Informasjon

Mitralstenose

Mitralklaffen befinner seg mellom venstre forkammer og venstre hjertekammer. Etter gjennomgått giktfeber opplever noen at klaffen forkalkes, åpningen gjennom klaffen innsnevres og det kan over tid utvikles hjertesvikt.

Hva er mitralstenose?

Hjertet består av fire kammer, to forkammer og to hjertekammer. Mellom forkammer og hjertekammer, samt ved utløpet fra hjertekamrene, er det hjerteklaffer. Deres oppgave er å sikre at blodet renner uhindret gjennom hjertet, og at blodet ikke renner tilbake gjennom lekkasjer i klaffene.

Mitralklaffen er hjerteklaffen mellom venstre forkammer (atrium) og venstre hjertekammer (ventrikkel). Den skal altså hindre at blod som har tømt seg i hjertekammeret, ikke lekker tilbake til forkammeret.

Ved mitralstenose er åpningen i mitralklaffen blitt forsnevret. Dette hindrer blodstrømmen fra venstre atrium til venstre ventrikkel.

Mitralstenose er blitt en sjelden tilstand i vår del av verden, noe som har sammenheng med at forekomsten av giktfeber, revmatisk feber, har gått betydelig ned. Derimot er mitralstenose fortsatt en hyppig tilstand i utviklingsland på grunn av høy forekomst av giktfeber.

Årsak

Mitralstenose er nesten utelukkende forårsaket av giktfeber. I forbindelse med giktfeber oppstår betennelse i hjertet, særlig ved mitralklaffen. Dette medfører at hjerteklaffen over tid ødelegges, forkalkes og snurpes sammen - det oppstår en stenose. Det skaper økende motstand mot blodstrømmen gjennom mitralklaffen. Blod hoper seg opp i venstre atrium, som utvides, og i lungekretsløpet. Det utvidete venstre atrium disponerer for atrieflimmer som ytterligere forverrer blodstrømmen. På sikt oppstår hjertesvikt.

I våre dager er aldersforandringer, åreforkalkning (arteriosklerose), den vanligste årsaken til mitralstenose, men det er en sjelden tilstand. Medfødt stenose i mitralklaffen forekommer, men er sjelden.

Symptomer

Mitralstenose er en tilstand som kan være uten symptomer i mange år. Med økende grad av stenose og økende trykk i lungekretsløpet utvikles tungpusthet ved anstrengelser. Pasienten unngår etter hvert fysiske anstrengelser på grunn av pustevansker og utmattelse selv ved små anstrengelser. Foruten fysiske anstrengelser kan også emosjonelt stress, feber, lungebetennelse, atrieflimmer, svangerskap utløse symptomer. Ofte forekommer nattlige anfall med pustevansker. Ved langtkommen sykdom utvikles tegn på høyre ventrikkelsvikt med hevelse i bena og væskeopphopning i bukhulen (ascites).

Diagnostikk

Ofte utvikler pasienten et typisk ansiktsutseende med rødmusset hudfarging over kinnbenene, såkalt "facies mitralis". Ved legeundersøkelsen vil legen kunne registrere uregelmessig puls dersom det foreligger atrieflimmer, og over hjertet hører legen med stetoskopet en karakteristisk bilyd. 

EKG viser forandringer, men den avgjørende undersøkelsen er ekkokardiografi, en form for ultralydundersøkelse. Ekkokardiografien påviser tilstanden, måler blodstrømmen gjennom mitralklaffen og kan bedømme alvorlighetsgraden av mitralstenosen. Undersøkelsen viser forkalket klaff, redusert klaffebevegelse og forstørret venstre atrium, og forandring av blodstrøm.

Behandling

I tidlig fase av tilstanden der symptomene er lite fremtredende, overvåkes tilstanden og pasienten kommer til jevnlige kontroller. Om nødvendig gis medikamentell behandling. Tidspunkt for kirurgisk inngrep bestemmes ved regelmessige kontroller med ekkokardiografi. Kirurgi bør gjennomføres før det utvikles uopprettelige (irreversible) forandringer i lungekretsløpet.

Kirurgisk behandling fører til økt overlevelse sammenlignet med medikamentell behandling. Den foretrukne behandlingsmetoden i dag er ballongutvidelse. Et kateter føres inn i venstre atrium og inn i den innsnevrede mitralklaffen. På tuppen av kateteret er en ballong som blåses opp og som sprenger ut den forkalkede klaffen og gir større åpning gjennom klaffen. Det settes så inn en kunstig hjerteklaff.

Det er også mulig å gjøre konvensjonell kirurgi, men resultatene med ballongutvidelse er klart bedre og langt mindre ressurskrevende.

Prognose

Tilstanden er ofte uten symptomer i minst 10-20 år etter gjennomgått revmatisk feber. Svake symptomer som generell tendens til utmattelse og tungpusthet ved anstrengelser, oppstår oftest i 30- eller 40-årene. Symptomene utvikler seg vanligvis langsomt over flere år, og de kan til slutt gi hjertesvikt. Atrieflimmer oppstår hos 50-80%.
Symptomene blir ofte utløst når atrieflimmer oppstår, eller ved perioder med rask puls.

Uten kirurgi har pasienter med symptomer en 5-års overlevelse på 70%. Etter mitralklaffoperasjon med innsetting av protese vil pasientene ha en 10-års overlevelse på minst 70%.