Pylorusstenose

Hva er pylorusstenose?

Magesekk med pylorusstenose

Pylorusstenose er en innsnevring, et trangt parti (stenose) i utgangen på magesekken (pylorus). Årsaken er fortykket (hypertrofisk) muskulatur i denne delen av magesekken. Tilstanden kan oppstå hos spebarn flere uker etter fødselen. Hos noen barn går tilstanden over av seg selv, men ofte er behandlingen kirurgisk ved at man skjærer gjennom den tykke muskulaturen på langs (myotomi).

Pylorusstenose forekommer hos 1-4 barn per 1.000 spedbarn. Tilstanden er syv ganger hyppigere blant gutter.

Årsak

Årsaken er ukjent, men pylorusstenose forekommer hyppigere i noen familier, hvilket taler for at arvelige faktorer kan medvirke. Den sirkulære muskulaturen i utgangen av magesekken (pyloruskanalen) på overgangen til tolvfingertarmen er fortykket, noe som medfører at kanalen blir trang og lett tettes igjen. Magesekken klarer ikke å tømme maten over i tarmen. I stedet vil barnet kaste opp maten. Tap av mye magesyre i forbindelse med brekningene kan skape et tilleggsproblem (elektrolyttforstyrrelse).

Diagnosen

Nyfødte utvikler typiske tegn på nedsatt tømning av magesekken i form av kraftige brekninger ved omkring 4 (2-8) ukers alder - unntaksvis kan det opptre så sent som inntil 6 måneders alder. Barn som er født for tidlig, utvikler symptomene senere enn fullbårne barn. Brekningene er i starten ikke så hyppige, men i løpet av noen dager blir de mer regelmessige og opptrer nesten ved hvert måltid. Intensiteten i brekningene tiltar inntil det foreligger klassiske "sprutbrekninger". Brekningene kommer gjerne like etter et måltid. Det kan forekomme litt blod i oppkastet.

Ved undersøkelsen er barnet vanligvis i bra form og uten feber. Langvarig forsinket diagnose kan dog føre til inntørring, slapphet og underernæring. Legen kan ofte kjenne en forstørret pylorus som en "oliven" i øvre del av magen. Påvisning av et slikt funn krever at barnet er rolig og "avslappet".

På sykehuset vil man ta noen enkle blodprøver, og barnet vil bli undersøkt med ultralyd. Undersøkelsen er uten ubehag for barnet, den er lett å utføre og den er pålitelig. Det hender at man også gjør røntgen, men hvis diagnosen er sikker, er dette unødvendig.

Behandling

Målet med behandlingen er å forhindre underernæring og alvorlige elektrolyttforstyrrelser. Operasjon er ikke påkrevd i akuttfasen, det skal først finne sted når barnet er stabilisert, er i normal væskebalanse og elektrolyttene korrigert. Man kan derfor tillate seg å vente med operasjon, og hos noen barn går tilstanden over av seg selv. Før en eventuell operasjon må barnet i en periode gis hyppigere men mindre måltider, eventuelt gis også en medisin som får muskulaturen i pylorus til å slappe av noe. Sykdommen er på sitt verste omkring 4-6 ukers alder, hvoretter brekningene bruker å avta i intensitet.

Det er viktig at barnet er i god væskebalanse før inngrepet, som regel blir det gitt væske direkte i blodet (intravenøst) før operasjonen. Magesekken må tømmes før inngrepet. En tynn slange føres ned i magesekken via spiserøret, og matrester suges opp. Dette gjøres for å unngå at oppkast kommer over i luftrøret og skaper komplikasjoner under og etter inngrepet.

Det kirurgiske inngrepet har ikke forandret seg vesentlig på nær 100 år. Det består i en langsgående spalting av muskelen i veggen på magesekken i pylorusområdet, uten at man skjærer igjennom hele veggen inn til magesekken. Etter operasjon gis intravenøs væske inntil barnet klarer å drikke selv. I de fleste tilfeller kan barnet begynne å drikke innen 8 timer etter operasjonen og med økende mengder hver tredje time over 24 timer. Barnet kan utskrives når det beholder morsmelken og har tilfredsstillende inntak av næring.

Det kirurgiske inngrepet kan utføres laparoskopisk eller som åpen operasjon. Resultatene for de to metodene er like gode.

Prognosen

Komplikasjoner er meget sjeldne. Barnet kommer seg som regel raskt etter operasjonen. Foreldrene tilrådes å øke barnets matinntak i dagene etter utskrivelsen. En enkel poliklinisk kontroll etter 1-2 uker er tilstrekkelig. Vektøkning er tegn på at barnet trives og at operasjonen var vellykket.