Kyssesyke, mononukleose

Hva er mononukleose?

Mononukleose kalles også kyssesyken. Det er en infeksjon med et virus som heter Epstein-Barr virus (EBV) og som tilhører gruppen herpesvirus. Infeksjonen arter seg vanligvis som en kraftig halsbetennelse med halssmerter, høy feber og hovne lymfeknuter på halsen. Oftest medfører sykdommen også infeksjon utenfor halsen, blant annet i lever og milt.

Sykdommen starter ofte med en periode som kan vare fra noen dager til 1-2 uker, hvor du kan føle deg slapp og syk, har nedsatt matlyst, fryser og har hodepine. Deretter kommer de typiske plagene med vondt i halsen, høy feber og hevelser på halsen. De fleste er tilbake på skole eller i arbeid i løpet av 1 til 4 uker, men det kan ta opptil to måneder, eventuelt enda lengre tid, før du føler deg "frisk".

Det forekommer helt unntaksvis at noen kan få kyssesyke på ny - måneder eller mange år etter første episode. 

Studier tyder på at 90 prosent av den voksne befolkningen smittes med Epstein Barr viruset (EBV) i løpet av livet, de aller fleste i barndommen, men kun et fåtall blir syke i en slik grad at diagnosen blir stilt. Med andre ord forløper sykdommen hos de fleste uten symptomer. Symptomgivende mononukleose er mest vanlig hos ungdommer (14-20 år), men sykdommen kan også forekomme ned i småbarnsalder og hos voksne.

Årsaker

Mononukleose forårsakes av EB-viruset som fanges opp i slim og spytt i halsen. Etter hvert kommer viruset over i blodet. Viruset slår seg ned i blodceller, og infeksjonen spres rundt i kroppen, spesielt til lymfevevet. Det er særlig lymfevevet bak i svelget ("mandlene") og lymfeknutene på halsen som forstørres og gir plager. Men også leveren og milten blir betent. Det samme kan gjelde lymfeknuter i magen, i armhulene og i lysken.

På tross av det folkelige navnet "kyssesyke", er det sjelden at smitte spres. Dette har sammenheng med at de fleste har hatt en slik infeksjon og er immune, og at viruset er generelt lite smittsomt. I tillegg kommer at inkubasjonstiden, tiden det tar fra du smittes til du blir syk, er 4 til 6 uker.

Livslang bærertilstand

Etter at sykdomsepisoden med mononukleose er over (primær EBV-infeksjon), forblir viruset i kroppen i såkalte B-lymfocytter resten av livet hos de fleste voksne. Viruset er i en slags hviletilstand, og det gir kun unntaksvis opphav til ny infeksjon.

Ny infeksjon (reaktivering) er altså sjelden ved mononukleose, i motsetning til noen andre virus i herpesgruppen (eks. forkjølelsesår på leppene). Ny infeksjon ses oftest hos pasienter med immunsvikt, eller blant de som står på immundempende behandling, men sykdommen kan også oppstå på nytt hos ellers friske personer.

Etter akutt infeksjon kan viruset finnes i halsens slimhinner i mange måneder og til og med år. Det antas derfor at også friske på denne måten kan overføre smitte. Dette kan være forklaringen på at bare et fåtall pasienter med mononukleose kan huske at de har vært i kontakt med noen med mononukleose.

Diagnosen

Hovedsymptomer ved mononukleose

Typisk sykdomsbilde er feber, sår hals og hovne lymfeknuter, et langtrukket forløp og påvirket allmenntilstand. Mange opplever hevelse av øyelokk. Diagnosen kan noen ganger være vanskelig å stille fordi halsplager og feber kan være lite uttalt, og graden av svekket allmenntilstand kan variere betydelig.

Ved inspeksjon i svelget kan man se store og betente halsmandler, ofte med hvitt belegg. På halsen kjennes ved vanlig undersøkelse hovne lymfeknuter. Leveren er i noen tilfeller øm og noe forstørret. Unntaksvis kan også en kraftig forstørret milt kjennes ved legeundersøkelse av magen.

Ulike laboratorieundersøkelser utføres for å få en sikker diagnose. Monospot er en såkalt hurtigtest som kan tas på legekontoret og som kan gi svar etter få minutter. Positiv test tyder på mononukleose. Men testen kan være normal dersom det er tidlig i forløpet av sykdommen. Som regel må du ha hatt sykdommen i 1 til 2 uker før denne testen slår ut. Test på streptokokkbakterier tas i noen tilfeller for å skille mellom infeksjon med streptokokkbakterier (vanlig halsbetennelse) og virussykdommen mononukleose.

Ofte blir det også sendt inn blodprøve til et sykehuslaboratorium for en mer pålitelig test av antistoffer mot mononukleose. Også denne prøven kan være falskt negativ dersom prøven er tatt for tidlig i sykdomsforløpet. Blod sendes også ofte inn for analyse av leverprøver, noe som gir informasjon om i hvilken grad leveren (og milten) er påvirket av infeksjonen.

Behandling

Det finnes ikke medisin mot kyssesykeviruset. Penicillin eller andre antibiotika har ingen virkning. Noen typer penicillin (amoxicillin eller ampicillin) kan gi et meslingeliknende utslett hos pasienter med mononukleose.

I noen få tilfeller kan mononukleose og streptokokk halsbetennelse foreligge samtidig. Hvis det er tilfelle, får du behandling med vanlig penicillin mot bakteriebetennelsen.

Unntaksvis er hevelsen i halsen så kraftig at det er store problemer med inntak av næring, og noen kan få pustevansker. Da må man innlegges i sykehus for å få intravenøs væske- og næringstilførsel, eventuelt hjelp mot pustevanskene.

Dersom et småbarn får mononukleose, er det ved diagnosetidspunktet ikke smittefare til andre barn, og barnet kan fortsette å gå i barnehagen dersom han/hun er feberfri og i god allmenntilstand.

Siden mononukleose generelt er lite smittsomt, er det liten fare for smitte av andre ved vanlig sosial omgang. Det anbefales å unngå deling av spytt i akutt fase, og kanskje også i noen uker deretter. Noen kan skille ut virus i mer enn ett år, men det finnes ikke forskning som tilsier at det er nødvendig med så lang avholdenhet fra intim kontakt.

Fysisk aktivitet

Det anbefales at du ikke utsetter deg for hard fysisk aktivitet så lenge du føler deg i dårlig form, eller så lenge lever og milt er forstørret. Det finnes ingen klare retningslinjer om hvor lenge du bør holde deg i ro, men for de fleste vil tre uker uten iherdig fysisk aktivitet være fornuftig.  Føler du deg skikkelig syk, bør du holde deg helt i ro noen dager. Så snart du føler deg i form til det, bør du prøve å være mest mulig oppe. Dersom du har behov for smertelindrende behandling, er paracetamol førstevalg (unntatt ved alvorlig leversvikt, som er svært sjelden). Alternativ er ibuprofen (Ibux). Du skal unngå alkohol så lenge leveren er påvirket av sykdommen.

Forløp

Halsplagene bedres oftest innen en uke, og de er vanligvis borte etter to uker. Hevelsen i lymfeknutene kan vare i flere uker. De fleste blir bra i løpet av 2 til 4 uker, men de trenger gjerne ytterligere én måned for å bli helt friske. 10-20 prosent opplever trøtthet og slapphet i flere måneder etter den akutte infeksjonen. Vanligvis er du frisk nok til å starte på skole eller arbeid i løpet av 1-4 uker.

Ca. halvparten av de med mononukleose får forbigående forstørret lever og milt som følge av betennelse, ofte uten at legen er i stand til å kjenne de forstørrede organene ved legeundersøkelsen. Også denne betennelsen går over uten behandling. Det anbefales å unngå hard fysisk aktivitet før du føler deg helt frisk. Vanligvis tar dette 3 til 4 uker.

Komplikasjoner

Mer enn 95 prosent av tilfellene forløper uten komplikasjoner. 

En fryktet, men heldigvis svært sjelden komplikasjon til mononukleose, er at milten sprekker. Dersom milten sprekker, skjer det i løpet av de første tre ukene etter at tilstanden debuterte. Det finnes ikke bevis for at risikoen er økt blant dem som trener mens de er syke. 

Andre mulige komplikasjoner er forstyrrelser i blodet: autoimmun hemolytisk anemi (lav blodprosent), trombocytopeni (lavt antall blodplater) og granulocytopeni (lavt antall hvite blodlegemer), men disse tilstandene går som regel over av seg selv i løpet av noen uker. Leverbetennelse oppstår hos over 90 prosent, men også denne betennelsen går tilbake i løpet av få uker. Varige leverskader er svært sjeldent. I sjeldne tilfeller kan det forekomme skader i nervesystem og nyrer. 

Komplikasjoner i form av bakterierbetennelse i hals, ører eller bihuler kan også forekomme. 

Hvordan skal du forholde deg?

Etter at den akutte sykdomsperioden har gitt seg, som regel etter 2-4 uker, kan du gjenoppta normalt dagligliv. Sport og aktiviteter som kan innebære risiko for slag, spark, kraftige ristinger av magen, bør du vente enda litt lenger med. Det er særlig omfanget av lever- og miltbetennelsen som bestemmer hvor forsiktig du skal være. Dette må legen din vurdere.

Råd til idrettsutøvere

Det er stor variasjon i hvilken grad idrettsutøverene blir svekket av infeksjonen. Tidlig i sykdomsforløpet bør alle avstå fra idrettsaktiviteter. Risikoen for at milten kan sprekke er størst de tre første ukene av sykdommen. Amerikanske studier kan tyde på at idrettsutøvere kan gjenoppta et ikke-kontakt treningsprogram så snart de er uten feber. Risikoen for sprukken milt synes ikke økt blant dem som trener under og etter symptomfasen. Idretter som utgjør en reell fare for støt mot mageregionen, bør unngås så lenge lever eller milt er forstørret - oppstart tidligst fire uker etter sykdomsstart.

Det er ikke holdepunkter for at moderat trening er uheldig hvis utøveren føler seg frisk nok til det. Ved pågående symptomer bør treningen begrenses. Det anbefales generelt 3-4 ukers treningspause, men opplegget bør tilpasses den enkelte utøver.

Quiz

Har du fått med deg det viktigste i dette dokumentet? Da utfordrer vi deg til å ta vår quiz om kyssesyke!