Nye behandlingsalternativer

Romfyllende enheter i magesekken

De mest og lengst brukte blant disse er såkalte intragastriske ballonger. Dette er en ballong som fylles med væske i magesekken, og på den måten tar opp mye plass. Slike har vært i bruk i ca. 20 år. Teknologien er forbedret, og tidligere problemer knyttet til komplikasjoner er utbedret, slik at de nå regnes som trygge i bruk.

Ballongene har en god korttidseffekt, men for å redusere komplikasjoner anbefales de til bruk i maksimum 6 måneder. Ekstrem overvekt øker risikoen for komplikasjoner ved tradisjonell overvektskirurgi. Denne risikoen reduseres ved å bruke romfyllende enheter som en «bro» før inngrepet.

Ballonger og tilsvarende enheter gir en tidligere metthetsfølelse, og sørger også for at metthetsfølelsen holder seg lengre - blokkerer utmunningen av magesekken, og gir dermed en forsinket tømming av magesekken.

Transoral gastroplastikk

Dette er kirurgiske inngrep i magesekken som utføres gjennom munnen, ved hjelp av et såkalt gastroskop. Flere gastroskopiske inngrep er under utprøving for sammensying/sammenstifting av magesekken. Resultatene av slik behandling er lovende, de viser færre komplikasjoner og kan ofte utføres som dagkirurgi. Disse inngrepene kan ikke vise til like gode resultater som vanlig overvektskirurgi, men de krever mindre tid og ressurser.

Implantater som innsnevrer innløpet til magesekken, er også under utprøvning.

Endoskopiske prosedyrer som begrenser absorpsjon

Dette er inngrep som utføres enten ved hjelp av kikkhullsteknologi eller gastroskop som begrenser opptaket av næringsmidler fra maten. Tildekking av øvre del av tynntarmen (duodenum og øvre del av jejunum) med en hinne reduserer opptaket av fødestoffer fra maten, og denne effekten økes ytterligere gjennom at galle/pankreassafter hindres i å nå fødestoffene (disse bearbeider tarminnholdet slik at det lettere kan tas opp av kroppen). Dette påvirker kroppens metabolske prosesser, gir vekttap og økt følsomhet for insulin. Overvektige har ofte type 2 diabetes og nedsatt insulinfølsomhet. Også andre implantat som påvirker opptaket av næring, er under utvikling.

Regulering av magesekkens tømming

Botulin-injeksjon i magesekken har vist god vektreduserende effekt på rotter, men effekten hos mennesker er ikke like overbevisende. Prosedyren er trygg, og flere studier viser at slik behandling bør bli grundigere utprøvd.

Elektrostimulering av magesekken er et annet alternativ under utprøving. Dette innebærer å gi små strømstøt til magesekken eller tarmen via implanterbare enheter. Slike inngrep har vektreduserende effekt gjennom å redusere magesekkens mulighet til å utvide seg og forsinke tømningen, og reduserer tiden maten bruker gjennom tarmen. Her mangler ennå kunnskap om blant annet langtidseffekter og hvordan inngrepet best kan utføres, men resultatene så langt virker positive.

Aspirasjonsbehandling

I en liten studie har man testen effekten av å hente ut deler av mageinnholdet 20 minutter etter måltid. Dette skjer ved at innhold i magesekken føres gjennom en slange fra magesekken og ut gjennom huden. Næring fra maten tas først og fremst opp i kroppen i tynntarmen. Mat fjernes altså før kroppen rekker å ta til seg næringen. Studien viser en vektreduserende effekt, og pasientene i studien kompenserte ikke for det reduserte kaloriopptaket ved å øke matinntaket.

Vi får håpe at dette siste inngrepet ikke får stor utbredelse!

Medikamentell behandling

En medikamentgruppe som heter "Glukagonlignende peptid-1-analoger", forkortet GLP-1-analoger, har de senere årene vist å kunne bli nyttige bidrag i behandling av fedme. Egentlig brukes disse medisinene i behandlingen av diabetes type 2 for å bedre reguleringen av blodsukkeret. Etter hvert har det kommet flere forskningsstudier som viser at disse medikamentene fører til vekttap, også hos pasienter uten diabetes. Effekten skyldes hovedsakelig at medikamentene demper appetitten. 

GLP-1-analoger har fått stor utbredelse som slankemedisiner de siste årene. De virker ved å føre til tidlig metthetsfølelse og manglende appetitt. Det viser seg at vektreduksjonen flater ut etter 1-1,5 års behandling, og dersom man slutter med medisinene vil vekten hos de fleste gradvis øke til utgangspunktet i løpet av 1 år. Forskning hittil (2024) tyder på at det er nødvendig med vedvarende behandling for å opprettholde effekten. 

Behandlingen er også forbundet med bivirkninger. Svært vanlige bivirkninger (hos mer enn 1 av 10) er diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast og hodepine.

Vanlige bivirkninger (mellom 1 av 10 og 1 av 100) er magesmerter, oppblåst mage, sure oppstøt og halsbrann, slapphet/slitenhet (fatigue), utslett, søvnvansker og gallesteinssykdom. 
Det er foreløbig også usikkert om medikamentene har andre bivirkninger eller komplikasjoner dersom de brukes over mange år.