Informasjon, veiviser

Nye blodfortynnende medisiner

Nye blodfortynnende medisiner med samme bruksområde som warfarin (Marevan) er godkjent av legemiddelverket. De fire nye medisinene er apiksaban, dabigatran, edoksaban og rivaroksaban

[imported]
[imported]

Hopp til innhold

Blodfortynnende medisiner brukes for å behandle og løse opp blodpropper, eller for å forebygge blodpropp i situasjoner med økt blodpropp-risiko.

Mest brukt er de såkalte blodplatehemmerne (eks. Albyl-E) som brukes for å forebygge blodpropp hos pasienter som har hjerte-kar sykdom (hjerte-infarkt, angina), eller som har høy risiko for slik sykdom. Dette regnes som milde eller "svake" blodfortynnende medisiner.

Den andre hovedgruppen er medisiner som hemmer en eller flere av kroppens mange blodlevringsfaktorer. Dette er mer effektive stoffer enn blodplatehemmerne, men også mer farlige fordi de medfører økt risiko for blødninger. Det mest kjente og utbredte stoffet i denne gruppen er warfarin (Marevan). De siste årene har det kommet nye medisiner som nå i mange sammenhenger kan gis i stedet for warfarin. Det er ventet at disse nye stoffene etter hvert vil bli tatt i utstrakt bruk i stedet for warfarin, når det er behov for "sterke" blodfortynnende medisiner.

Når brukes blodfortynnende medisiner?

Sterke blodfortynnende medisiner brukes når det har oppstått blodpropp, eller når det er stor risiko for å få blodpropp. Det er hovedsakelig 3 tilstander eller situasjoner hvor dette er aktuelt:

  1. Ved akutt blodpropp i vene i legg, lår eller bekken - på fagspråket kalt dyp venetrombose - eller ved blodpropp i lunge, som kalles lungeemboli, behandles alle med sterke blodfortynnende medisiner i minimum 3 og opp til 12 måneder.
  2. Ved operasjoner for slitasjegikt i hofter eller knær er risiko for blodpropp så høy at alle anbefales behandling fra like etter at inngrepet er startet og i ca. 4-5 uker framover.
  3. Pasienter som har flimmer av forkammerne i hjertet (atrieflimmer) har økt risiko for hjerneslag på grunn av at blodpropper som dannes i det flimrende hjertet kan komme ut i blodomløpet og tette til en blodåre i hjernen. Dersom en har hatt hjerneslag og har atrieflimmer, anbefales blodfortynnende medisiner resten av livet. Dette er også aktuelt ved atrieflimmer og andre samtidige risikofaktorer for slag (høy alder, hjertesvikt, diabetes, høyt blodtrykk eller angina/hjerteinfarkt).

I tillegg brukes warfarin i en del andre sammenhenger; ved alvorlig hjertesvikt, ved kunstige hjerteklaffer og hos noen personer med blodlevringsforstyrrelser.

Hvorfor nye medisiner?

Store studier har vist at de nye medisinene er like effektive når det gjelder å forebygge blodpropp som warfarin. Også de nye medisinene medfører en økt fare for blødninger, men denne faren er ikke større enn for warfarin.

Den store fordelen med de nye medisinene er at de er enklere å bruke, og at de ikke krever den samme grad av kontroll. Behandling med warfarin (Marevan) krever regelmessige blodprøver for å måle den blodfortynnende effekten. Dette betyr legebesøk og blodprøvetaking (INR) hver 4. til hver 6. uke, og enda hyppigere i starten. Ofte må dosene justeres mange ganger underveis. Dersom INR er for lav er det fare for blodpropp og dosen må justeres oppover. Dersom INR er for høy er det økt fare for blødninger, og dosen må reguleres ned.

De nye medikamentene tas i en fast dosering hver dag, og det er ikke nødvendig å ta blodprøver for å måle effekten. Selv om de nye medisinene er dyrere i innkjøp, er det beregnet at totalregnskapet raskt blir lavere på grunn av redusert belastning både på pasient og helsevesen.

Per juni 2017 finnes følgende "nye" blodfortynnende medisiner: dabigatran (Pradaxa), rivaroksaban (Xarelto), apiksaban (Eliquis), edoksaban (Lixiana).

Er det ulemper med de nye medisinene?

Det vil fortsatt være en del usikkerhet knyttet både til effekt og bivirkninger fordi medisinene er nye og ikke like godt utprøvd som warfarin. Men det forskes svært mye på dette, og forskningsgrunnlaget øker fra dag til dag.

En mulig fare er at det, inntil videre, ikke finnes motgift mot disse medisinene. Det betyr at dersom noen tar overdose i suicidal hensikt, eller ved feil tar for mye over lang tid, kan blodet bli farlig tynt uten at man har motgift. Siden blodfortynningen ikke kan måles vil slike overdoseringer heller ikke kunne oppdages før det oppstår blødninger. Dersom det for eksempel dreier seg om en hjerneblødning, kan dette være livstruende.

En annen usikkerhet har sammenheng med at medisinene har kort virketid, og raskt mister effekten dersom man glemmer å ta medisinen. Det er menneskelig og vanlig å glemme noen tabletter i blandt. Men dette kan da føre til manglende effekt og dannelse av blodpropper. Kanskje kan det poenget at kontroller ikke er nødvendig bidra til at medisinene lettere glemmes.

Oppsummering

Sterke blodfortynnende medisiner tas for å forebygge eller behandle livstruende tilstander som blodpropp i lungene eller hjerneslag. Gevinstene ved effektiv behandling er store. Men risikoen er at blodfortynningen blir for effektiv, og at man kan få potensielt livstruende blødninger som komplikasjon. Ved bruk av disse medisinene er det særlig viktig å følge bruksanvisningen nøye og verken ta for mye eller for lite medisiner.