Informasjon

Vil ikke at barna skal bli morløse

Tre år på rad oppdaget Jorunn Sommervold (41) en kul i brystet. Den tredje kulen var en ondartet svulst på 4 cm. Den hadde vært synlig på mammografibildene hun tok et år tidligere. - Dersom barna mine blir morløse, så vil det være sykehusets skyld, sier hun.

Hopp til innhold

Jorunn Sommervolds historie startet for fire år siden da hun oppdaget en kul i brystet. Kulen ble fjernet, og det ble tatt en prøve av den. Så ble det tre lange uker å vente før prøvesvarene kom tilbake fra patologen.

- Det var de verste tre ukene i mitt liv. Jeg tenkte og grublet veldig mye. Spesielt mye tenkte jeg på barna mine, tvillingene på 12 år og den eldste datteren min på 14, som er psykisk utviklingshemmet, forteller Sommervold, som er alenemor.

Tre kuler på tre år

Så fikk hun svar på prøvene. Alt var normalt. Hun var ikke syk. Ett og et halvt år senere oppdaget hun en ny kul. Denne gangen var det en vanncyste. Den ble tappet, og alt så bra ut. I fjor høst oppdaget hun enda en kul. Fastlegen var overbevist om at det var en ny vanncyste, og bestemte seg for å tappe den. Han stakk nålen inn i kulen, men ingenting skjedde.

- Vi ble begge ganske rare i ansiktet, sier Sommervold.

Kreftsvulst på 4 cm

For tredje gang på få år dro Sommervold inn til St. Olavs hospital for nye undersøkelser. Etter å ha gjennomgått undersøkelsene ble hun kalt inn til kirurgen.

- Da kirurgen sa at røntgenbildene ikke så helt bra ut, var min første tanke å nei … Jeg må ta nye bilder, også det som gjør så vondt … Så forstod jeg hva hun mente, sier Sommervold.

Hun hadde en kreftsvulst på 4 cm i det ene brystet, og kirurgen mente at hun burde fjerne hele brystet. Dette var den 15. september 2004. Dato for operasjonen ble satt til den 21. september.

Sykehuset så ikke svulsten

Før operasjonen spør hun kirurgen om ikke en svulst på fire centimeter ville vises på røntgenbildene hun tok et år tidligere. Kirurgen undersøkte det. Svulsten var tydelig også på de gamle bildene.

- Det var som å få et slag i ansiktet. Går det an å ta så lett på en mammografi? Dersom de hadde sett svulsten ett år tidligere, hadde jeg sannsynligvis berget brystet, og jeg ville ikke hatt spredning. Hvis jeg ikke overlever dette, så vil det være sykehusets skyld at mine barn blir morløse. Det er forferdelig at sykehuset kunne være så nonchalante, sier Sommervold.

Men legger til at hun ikke dveler mye ved sykehusfeilen i hverdagen.

Tungt å fortelle det til barna

Å takle at hun hadde fått kreft, synes hun gikk greit. - Dette var nok i stor grad fordi jeg hadde en slik helvetesprosess den første gangen jeg ble sjekket. For min egen del så har jeg levd i 40 år og hatt et spennende liv. Men jeg vil ikke at barna mine skal bli morløse, sier hun.

Å fortelle familien, og ikke minst barna, at hun var blitt alvorlig syk, var ikke enkelt for alenemoren. At de hadde en åpen tone seg i mellom, og bruker mye humor, har hjulpet dem i den prosessen.

- Tvillingene på 12 år hadde hver sin umiddelbare reaksjon. Den ene var hysterisk redd for at jeg skulle dø, den andre for at jeg skulle miste håret, sier Sommervold.

Ble ikke tatt på alvor

Spesielt viktig har det vært for henne at legen hennes har vært åpen og ærlig med henne. Men møtet med alle legene har ikke vært like positivt. En måned etter operasjonen våknet hun med høy feber. Hun følte seg elendig og varslet en overlege på kreftavdelingen.

- Jeg fikk som svar at det sikkert var influensa. Da jeg poengterte at det var rart, siden jeg aldri før har hatt influensa, mente hun at en gang fikk være den første. Det var en håpløs opplevelse å ikke bli tatt på alvor, sier Sommervold.

Årsaken til at hun ble dårlig, var at hun hadde fått en infeksjon i operasjonssåret.

Generelt synes hun at møtet med helsetjenesten har vært bra, men at det er slitsomt hele tiden å måtte forholde seg til nye leger. - Jeg prøvde virkelig å gjøre det jeg kunne for å få komme til de samme legene hver gang, men det var ikke så lett. Man må nok være litt frisk for å være syk, sier Sommervold.

Så frisk ut

Den 1. november 2004 startet hun med cellegift. Det var seks kurer med cellegift, med tre ukers pause mellom hver kur. Deretter fulgte 25 strålebehandlinger. I sommer begynte hun på den siste delen av behandlingen, en hormonkur. Hun er glad for at hun ikke har fått noen stråleskader, og er fornøyd med at hun har fått minimalt med bivirkninger av hormonkuren.

Håret forsvant, men Sommervold så frisk og sunn ut, og hun satt heller ikke bare hjemme om dagene.

- Når jeg møtte folk, opplevde jeg ofte at de reagerte med "Jøss er du syk? Du ser jo så frisk ut?" Ingen trakk seg unna meg, og jeg fikk mye besøk. Til tider kunne det faktisk være litt slitsomt. Spesielt ettersom noen også forventet oppvartning, sier hun.

Dårlig oppfølging fra skolen

I ettertid ser jeg at det vises på skoleresultatene til jentene, og jeg har fått høre at de har blitt mer urolige på skolen. Det jeg reagerer veldig på, er at læreren ennå ikke har sagt noe til dem i forbindelse med at jeg er syk. De burde automatisk fått tilbud om å snakke med helsesøster. Enten på skolen, eller ved at hun kom hjem til oss, sier Sommervold. I forbindelse med tsunamikatastrofen fikk den ene datteren en kraftig sorgreaksjon. Sommervold hadde vært syk i flere måneder, og trodde ikke at det var hennes sykdom som var årsaken.

Men det var det. "Enn om vi mister deg mamma", gråt datteren. - Jeg forsøkte å forklare henne at det i så fall ville bli lenge til, at jeg ikke plutselig ville bli borte.

Sånne ting vet helsepersonell. På sykehuset burde de også hatt ett opplegg for barna. Ofte vet jo ikke barna selv hvordan de skal sette ord på det de føler, sier Sommervold.

Ser lyst på fremtiden

Prognosen vet hun ikke noe om. Den typen kreft hun har er aggressiv, og hun har spredning. Men hun går ut i fra at hun er frisk, og ser lyst på fremtiden. - Jeg ser for meg at jeg skal bli ganske voksen. Jeg har ikke så store drømmer, jeg har jo hus og barn. Men jeg gleder meg til å gå fra å være frilanser til å begynne i en fast jobb og komme ut blant folk. Brystet skal jeg rekonstruere ved hjelp av plastisk kirurgi, og så sparer jeg til lengre hår, smiler Sommervold.

Vil du vite mer?