Posttraumatisk stresslidelse hos barn

Hva er posttraumatisk stresslidelse hos barn?

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) hos barn innebærer en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelse eller situasjon av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. En slik eksponering for traumatiske hendelser i barndommen kan gi alvorlige helsemessige konsekvenser både i barndommen og i voksen alder.

Symptomene kan deles inn i 3 grupper:

• Vedvarende gjenopplevelse av den traumatiske hendelsen (flashbacks)
• Vedvarende unngåelse av inntrykk som assosieres med traumet
• Vedvarende symptomer på økt aktivering

Hos barn er det vanlig med lek hvor temaer og aspekter ved hendelsen kommer til uttrykk, generelle nattlige mareritt og psykosomatiske symptomer.

Hyppigheten av PTSD hos barn etter ulike hendelser varierer med blant annet hendelsens alvorlighetsgrad, antall ganger barnet har vært utsatt for traumatiske hendelser, og når i forløpet PTSD blir målt, det vil si tid siden hendelsen. I en samlestudie av knappe 3000 barn som hadde vært utsatt for ulike typer traumatiske hendelser, ble det konkludert med at 36 prosent av barna hadde PTSD.

Årsak og sykdomsutvikling

Det psykiske traumet er den utløsende sykdomsfaktor, og tilstanden har derfor en klar årsak. Utvikling av PTSD påvirkes også av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer forut for hendelsen.

Barn og unge som opplever vold og/eller overgrep fra omsorgspersoner eller partner, er de som har høyest risiko for å utvikle PTSD.

Når en stressor har traumatisk effekt, er det ved at den først invaderer, så okkuperer deler av det psykiske apparatet og deretter stadig gjør seg gjeldende i form av gjentakende forestillinger - opplevelsen maler om og om igjen. Det er når gjenopplevelsene blir for intense og hyppige at helsetilstanden trues.

Andre forhold ved barnet som tidlig tilknytning, intelligens, mestring og kompetanse, sosiale ferdigheter, opplevelse av sammenheng, familieforhold og kvaliteten på barnets nære relasjoner kan ha betydning for hvordan barnet opplever og mestrer traumatiske hendelser.

God foreldreomsorg kan også være en buffer mot sykdomsutvikling, mens barn med foreldre som overveldes av egne følelser, kan ha økt risiko for negativ helseutvikling.

Symptomene

Hovedstressor er den traumatiske hendelsen og de følelsesmessige reaksjonene til denne.

Gjenopplevelse

Ulike symptomer beskriver hvordan hendelsen kan gjenoppleves. Gjentatte og uønskede tanker og bilder fra det som skjedde kommer stadig tilbake både i våken tilstand og som drømmer. Mange opplever også såkalte "flashbacks" som er å oppleve at hendelsen eller deler av det som skjedde faktisk skjer igjen. I tillegg kan det å bli minnet om hendelsen vekke intense følelser eller fysiologiske reaksjoner.

Unngåelse

Det å unngå hendelsen kan skje på et indre plan; ved at barnet unngår å ta frem hendelsen i samtaler eller i tanker. 
Det samme kan skje på det ytre plan; barnet unngår å gjøre aktiviteter eller unngår steder som kan få barnet til å tenke på det. 

Følelsesmessig nummenhet handler om at barnet kan oppleve at følelsene har endret seg, som at barnet får mindre interesse for aktiviteter som var viktige før hendelsen, barnet føler seg fremmedgjort i forhold til nære familiemedlemmer eller venner og opplever at følelseslivet har endret seg etter hendelsen.

Økte kroppslige reaksjoner

Økt kroppslige reaksjoner etter hendelsen gir seg blant annet utslag i vansker med å sovne og hyppige oppvåkninger, redusert terskel for sinneutbrudd og vansker med å samle tankene. Sansene er i høyere beredskap enn ellers, og de reagerer på lavere stimuli enn ellers, f.eks. kan smell i en dør vekke sterke reaksjoner. Barn blir urolige og ukonsentrerte, og de kan vise endret atferdsmønster.

Diagnosen

Diagnosen stilles på grunnlag av sykehistorien. Andre undersøkelser er vanligvis ikke påkrevd.

Behandling

Formålet med behandling er å redusere symptomer og hindre et kronisk forløp som kan prege barnets naturlige utvikling. Både individualterapi, familieterapi og gruppeterapi brukes for å hjelpe barn med PTSD symptomer, selv om den vitenskapelige dokumentasjonen av effekt ikke er sterk. Traumefokusert kognitiv atferdsterapi har vist seg å være den beste dokumenterte terapiformen. 

Følgende tiltak kan være aktuelle:

• Bruk av spesifikke stressmestrings teknikker som pusteøvelser og muskelavslappingsteknikker.
• Utforske den belastende hendelsen, la barnet få snakke om det som hendte.
• Identifisere og korrigere uheldige følelser (eksempelvis skyldfølelse), tanker og tilpasningsreaksjoner.
• Inkludere foreldre/omsorgspersoner i behandlingen.

Ingen medisiner har plass i behandlingen.

Prognose

Få forløpsstudier er utført, men noen studier viser en klar sammenheng mellom stressnivået etter hendelsen og stressnivået 6 mnd senere. Jo alvorligere traumet er, dess mer sannsynlig er det at symptomene vil vare i 6 måneder eller mer. Det utløsende traumets alvorlighetsgrad er den viktigste prognostiske faktoren.

Som for voksne, er PTSD hos barn en tilstand med høy tilleggssykelighet, og er svært ofte forbundet med angst- og depressive tilstander. I tillegg er det vist at barn med PTSD har økt grad av ulike typer atferdsvansker og rusproblematikk i ungdomstiden. Traumatiske hendelser kan derfor få svært uheldige konsekvenser for barn i en sårbar fase av livet. Særlig er noen rapporter om langtidsvirkninger etter seksuelle overgrep alarmerende.