PSA - prostata spesifikt antigen

Hva er PSA?

PSA er et enzym som produseres i overflatecellene på prostatakjertelen. Enzymet skilles ut i væsken fra prostata og gjør at sæden ikke klumper seg. Normalt finner man svært lave nivåer av PSA i blodet. Ved ulike tilstander som rammer prostata, vil man se en økning av mengden PSA i blodet. Dette kan forklares ved at de ulike tilstandene fører til at PSA lekker ut fra prostata. Vanlige årsaker er:

• Urinveisinfeksjon
• Betennelse i prostata
• Godartet vekst av kjertelvev i prostata
• Prostatakreft

Hvilke nivå skal PSA ligge på?

Prostatakjertelen øker normalt i størrelse etter hvert som menn blir eldre. Dette gjelder også for mengden av PSA i blodet. Eldre menn vil derfor normalt ha høyere verdier enn yngre menn. Ut ifra dette har man kommet frem til veiledende referanseverdier i forhold til alder. Men disse er ikke ensbetydende med normalverdier.

Det er ikke slik at et resultat innenfor referanseverdiene utelukker kreft. På motsatt side skyldes forhøyede verdier ikke nødvendigvis kreft. Betennelse i prostatakjertelen, urinveisinfeksjon eller blærekateterisering kan også gi høye PSA-verdier. Én til to måneder etter vellykket behandling vil PSA-nivået gå tilbake til pasientens vanlige verdi. Lett forhøyede verdier sees ved godartet forstørrelse av prostata.

Når det ikke foreligger en aktuell infeksjon i urinveiene eller kjønnsorganene og det heller ikke nylig er gjennomført en medisinsk prosedyre i nærheten av prostatakjertelen, går man ut ifra at jo høyere en PSA-verdi er, jo høyere er risikoen for prostatakreft. Helsedirektoratet har utgitt veiledning til helsepersonell om bruk, tolkning og oppfølging av PSA-testing i Nasjonalt handlingsprogram for prostatakreft.  

Når er PSA-måling nyttig?

PSA kan brukes som ledd i screening hos menn fra 50 årsalder og menn mellom 40—50 år i risikogruppene, i samråd med lege. Mennene skal ha minst ti til femten år forventet levetid igjen. De skal ha mottatt og forstått relevant informasjon om fordeler og ulemper ved slik screening. Målet med screeningen er å oppdage nye tilfeller av prostatakreft i tidlige stadier. Foreløpig er det ikke påvist at menn som har gjennomgått screening, lever lenger. Men studier har vist at færre menn som har gjennomgått screening, dør av prostatakreft. 

Ved screening og førstegangsundersøkelse anbefaler den Europeiske urologiske forening å utføre både PSA-blodprøven og at legen undersøker kjertelen med fingeren gjennom endetarmen (digital rektal eksplorasjon, "DRE"). DRE kan noen ganger føre til en meget lett økning av PSA-verdi (opp til 0,4 µg/L) i noen uker. Når DRE utføres på samme dag som blodprøvetaking for PSA, kan det være en fordel å utføre DRE etter blodprøvetaking. Dette kan redusere usikkerhet ved prøvesvar som ligger i grenseområdet.

Den tidligere anbefaling om at PSA bør tas hos alle menn med langvarige nedre urinveissymptomer (LUTS), gjelder ikke lenger. Riktignok sees slike symptomer ved prostatakreft, men disse forekommer også hyppig hos menn uten prostatakreft ved økende alder. Kartlegging av nedre urinveissymptomer hos menn kan med fordel gjøres ved hjelp av et standardisert skjema (I-PSS). 

Den gjeldende anbefaling i forhold til PSA-testing ved LUTS er den samme som ved screening, altså at testen (og DRE) kun bør tas etter å ha avveid mulige fordeler og ulemper i samråd med lege.  

En viktig begrensning ved PSA-testen er at en del av de med lett eller moderat forhøyet PSA ikke har prostatakreft (falske positive prøver). Samtidig finnes det enkelte menn som har prostatakreft, men som har bare lett forhøyede eller til og med normale PSA-verdier. Den gjeldende anbefaling er at menn med unormal DRE skal henvises til urolog uansett PSA-verdi. Henvisning anbefales også ved vedvarende forhøyet PSA. Det kreves forhøyet PSA i to prøver tatt med minst tre ukers mellomrom. Infeksjon som årsak til forhøyet PSA bør være vurdert og må være utelukket. Henvisning kan også vurderes ved rask stigning av PSA.  

Urologen som mottar en henvisning, vil vurdere om det er behov for å ta MR-undersøkelse av prostataen. Resultatene vil tolkes i forbindelse med DRE-funn og PSA-nivåene. Basert på en helhetlig vurdering, som også vil ta hensyn til pasientens generelle helse og alder, vil urologen drøfte et kontrollopplegg eller behov for videre utredning med for eksempel vevsprøver.

Dilemmaet ved testing er at man påviser en del krefttilfeller av den langsomt voksende typen som aldri ville ført til behandlingstrengende sykdom. Men hos mange menn med lav- eller middels aggressive former for prostatakreft kan man ikke si med sikkerhet om denne kreften vil forkorte livet uten omfattende behandling eller ikke. Det er derfor at kanskje en del av pasientene blir overbehandlet. Noen av disse får komplikasjoner. På den andre siden er det også en del menn som blir behandlet for tidlig prostatakreft og som helt klart har nytte av behandlingen. En stor studie har vist at for hvert tolvte tilfelle av prostatakreft som ble oppdaget gjennom screening, ble ett dødsfall som skyldes denne kreften spart i løpet av en oppfølgingsperiode på 23 år.   

Helbredende behandling mot prostatakreft kan grovt inndeles i strålebehandling og omfattende kirurgi. Vanlige bivirkninger til disse behandlingene er nedsatt sekslyst, ereksjonssvikt og urinlekkasje. Medikamentell behandling som motvirker hormoner av type testosteron eller kirurgisk fjerning av testiklene, er grunnbehandlingen ved prostatakreft med spredning. Behandlingen kan også brukes i kombinasjon med strålebehandling.