Flekkvist hårtap - alopecia areata

Hva er flekkvis hårtap?

Tilstanden kalles på fagspråket alopecia areata. Det er et flekkvist hårtap som kommer plutselig og ofte i ung alder. Forekommer både hos menn og kvinner. Tilstanden kan innebære en alvorlig belastning for selvbilde og livskvalitet.

Flekkvist håravfall er ingen helt sjelden tilstand. Risikoen for å få tilstanden en eller annen gang i løpet av livet er knappe to prosent. Barn utgjør 20 prosent av de som får tilstanden.

Årsak

Alopecia areata er en såkalt autoimmun sykdom. Det vil si at kroppen danner antistoffer som reagerer mot strukturer i egen kropp. Ved denne sykdommen skjer reaksjonen utelukkende i huden. Det skapes en betennelse i dype lag av huden som fører til at hårene mister festet.

Det er en arvelig komponent i tilstanden, men hva som gjør at noen får plager mens andre med samme arveanlegg ikke får plager, vet man ikke. Både miljøfaktorer (blant annet infeksjoner) og psykisk stress har vært foreslått som utløsende faktorer hos disponerte personer.

Det er vist at denne sykdommen finnes noe oftere hos pasienter med andre autoimmune sykdommer som diabetes, vitiligo (pigmentløse flekker i huden) og stoffskiftesykdom - men de aller fleste med denne typen håravfall er friske.

Forløp

Tilstanden starter ofte med en eller noen få myntstore, runde eller ovale hårløse flekker, som gradvis blir større i løpet av noen uker. Skjegg, øyebryn og øyelokk kan også bli involvert. Tilstanden kan unntaksvis ramme hele hodebunnen og kroppsbehåringen. Forløpet varierer sterkt, men mer enn halvparten av pasientene får håret spontant tilbake innen 1/2-1 år. Tilbakefall er dessverre ganske vanlig, og noen forblir hårløse i flere år.

Vanligvis forsvinner håret i ett eller flere sirkulære eller ovale områder. Huden her er helt glatt, og det er ingen synlige tegn til betennelse eller arrdannelse.

Utredning

Diagnosen gir seg selv ut fra hårtapets utseende. Det er ikke nødvendig med blodprøver eller andre tester dersom det ikke er tegn til annen sykdom. Vevsprøve (biopsi) av huden i det hårløse området er først og fremst for å kunne utelukke annen årsak til håravfallet.

Behandling

Som regel er det fornuftig å være avventende med aktiv behandling siden tilstanden for de aller fleste er selvbegrensende. Mer enn halvparten blir bra uten behandling i løpet av 1/2-1 år, og det er fortsatt mange som får tilbake håret også etter det første året. Men i noen tilfeller vedvarer plagene, og hos et mindretall utvikles fullstendig hårtap på hele eller deler av kroppen.

Er man voksen og får enkeltstående flekker sentralt i hårbunnen, ikke langs hårfestet, er sjansen stor for at dette normaliserer seg. Det er riktignok en risiko for at problemet gjentar seg. Guttebarn med astma/allergi (atopisk sykdom) som får et håravfall som kryper opp fra hårfestet i nakke og opp bak ørene, er ikke like heldige, der er sjansen større for at det kan gi permanente forandringer.

Det finnes en rekke behandlingsalternativer ved flekkvis hårløshet. Når det finnes mange ulike behandlingsalternativ, er det som regel fordi ingen utmerker seg som bedre enn de andre. Dessverre er det ofte et uttrykk for at vi ikke har noen god behandling av tilstanden - og slik er det her.

Behandlingsalternativene som benyttes ved milde og moderate tilfeller, er oftest påsmøring av kortisonstoffer i det hårløse området, eventuelt lokal innsprøyting av kortison i huden. Minoksidil, et stoff som brukes ved aldersbetinget skallethet, kan ha en viss effekt, men er ikke godkjent for behandling av flekkvist hårtap i Norge. Andre behandlinger, blant annet bruk av immundempende midler, er forsøkt.

Hos de som får store flekker og langvarige plager, finnes i dag ingen enkel og sikker behandling. De behandlingsformer som kan ha effekt, vil kunne gi bivirkninger. Derfor må man svært ofte avstå fra behandling. Det hender man forsøker kortison i tablettform.

Felles for alle disse behandlingsformene er at de har effekt hos noen, men ikke hos andre. Det foreligger også lite forskning som kan underbygge effekten, og det mangler helt forskningsdata som viser langtidseffekter.

Siden det mangler god behandling for tilstanden, må man ofte ty til mestringsstrategier, parykk og hårerstatning for å kunne leve godt med den. Det er lett å nå andre i samme situasjon gjennom den landsomfattende foreningen "alopecia areata ".

Prognose

Forløpet varierer sterkt, og mer enn halvparten av pasientene får håret tilbake spontant innen 6-12 måneder. Gjenveksten tar som regel flere måneder, og det kan foreligge pigmentendringer i gjenutvokst hår. De som opplever håravfall etter en infeksjon eller en graviditet, blir som regel spontant bra i løpet av noen måneder. Utsiktene til bedring er mer usikker dersom tilstanden varer lengre enn ett år, når sykdommen starter før puberteten, eller der hårtapet er svært utbredt. Omtrent 30-50 prosent av dem som blir bra, får senere tilbakefall av samme sykdom.