Medikamentell behandling

Det finnes en rekke ulike medisiner som brukes i behandlingen av Parkinsons sykdom, og opplegget må nøye tilpasses den enkelte pasient. De medisinene som virker for én pasient, har ikke nødvendigvis like god effekt hos en annen. En medisin som ikke gir bivirkninger hos den ene, kan gi alvorlige problemer hos den andre. I tillegg mister enkelte av medisinene sin effekt etter langvarig bruk.

Alt dette gjør det nødvendig med god og regelmessig kontroll og oppfølging av lege. Dette er spesialisert behandling som krever kontakt med både nevrolog og fastlege. Ved Parkinsons sykdom er det også svært viktig at du ikke begynner med nye medisiner eller slutter å ta medisiner uten å ha snakket med lege først.

Fire ulike medikamentgrupper finnes:

• Levodopa
• COMT-hemmere
• MAO-B hemmere
• Dopaminagonister.

Per i dag finnes ingen aktuell klinisk behandling som kan forebygge Parkinsons sykdom eller med sikkerhet kan forsinke sykdomsutviklingen. Noen studier kan tyde på at to medisiner av type MAO-B-hemmer kanskje kan forsinke sykdomsutviklingen, men disse resultatene er omstridte. 

Den medisinske behandlingen starter vanligvis når pasienten har behov for den. Når symptomene påvirker funksjonsevnen og livskvaliteten. Effekten endres oftest ved årelang behandling og etter hvert som sykdommen skrider frem. Det er viktig å ta hensyn til forskjellige mulige langtidseffekter, som for eksempel avtagende effekt av hver enkelt legemiddeldose. Man bør være oppmerksom på mulige bivirkninger, for eksempel kvalme, tretthet eller ufrivillige bevegelser en tid etter inntak av et legemiddel mot Parkinsons sykdom.

Generelt virker altså medisinene som er aktuelle ved Parkinsons sykdom (antiparkinsonmidler), ved å dempe plagene som sykdommen medfører, men uten å påvirke sykdomsutviklingen. De fleste pasientene har god nytte av behandlingen. 

Hver enkelt medisin har sine bivirkninger, men graden av bivirkninger varierer mye fra person til person. Et vanlig problem ved alle antiparkinsonmidlene er at de kan gi tretthet i kortere eller lengre tid etter inntak. Dette gjelder særlig for eldre pasienter og sent i sykdomsforløpet.

Bivirkninger som har oppstått, blir vanligvis bedre eller forsvinner helt etter dosereduksjon. Dersom pasienten opplever bivirkninger i forbindelse med bruk av et legemiddel gjentatte ganger, kan man vurdere å bytte til et annet antiparkinsonmiddel.

Pasienten som bruker dopaminerge legemidler, bør overvåkes regelmessig for utvikling av impulskontrollforstyrrelse i form av sykelig spilleavhengighet, økt libido, hyperseksualitet, tvangspreget pengeforbruk og impulskjøp, overspising og tvangsspising. Pasienten og omsorgspersoner må gjøres oppmerksom på disse symptomene og revurdering av behandlingen anbefales dersom slike symptomer oppstår.