens på 30 prosent - som Norge - kan håndtering av sykdommen kreve opptil 18 prosent av nasjonale helseutgifter.

GLP-1-terapier og relaterte medisiner har dukket opp som en viktig innovasjon for å møte den globale fedmeutfordringen, og tilbyr fordeler som strekker seg utover individuelle kliniske utfall. Ved å redusere appetitten og øke mettheten sammen med andre fysiologiske effekter, gir disse midlene en viktig komplementær behandling til tradisjonelle atferdsintervensjoner for å håndtere fedme. WHO konstaterer at utviklingen av disse medisinene representerer et vendepunkt i behandlingen av fedme, dens komplikasjoner og relaterte komorbiditeter.

Retningslinjene^1-2 anerkjenner fedme som en kronisk, residiverende sykdom som krever livslang omsorg og legger vekt på tidlig diagnose og integrerte, personsentrerte tilnærminger som kombinerer atferdsmessige, medisinske, kirurgiske og andre intervensjoner sammen med forebygging og behandling av komorbiditeter. WHO anbefaler langsiktige GLP-1-terapier kombinert med intensiv atferdsterapi for å maksimere og opprettholde fordelene. Begge anbefalingene - GLP-1 og atferdsterapi - er gradert som betinget, noe som reflekterer at GLP-1-terapier – med eller uten atferdsterapi – er effektive. Imidlertid gjør begrensede langtidsdata, høye kostnader, systemberedskap, rettferdighet i tilgangen til medisinene, variasjon i pasientprioriteter og kontekstspesifikk gjennomførbarhet at behandlingen fortløpende må vurderes.

Implementering av disse retningslinjene avhenger av rettferdig tilgang til rimelige terapier, helsesystemberedskap, og viktigst av alt forsikring om at omsorgen er personsentrert, ikke-diskriminerende og universelt tilgjengelig. Gitt tiden som kreves for å implementere disse tiltakene, kreves et transparent, rettferdig, evidensbasert rammeverk for å identifisere de som har størst behov, samtidig som det tillater en gradvis utvidelse av indikasjonene for GLP-1-terapier etter hvert som tilgang, kapasitet og beredskap utvikler seg; noe som vil være neste fokus i WHO´s oppfølging av retningslinjene.

I sin oppsummering skriver forfatterne at medisinering alene ikke kan løse den globale fedmebyrden. Tilgjengeligheten av GLP-1-terapier bør stimulere det globale samfunnet til å bygge et rettferdig, integrert og bærekraftig fedmeøkosystem. Land må sikre rettferdig tilgang, ikke bare til omfattende sykdomshåndtering, men også til helsefremmende og forebyggende retningslinjer og intervensjoner rettet mot befolkningen generelt og de som har høy risiko.