Sengevæting (enurese)

Forekomst

Dersom vi definerer enurese som lik eller mer enn 1 våt natt hver uke, vil andelen av barn som har problemet, være omtrent:

• 50 prosent av 3-åringer
• 15-20 prosent av 5-åringer
• 5-10 prosent blant 7-åringer
• Ca. 5% av 10-åringer og ca. 1 prosent hos 15 år gamle barn

Væskeinntak

• Væskeinntaket i løpet av dagen bør være tilstrekkelig, det vil si ingen begrensninger av vanninntak på dagtid. Dette vil normalt føre til et behov for å late vannet 4-7 ganger i løpet av dagen.
• Prøv å begrense drikke de siste 2 timene før sengetid, men unngå konflikter
  • En munnfull vann har liten betydning
  • Mer enn 1-2 glass med drikke rett før leggetid vil føre til økt urinproduksjon og økt risiko for uhell om natten
• Dersom det blir aktuelt med tablettbehandling (desmopressin) bør en unngå å drikke den siste timen før tablettinntak og de første åtte timene etter tablettinntak

Hvordan beskytte sengetøy

• Dyner og madrasser lukter urin dersom de blir våte, men tørking utendørs eller med god gjennomlufting kan redusere luktproblemet
• En ekstra truse kan redusere mengden urin som trekker gjennom til madrassen, i tillegg til at det er lettere for barnet å kjenne at det er vått
• Madrassen kan beskyttes med plast eller egne, vanntette laken
  • På sikt kan det å bruke plast gi et fuktig sengemiljø og bli klamt og ubehagelig å ligge på
  • Barn med uttalt allergi og eksem kan bli allergiske mot gummiblandinger i spesiallaken, benytt et normalt laken i tillegg
• Det finnes spesielle overmadrasser man kan kjøpe som trekker til seg fuktighet og har vanntett bunn som stopper lekkasjer fra å gå ned i madrassen. Kan vaskes i maskin og tåler tørketrommel.

Rutiner og involvering etter uhell

• Vått sengetøy bør skylles opp for å unngå lukt og barnet bør vaske seg grundig eller dusje for å unngå at det lukter urin
• Avtal ansvarsfordeling på forhånd og vurder hvor mye ansvar barnet skal ha ut fra barnets alder

Alarm

Alarmbehandling er aktuelt dersom barnet er motivert, og etter en opplæringsperiode er i stand til å kunne overta styringen av behandlingen selv. Alarm er et naturlig førstevalg fordi det sjeldnere gir tilbakefall enn tablettbehandling. Men tablettbehandling er enklere og foretrekkes derfor av mange. 

Alarm finnes i to hovedtyper - en alarmmatte til å ha i sengen, eller en minialarm til å ha i trusen. Minialarm i trusen er lettere å bruke enn sengematte. Alarmapparatene er følsomme for fuktighet og gir fra seg en kraftig lyd eller vibrasjon så snart de blir våte. Tanken er at barnet skal lære å koble lyden med følelsen av å måtte tisse, og så etter hvert våkne før det er for sent.

Ca 50-75 prosent av barna som behandles med alarmapparat, har god virkning. Men i noen familier kan alarmapparatet gjøre vondt verre dersom andre enn barnet våkner. Minimum behandlingstid bør være åtte uker, maksimalt 16 uker. Målet for behandlingen er minst 2 uker sammenhengende med tørre netter. Barnet bør føre dagbok og registreringen bør fortsette minst 4 uker etter avsluttet behandling. Dersom barnet får tilbakefall, kan behandlingen gjentas.

Desmopressin

Medikamentell behandling med et naturlig forekommende hormon, som kalles antidiuretisk hormon, velges dersom alarm ikke har effekt, eller barnet ikke vil bruke alarm. Medisinen kan benyttes fra 5 års alder, men aller best effekt fra 8 års alder,  og er godkjent for forskrivning på blå resept hos barn hvor alarm er forsøkt eller ikke funnet hensiktsmessig.

Medisinen (desmopressin/Minirin) tas som smeltetablett før sengetid. Medisinen virker ved å nedsette urinproduksjonen om natten. I behandlingsperioden skal barnet unngå å drikke den siste timen før tabletten tas og de første åtte timene etter tablettinntak. Cirka 50 prosent av pasientene har god effekt av denne behandlingen.

Det anbefales å bruke medisinen sammenhengende i 3 måneder, og deretter legge inn en pause på en uke. Dersom det kommer tilbakefall i løpet av uken, anbefales en ny 3 måneders behandlingsperiode. Dersom det ikke komme tilbakefall i løpet av 2 ukers pause, kan behandlingen avsluttes. 

En kjenner ikke til betenkelige bivirkninger ved denne behandlingen, men overdosering eller feildosering bør unngås. Dersom en ikke ønsker å bruke medisinen kontinuerlig, kan den likevel være til stor hjelp ved at den kan brukes når en er på reise, på besøk hos venner, leirskole eller lignende.