Informasjon, tilstand

Beinskjørhet, osteoporose

Beinskjørhet er en sykdom i skjelettet som gjør benstrukturen mer skjør og utsatt for beinbrudd.

Hopp til innhold

Hva er beinskjørhet?

Beinskjørhet er en endring av beinstruktur med lavere innhold av kalsium enn normalt. Dette gjør beinstrukturen mer skjør, og øker risiko for beinbrudd - hyppigst ses brudd i ryggvirvler, lårhalsbrudd eller underarmsbrudd. Beinskjørhet i seg selv gir ingen plager, det er bruddene som medfører smerter.

Tilstanden forekommer langt hyppigere hos kvinner enn menn, og sykdomsforekomsten er høyere i Skandinavia enn i de øvrige europeiske land. Forekomsten øker med økende alder. Beintettheten avtar jevnt fra 40-års alderen, og avtar ekstra raskt de første årene etter overgangsalderen hos kvinner. Det er beregnet at ca. 1 av 2 kvinner og ca. 1 av 5 menn over 50 år vil oppleve ett beinbrudd p.g.a. beinskjørhet i løpet av livet.

beinskjørhet
Animasjon om beinskjørhet

Årsaker

Beinskjørhet kan oppstå uten andre grunnsykdommer, eller det kan skyldes en underliggende sykdom eller årsak. Med økende alder er det mer og mer normalt å utvikle beinskjørhet. Det er denne normale, aldersavhengige beinskjørheten som er mest vanlig. 

Beinskjørhet uten underliggende sykdom

Den vanligste typen oppstår etter overgangsalderen og er forbundet med østrogenmangel (kvinnelig kjønnshormon). Ryggvirvelbrudd og håndleddsbrudd hos kvinner etter 60 års alder er typisk.

Den andre hovedtypen oppstår i høyere alder og skyldes aldersbetinget tap av beinmasse som rammer begge kjønn. Vi får alle beinskjørhet bare vi blir gamle nok. Lårhalsbrudd hos 70-90 år gamle pasienter er typisk.

Enkelte er i høyere risiko enn andre for å få tilstanden. Det gjelder blant annet de som er slanke og har sped beinbygning, driver lite fysisk aktivitet og røyker.

Beinskjørhet som skyldes annen sykdom

En rekke sykdommer kan medføre utvikling av beinskjørhet. De hyppigste er nedsatt funksjon i kjønnsorganer (f.eks. etter fjerning av eggstokker), hormonsykdommer, beinmargssykdommer, nyresvikt og bindevevssykdommer. Dessuten kan langvarig bruk av flere typer medikamenter føre til beinskjørhet, blant annet kortikosteroid-tabletter, tyroksin, noen epilepsimedikamenter og cellegiftbehandling.

Hvordan stilles diagnosen?

Beintetthetsmålinger er metoden som benyttes for å stille diagnosen beinskjørhet. Det gjøres såkalt DXA registrering - hvor man benytter røntgen-stråler for å måle kalsiuminnholdet i et lite område av beinvevet. Beintettheten sammenlignes med såkalte normalverdier, og gir grunnlag for å dele tilstanden inn i lav beinmasse (osteopeni), og beinskjørhet (osteoporose). Dersom det i tillegg til osteoporose også påvises beinbrudd, kalles tilstanden etablert osteoporose.

Foreløpig er ingen blodprøver gode nok til å diagnostisere beinskjørhet. En del blodprøver tas for å utelukke andre sykdommer som kan være årsak til beinskjørhet.

Røntgen av ryggsøylen gjøres ved ryggsmerter og ryggskjevheter for å kunne påvise tidligere brudd. Røntgen brukes også hos personer som er blitt lavere (mer enn 3 cm redusert høyde kan tyde på ryggbrudd) for å påvise virvelsammenpressinger eller andre skjelettsykdommer.

Behandling

Behandling av beinskjørhet (osteoporose) har ulike mål. En målsetning er å forebygge beinskjørhet hos kvinner med høy risiko. Behandling anbefales også for å forsinke utviklingen av sykdommen hos dem som har fått påvist osteoporose. Behandling bidrar også til å lindre smerter hos pasienter med etablert osteoporose. 

Behandlingen består av både livsstilstiltak og medikamenter. Ved beinskjørhet som skyldes annen underliggende sykdom, retter behandlingen seg i førte rekke mot den aktuelle sykdommen.

Ikke-medikamentelle tiltak

Fysisk aktivitet har gunstig innvirkning på skjelettet, men også på muskelstyrken og falltendensen. Derfor anbefales mosjon generelt. Styrketrening av store muskelgrupper er også nyttig.

Kostholdet har betydning, særlig er det viktig med tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D. Anbefalt daglig inntak av kalsium for voksne er ca. 800 mg per dag. En liter melk gir litt over 1000 mg (1 gram) og 100 gram gulost inneholder ca. 800 mg kalsium. Vitamin D-behovet får man dekket med sollys på kroppen i sommerhalvåret, og ved inntak av fet fisk eller 5-10 ml tran daglig. Anbefalt daglig inntak av vitamin D er 10 µg (400 IE) per dag ved alder < 75 år, og 20 µg etter fylte 75 år. 

Røyking og alkoholmisbruk må unngås fordi begge faktorene bidrar til raskere tap av kalsium fra skjelettet.

Tiltak for å forebygge fall og eventuelt hoftebeskyttere hos dem som har lett for å falle, kan være nyttig for å forebygge brudd.

Medikamentell behandling

Medikamentene som benyttes er effektive, men er ikke uten bivirkninger. Det er heller ikke sikkert at det er trygt å bruke medisinene over mange år (mer enn 5 år). Det er derfor litt strenge regler for hvem som anbefales medisin. Hovedgruppene er (1) personer med etablert osteoporose (d.v.s. beinskjørhet og brudd) (2) kvinner med spesielt høy risiko for beinskjørhet og (3) beinskjørhet på grunn av annen sykdom.

Medisinene som benyttes er såkalte bisfosfonater. Det finnes ulike typer, noen i tablettform og noen som injiseres i kroppen. Det er ingen vesentlige forskjeller på effekten, men man slipper å huske på tablettene dersom medikamentet gis direkte i blodet hver 3. mnd eller en gang i året. I tillegg er det viktig å sikre tilstrekkelig inntak av kalsium og vitamin D - som beskrevet.

Bivirkninger er vanlig ved tablettbruk. Spesielt er man redd for sår og skader i spiserøret. De mest brukte tablettene tas en gang hver uke - de må tas fastende, og en må holde seg oppreist (sitte eller stå/gå) minst en halv time etter tablettinntak for å sikre at tabletten ikke blir liggende i spiserøret. Følg bruksanvisningen nøye.

Det er vanlig å anbefale behandling med bisfosfonater i ca. 5 år, i noen tilfeller utvides dette. 

Tidligere ble hormonerstatning (østrogen/gestagen) anbefalt under og etter overgangsalderen blant annet for å forebygge beinskjørhet. Dette anbefales ikke lenger fordi slik behandling øker risiko for blant annet blodpropp og brystkreft. 

Hvordan er langtidsutsiktene?

Det skjer et jevnt tap av beinmasse fra 40-årsalderen. Tapet av beinmasse aksellererer etter overgangsalderen hos kvinner. Ulike disponerende faktorer vil kunne øke beintapet.

Komplikasjoner til beinskjørhet er beinbrudd som i hovedsak er lokalisert til ryggraden, underarmen og lårhalsen. Mange av ryggbruddene kan være smertefrie. Andre opplever ryggsmerter eller ryggstivhet, men plagene behøver ikke være mer uttalt enn det mange har opplevd tidligere i livet.

Ved beinskjørhet er det økt risiko for nye brudd, for kroniske smerter, funksjonstap og redusert livskvalitet.

Dersom du gjennomfører god egenbehandling og følger legens anbefalinger for eventuell medikamentell behandling, reduserer du risikoen for brudd og plager vesentlig.

Vil du vite mer?

Illustrasjoner