Informasjon

Demens - en kort oversikt

Demens er en kronisk og vanligvis gradvis forverrende sykdom i hjernen. Den fører til tap av intellektuelle funksjoner og endret atferd. Typiske symptomer er svekket hukommelse, konsentrasjonsvansker, tap av dømmekraft, nedsatt evne til planlegging, nedsatt orientering, språkvansker og nedsatt funksjon i det daglige liv.

Hva er demens?

Demens er en fellesbetegnelse på flere beslektede tilstander som fører til gradvis økende svinn av nerveceller og tap av funksjoner i hjernen. På grunn av dette utvikles gradvis de typiske kjennetegnene med reduserte kognitive funksjoner, svekket kontroll over følelseslivet og etter hvert sviktende funksjonsevne.

Typiske symptomer på demens er:

  • Svekket hukommelse
    • Men, når en pasient selv klager over glemsomhet dreier det seg sjelden om demens
    • Svekket hukommelse som rapporteres av personer i pasientens sosiale omgivelser er en tydeligere pekepinn på demens 
  • Konsentrasjonsvansker
  • Tap av dømmekraft
  • Nedsatt evne til planlegging
  • Nedsatt evne til abstrakt tenkning - en tar ting bokstavelig
  • Språket endres og blir gjerne usammenhengende og repeterende
  • Man vil kunne få problemer med enkle hverdagshandlinger, som for eksempel påkledning
  • En vil kunne få vansker med kontroll av blære og avføring
  • Følelsesmessig ustabilitet, irritabilitet, manglende initiativ og endret sosial funksjonsevne

I Norge er det mellom rundt 80 000 - 100 000 personer eller rundt 1,7% av befolkningen som har demens. Litt over 80% av beboere i norske sykehjem (langtidsplass) har demens. Forekomsten øker med alderen. Det anslås en fordobling av personer med demens i Norge fram mot år 2040. På verdensbasis har omtrent 5-7% av befolkningen ≥60 år demens (rundt 7% i Vest-Europa).

Årsaker til demens

Alder er den viktigste risikofaktoren. Mesteparten av alle med demens er over 65 år. Alzheimers sykdom er den hyppigste formen for demens i Norge og utgjør cirka 60 prosent. Det er holdepunkter for at genfeil har en betydning, men bare cirka en prosent av tilfellene er av familiær/arvelig type.

I løpet av livet kan det oppstå endringer av gener, som igjen fører til at nerveceller blir mer følsomme for skade, eller blir skadet og taper funksjon. Det er funnet flere slike genfeil som man setter i forbindelse med utvikling av Alzheimers sykdom, men det er bare et lite mindretall av genfeilene som overføres ved arv.

Såkalt vaskulær demens er den nest hyppigste demensformen i Norge og utgjør cirka 15 - 20 prosent av tilfellene. Dette er en demenstype som ofte skyldes åreforkalkning i hjernens blodårer. En slik åreforkalkning fører til nedsatt blodtilførsel til hjernen, og blodårer kan gå tett slik at det blir noen hjerneområder som dør (infarkt). I mange tilfeller kan slike infarkt være så små at de ikke har medført hjerneslag. Det er også vist at hjerneforandringer som skyldes åreforkalkning i hjernen ofte forekommer hos personer med Alzheimers sykdom.

Demens med såkalte Lewy-legemer utgjør cirka 10 - 15 prosent i Norge. En demenstype som fører til forandringer i pannelappen og i tinninglappene av hjernen kalles for frontotemporal demens. Den utgjør cirka fem prosent av tilfellene og er den hyppigste formen for demens i aldersgruppen yngre enn 50 år. 

Blandingsformer forekommer. Spesielt blandet Alzheimers sykdom og vaskulær demens ses ofte. Andre former for demens kan være en følge av andre hjernesykdommer (for eksempel Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom), eller demensen kan være en følge av alkoholmisbruk, vitaminmangel, gjennomgåtte hjerneinfeksjoner eller hode-/hjerneskader.

Diagnosen demens

Hovedvekten legges på sykehistorien. De generelle kriteriene for demens er

  1. Betydelig dårligere hukommelse enn tidligere i livet, spesielt for hendelser i nær fortid
  2. Minst én annen tenkningsfunksjon må være redusert i forhold til tidligere: vurderings- og/eller planleggingsevne, logisk tenkning, orienteringsevne i tid eller sted eller språklig kommunikasjonsevne
  3. Redusert evne til å fungere i det daglige liv. Som følge av forverring i tenkningsfunksjonene klarer man ikke lenger å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver som tidligere
  4. Endret atferd eller væremåte. For eksempel kan vedkommende bli mer passiv, tiltaksløs, irritert, bli fortere sint eller bli mistenksom
  5. Det kreves også at tilstanden skal ha hatt en varighet av minst seks måneder før man setter demensdiagnosen
  6. Klar bevissthet. En dement pasient er våken og svarer på tiltale. Dersom pasienten er sløv eller uklar er det andre diagnoser man må tenke på. Unntak: alvorlig grad av demens

Legen bruker også standardiserte tester av hukommelse og tenkning, for eksempel Mini-mental status, klokketest og Trail Making test. I tillegg gjøres det en fullstendig undersøkelse av hjerte-kar systemet, og tester for å avdekke en eventuell nevrologisk sykdom. Det er også del av standardutredningen å bestille en bildeundersøkelse av hjernen (MR eller CT).

Behandling av demens

Hensikten med behandlingen er å skape trygghet og best mulig livskvalitet for pasient og pårørende. Foreligger det årsaker til sykdommen som det er mulig å behandle, skal behandling vurderes. Det er viktig at den syke forsøker å trene og vedlikeholde intellektuelle funksjoner i den grad dette er mulig. Man bør i størst mulig grad unngå isolasjon og passivitet.

Avhengig av type og alvorlighetsgrad av demens kan man bruke noen medikamenter som kan lindre symptomene. Det finnes en nasjonal faglig retningslinje om demens som spesifiserer anbefalingene om medikamentell behandling.

Hos en del av pasientene har behandling med en såkalt kolinesterase-hemmere en positiv effekt på evne til å tenke, oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Medisinen er mest aktuelt ved Alzheimers demens. Det finnes ulike medikamenter i denne gruppen, og i tillegg noen få andre midler mot demens.

Noen kan oppleve at symptomene blir mildere, hos andre merker man ikke noen effekt. Medisinene kan også ha uønskete effekter (bivirkninger). Det er vanlig å bruke disse medisinene i noen måneder før man tar endelig standpunkt til om den enkelte pasient har nytteeffekt eller ikke. Oppfølging er svært viktig for vurdering av eventuelle bivirkninger, effekt og varighet av behandling. 

Generelt er man hos pasienter med demens forsiktig med å bruke andre medisiner som har effekt på hjernen. Beroligende medisiner eller sovemedisiner kan ha andre og uventede/uønskete effekter ved demens, og man prøver å unngå slike medisiner.

Det er ikke lett å skille mellom demenssymptomer og depresjon hos pasienter med demens. Ved mistanke om depresjon er det aktuelt med behandling. Noen ganger kan det være nødvendig å bruke medisiner som demper uro og forvirring.

Viktigere enn medikamenter er det å lage en god organisering, miljø- og støttetiltak for pasienter med demens. God informasjon til pasient og pårørende er viktig. Etter hvert vil de fleste få behov for hjemmebaserte tjenester som hjemmesykepleie, hjemmehjelp, ergoterapi, fysioterapi, støttekontakt etc. Det kan være behov for avlastningstiltak som dagsenter, eller delvis eller heltids plass i institusjon.

Prognose ved demens

Demens utvikles vanligvis langsomt og gradvis, og utviklingen deles ofte i tre faser:

  • Fase en: Hukommelsesproblemer, problemer med å sette navn på ting og mennesker, nedsatt spontanitet og litt svekket evne til å tolke synsinntrykk, avstander og lignende.
  • Fase to: Større språkvansker, økende problemer med å tolke synsinntrykk, svekket orienteringsevne, koordinasjonsproblemer
  • Fase tre: I tillegg til mental svikt og endret atferd blir fysisk og motorisk svekkelse stadig mer tydelig.

Tilstanden vil gradvis bli verre, vanligvis i løpet av 2 - 10 år. Etter hvert svekkes også immunapparatet og mange blir plaget med infeksjoner, særlig lungebetennelser. Forventet levetid er betydelig redusert hos en pasient som har fått demensdiagnosen.

Vil du vite mer?