Posttraumatisk stresslidelse

Hva er posttraumatisk stresslidelse (PTSD)?

Posttraumatisk stresslidelse er en relativt langvarig, og ikke sjelden kronisk tilstand, som kan oppstå etter alvorlige eller langvarige psykiske traumer. Dette kan være ulykker, krig, katastrofer og overgrep (voldtekt, seksuelle overgrep, mishandling). Lidelsen kjennetegnes ved stadig gjenopplevelse (flashbacks) av den skremmende hendelsen både i våken tilstand og under søvn. Mange forsøker å unngå ting eller situasjoner som minner om hendelsen. Mange er plaget med irritabilitet, søvnproblemer, konsentrasjonsvansker og humørsvingninger.

Det antas at rundt én prosent av befolkningen til enhver tid lider av posttraumatisk stressforstyrrelse. Blant soldater som har vært i krig, og blant katastrofeofre, er hyppigheten høyere (rundt 10 prosent) og etter voldtekt er den i overkant av 30 prosent. Omlag en av tre med posttraumatisk stresslidelse utvikler langvarige plager.

Menn har noe lavere forekomst av posttraumatisk stresslidelse enn kvinner. Noen enighet om hvorfor man har denne kjønnsforskjellen, finnes ikke. En forklaring er at det er forskjellige typer av stress som forekommer hos kvinner og menn. Seksuelle traumer, som er mer hyppig hos kvinner enn hos menn, er en type traume som ofte fører til posttraumatisk stressforstyrrelse.

Når blir PTSD diagnosen stilt?

For å sette diagnosen stilles krav til symptomvarighet over en måned, høy grad av alvorlighet av traumet og tap av viktige funksjoner i dagliglivet. Lettere og kortvarige reaksjoner på mindre påkjenninger som mindre ulykker eller en skilsmisse, kalles gjerne akutte belastningslidelser og er ikke det samme som posttraumatisk stresslidelse.

Årsaker

Posttraumatisk stresslidelse kan utløses etter alle hendelser som oppleves som livstruende, skremmende eller grufulle, uansett varighet. Plutselige hendelser og mangel på kontroll over situasjonen øker risikoen. Det er vist at personer som på forhånd har nervøse plager, har tydelig økt risiko for å utvikle posttraumatisk stressforstyrrelse. Økt risiko er det også hvis man befinner seg i et fremmed og utrygt miljø, eller hvis man opplever et stort tap i tilknytning til situasjonen, for eksempel at nærstående personer omkommer.

Alle mennesker vil kunne reagere med psykiske symptomer på ekstreme påkjenninger, og det er en glidende overgang fra lette og helt allmenne reaksjoner, til de mer intense og invalidiserende reaksjonene som kan forekomme. De mer alvorlige tilstandene forekommer oftere hos dem som har vært «nervøse» på forhånd. Undersøkelser viser også at arvelige faktorer spiller en rolle.

Diagnosen

Diagnosen forutsetter at pasienten har vært utsatt for en alvorlig trussel mot liv eller helse. Symptomene kan melde seg nærmest umiddelbart etter den utløsende hendelsen, men plagene kan også vise seg først etter mange måneder. Diagnosen skal ikke brukes ved reaksjoner på mindre påkjenninger, og heller ikke hos alle som opplever mildere reaksjoner etter kraftige traumer. 

Behandling

Alle som utvikler denne tilstanden, det vil si de som får langvarige problemer med gjenopplevelser av traumet, unnvikelsesatferd og uro - utover det som er normalt - har nytte av samtaleterapi. Dette gjelder også om traumet ligger langt tilbake i tid. En slik behandling er såkalt traumefokusert kognitiv terapi. Det betyr at samtalen tar utgangspunkt i selve traumet, og de opplevelsene personen da hadde. Opplevelsene og kroppens reaksjoner bearbeides og tolkes slik at de etter hvert oppleves ufarlige og til å leve med. Forskning viser at også en rekke andre typer psykologiske behandlinger kan ha noe effekt.

Medikamenter anbefales i første omgang ikke. Men for pasienter som ikke kan eller ikke vil delta i samtaleterapi, kan såkalte antidepressiver være til hjelp. I noen tilfeller kan det være nødvendig med sovemedisin noen få dager i den akutte fasen.

I en periode var det vanlig at alle som hadde blitt utsatt for skremmende ulykker ble tilbudt individuell samtale med helsepersonell (psykologisk debriefing). Forskning har vist at det ikke reduserer sjansen for å utvikle posttraumatisk stress, og det anbefales ikke lenger. Derimot ser en gode resultater av at de personene som blir langvarig og betydelig plaget, får profesjonell behandling.

Aller viktigst er at en person som har vært utsatt for et større traume, så raskt som mulig prøver å vende tilbake til livet og arbeidet slik det var før hendelsen. Langvarig sykemelding bør om mulig unngås, det minsker sjansen for å gjenvinne kontrollen over livet.

Prognose

Forløpet av posttraumatisk stressforstyrrelse er svingende, men bedring inntrer over tid i de fleste tilfeller. I en norsk undersøkelse etter en stor eksplosjonsulykke i en malingsfabrikk hadde rundt fire av ti i den mest eksponerte gruppen en posttraumatisk stressforstyrrelse, mens andelen blant dem som ble lite eksponert, var en av ti. Etter fire år var det imidlertid bare 15 prosent (ti personer) i den mest eksponerte gruppen som fortsatt hadde klare posttraumatiske stressymptomer. En annen ulykke på et oljefelt i Nordsjøen viste samme mønster. Omkring en av tre utvikler langvarige symptomer.

Generelt finner vi i den internasjonale litteraturen at blant de som blir eksponert for alvorlige traumer, vil faktorer før hendelsen bety mer for variasjonen i symptomer enn karakteristika ved selve hendelsen.

I de tilfeller der mindre skader eller påkjenninger har medført etterfølgende symptomer, er prognosen god. Plagene vil vanligvis gå over på noen dager, eventuelt uker. Bruk av diagnoser som posttraumatisk stresslidelse er feil i slike situasjoner.

Pasientorganisasjoner

• Mental Helse Norge  Døgnåpent hjelpetelefon: 116 123
• Kirkens SOS Døgnåpen krisetelefon: 2240 0040
• Angstringen E-post: angstringen@angstringen.no