Informasjon

Demens - en kort oversikt

Demens er en kronisk tilstand som medfører tap av tenkningsfunksjoner og endret atferd. Typiske symptomer er svekket hukommelse, konsentrasjonsvansker, tap av dømmekraft, nedsatt evne til planlegging, nedsatt orienteringsevne, språkvansker og nedsatt funksjon i det daglige liv.

Temaside om Korona

Hva er demens?

Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner i hjernen. På grunn av dette utvikles gradvis de typiske kjennetegnene med reduserte kognitive funksjoner, svekket kontroll over følelseslivet og etter hvert sviktende funksjonsevne.

Typiske symptomer på demens er:

  • Svekket hukommelse, spesielt når personer i pasientens sosiale omgivelser legger merke til dette
  • Konsentrasjonsvansker
  • Tap av dømmekraft
  • Nedsatt evne til planlegging
  • Nedsatt evne til abstrakt tenkning - en tar ting bokstavelig
  • Språket endres og blir gjerne usammenhengende og repeterende
  • Man vil kunne få problemer med enkle hverdagshandlinger, som for eksempel påkledning
  • En vil kunne få vansker med kontroll av blære og avføring
  • Følelsesmessig ustabilitet, irritabilitet, manglende initiativ og endret sosial funksjonsevne

I 2020 hadde omtrent 101 000 personer i Norge demens. Folkehelseinstituttet anslår at litt over 80 prosent av beboere i norske sykehjem (langtidsplass) har demens. Forekomsten øker med alderen. Det anslås en fordobling av personer med demens i Norge fram mot år 2040. På verdensbasis har omtrent 5-7 prosent av befolkningen over 60 år demens (rundt 7 prosent i Vest-Europa).

Årsaker til demens

Med økende alder øker risikoen for å utvikle demens. Mesteparten av alle med demens er over 65 år. Alzheimers demens er den hyppigste formen for demens i Norge og utgjør cirka 60 prosent. Det er en såkalt nevrodegenerativ sykdom der økende mengder hjernevev går tapt over tid. Det er holdepunkter for at både genetiske faktorer og miljøfaktorer har en betydning for utvikling av demens. 

I løpet av livet kan det oppstå endringer av gener, som igjen fører til at nerveceller blir mer følsomme for skade, eller blir skadet og taper funksjon. Det er funnet flere slike genfeil som man setter i forbindelse med utvikling av Alzheimers demens, men det er bare et lite mindretall av genfeilene som overføres ved arv (familiær/arvelig type demens).

Såkalt vaskulær demens er den nest hyppigste demensformen i Norge og utgjør cirka 15-20 prosent av tilfellene. Dette er en demenstype som ofte skyldes åreforkalkning i hjernens blodårer. En slik åreforkalkning fører til nedsatt blodtilførsel til hjernen, og blodårer kan gå tett slik at det blir noen hjerneområder som dør (infarkt). I mange tilfeller kan slike infarkt være så små at de ikke har medført hjerneslag. Det er vist at hjerneforandringer som skyldes åreforkalkning i hjernen ofte forekommer hos personer som har Alzheimers demens i tillegg.

Demens med såkalte Lewy-legemer utgjør cirka 10-15 prosent i Norge. En demenstype som fører til forandringer i pannelappen og i tinninglappene av hjernen kalles for frontotemporal demens. Den utgjør cirka fem prosent av tilfellene og er den hyppigste formen for demens i aldersgruppen yngre enn 50 år. 

Blandingsformer forekommer. Spesielt blandet Alzheimers sykdom og vaskulær demens sees ofte. Andre former for demens kan være en følge av andre hjernesykdommer (for eksempel Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom), eller demensen kan være en følge av alkoholmisbruk, vitaminmangel, gjennomgåtte hjerneinfeksjoner eller hode-/hjerneskader.

Forebygging av demens

Alder og arv er ikke noe vi kan endre, men det finnes en del risikofaktorer som lar seg påvirke. Her er det både en gladnyhet og en oppfordring. Den gjelder både for individer, politikere, helsepersonell og andre grupper. Ved ta grep om livet og ved å påvirke risikofaktorer i en gunstig retning, er det sannsynligvis mulig å forebygge eller forsinke utvikling av opptil 40% av demenstilfellene! Risikofaktorene er: lavt utdanningsnivå, høyt blodtrykk, dårlig hørsel, overforbruk av alkohol, fysisk inaktivitet, fedme, diabetes, røyking, luftforurensning, hodeskade, depresjon og sjeldne sosiale kontakter.

Forebygging av demens med legemidler hos personer uten samtidige andre sykdommer har så langt ikke vist seg å ha overbevisende effekt. Ved samtidige andre sykdommer anbefales det forebygging og behandling etter gjeldende retningslinjer. Dette er spesielt viktig ved høyt blodtrykk, diabetes og vaskulær demens. 

Diagnosen demens

For det første er det viktig å utelukke årsaker til demenssymptomer som skyldes andre sykdommer og som kan behandles (f.eks. lavt stoffskifte, infeksjoner, hjertesvikt, legemiddelbivirkninger, rusavhengighet, psykiske sykdommer, forvirringstilstand eller voksenvannhode). Etter at andre utløsende årsaker er utelukket, skal det anvendes standardiserte diagnosekriterier for demens som er basert på sykehistorien:

  1. Betydelig dårligere hukommelse enn tidligere i livet, spesielt for hendelser i nær fortid
  2. Minst én annen tenkningsfunksjon må være redusert i forhold til tidligere: vurderings- og/eller planleggingsevne, logisk tenkning, orienteringsevne i tid eller sted eller språklig kommunikasjonsevne
  3. Redusert evne til å fungere i det daglige liv. Som følge av forverring i tenkningsfunksjonene klarer man ikke lenger å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver som tidligere
  4. Endret atferd eller væremåte. For eksempel kan vedkommende bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint eller bli mistenksom
  5. Det kreves at tilstanden skal ha hatt en varighet av minst seks måneder 
  6. Klar bevissthet. En dement pasient er våken og svarer på tiltale. Dersom pasienten er sløv eller uklar, er det andre diagnoser man må tenke på. Unntak: alvorlig grad av demens

Legen bruker også standardiserte tester av hukommelse og tenkning, for eksempel Mini-mental status, klokketest og Trail Making test. I tillegg gjøres det en fullstendig undersøkelse av hjerte- og karsystemet og tester for å avdekke andre nervesykdommer. En bildeundersøkelse av hjernen (MR eller CT) er del av standardutredningen.

Behandling av demens

Hensikten med behandlingen er å skape trygghet og best mulig livskvalitet for pasienter og pårørende. Foreligger det årsaker til sykdommen som det er mulig å behandle, skal behandling vurderes. Det er viktig at den syke forsøker å trene og vedlikeholde intellektuelle funksjoner i den grad dette er mulig. Man bør i størst mulig grad unngå isolasjon og passivitet.

Avhengig av type og alvorlighetsgrad av demens kan man bruke noen medikamenter som kan lindre symptomene. Det finnes en nasjonal faglig retningslinje om demens som spesifiserer anbefalingene om medikamentell behandling.

Hos en del av pasientene har behandling med en såkalt kolinesterasehemmer en positiv effekt på evnen til å tenke, oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Medisinen er mest aktuelt ved Alzheimers demens. Det finnes ulike medikamenter i denne gruppen, og i tillegg noen få andre midler mot demens.

Noen kan oppleve at symptomene blir mildere, men hos andre merker man ikke noen effekt. Medisinene kan også ha uønskede effekter (bivirkninger). Det er vanlig å bruke disse medisinene i noen måneder, før man vurderer om den enkelte pasient har nytte av behandlingen eller ikke. Oppfølging er svært viktig for å oppdage eventuelle bivirkninger, samt for å vurdere effekt fortløpende. Slik kan behandlingens dosering og varighet tilpasses individuelt. 

Generelt er man hos pasienter med demens forsiktig med å bruke andre medisiner som har effekt på hjernen. Beroligende medisiner eller sovemedisiner kan ha andre og uventede/uønskede effekter ved demens, og derfor prøver man å unngå disse.

Det er ikke lett å skille mellom demenssymptomer og depresjon hos pasienter med demens. Ved mistanke om depresjon kan det være aktuelt med behandling. Noen ganger kan det være nødvendig å bruke medisiner som demper uro og forvirring.

Viktigere enn medikamenter er det å lage gode rutiner i hverdagen, samt få på plass miljø- og støttetiltak for pasienter med demens. God informasjon til pasient og pårørende er viktig. Etter hvert vil de fleste få behov for hjemmebaserte tjenester som hjemmesykepleie, hjemmehjelp, ergoterapi, fysioterapi, støttekontakt etc. Det kan være behov for avlastningstiltak som dagsenter, deltids- eller heltidsplass i institusjon.

Prognose ved demens

Med unntak av vaskulær demens utvikler demenstilstanden seg vanligvis langsomt og gradvis. Forløpet kan deles i tre faser:

  • Fase 1: Hukommelsesproblemer, problemer med å sette navn på ting og mennesker, nedsatt spontanitet og litt svekket evne til å tolke synsinntrykk, avstander og lignende
  • Fase 2: Større språkvansker, økende problemer med å tolke synsinntrykk, svekket orienteringsevne og koordinasjonsproblemer
  • Fase 3: I tillegg til mental svikt og endret atferd blir fysisk og motorisk svekkelse stadig mer tydelig

Tilstanden vil gradvis bli verre, vanligvis i løpet av 2 til 10 år. Etter hvert svekkes også immunapparatet og mange blir plaget med infeksjoner, særlig lungebetennelser. Forventet levetid er betydelig redusert hos en pasient som har demens.

Vil du vite mer?