Informasjon

Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS)

Et regionalt smertesyndrom er lokalisert til et avgrenset område av kroppen, oftest i underarmen eller leggen. I de fleste tilfeller er det en følgetilstand etter en akutt skade.

Temaside om Korona

Hva er regionalt smertesyndrom?

Tilstandens fulle navn er komplekst regionalt smertesyndrom, som på engelsk forkortes CRPS (complex regional pain syndrome). Altså en smertetilstand som opptrer i et avgrenset område, og som foruten smerte også kan bestå av andre plager i det samme området. En annen betegnelse på tilstanden er refleksdystrofi.

Komplekst regionalt smertesyndrom er en relativt sjelden, langvarig tilstand som vanligvis rammer en arm eller en legg. I unntakstilfeller kan sykdommen ramme andre deler av kroppen. Typiske symptomer er intense, brennende, skjærende, skarpe eller verkende smerter sammen med hevelse, endring i hudfargen, endret temperatur, unormal svetting og overfølsomhet i det aktuelle området. Smerten oppleves som mye sterkere enn det man skulle forvente ut fra den opprinnelige skaden.

Ikke alle har alle de nevnte plagene.

Kvinner får av ukjente årsaker, hyppigrere regionalt smertesyndrom enn menn. Tilstanden er vanligst blant personer i aldersgruppen 50-70 år, men den kan forekomme i hvilken som helst alder.

Årsak

Sannsynligvis er det flere faktorer som påvirker risikoen for å få CRPS. De fleste tilfeller av komplekst regionalt smertesyndrom skyldes en akutt skade i en arm eller ben i form av en infeksjon, beinbrudd, forstuvninger, eller det kan være utløst av et hjerneslag. Alvorlighetsgraden av skaden påvirker risikoen for å utvikle CRPS. Tilstanden kan også utløses av små skader som i utgangspunktet virker bagatellmessige.

Vi har begrenset kunnskap om hvorfor slike skader i noen tilfeller utløser et regionalt smertesyndrom. Tilstanden kan skyldes forstyrrelser i det sympatiske nervesystemet, den delen av nervesystemet som ikke er viljestyrt, som kontrollerer blant annet smerteimpulser, blodstrømmen og aktiviteten i svettekjertlene dine. 

Symptomer og tegn

Regionalt smertesyndrom forekommer i to former med like symptomer og tegn, men med ulike årsaker. Type 1, som tidligere ble kalt sympatisk refleksdystrofi, opptrer etter en sykdom eller skade som ikke skyldes en direkte skade mot nervene i den aktuelle armen eller leggen. Type 2, som tidligere ble kalt kausalgi, skyldes en direkte nerveskade. Type 1 utgjør over 90 prosent av alle tilfeller.

Smerte er det dominerende symptomet, men det kan også foreligge hevelse (ødem), nedsatt bevegelighet, endringer i følesansen samt hudforandringer i armen eller benet.

Symptomer og tegn ved begge typer regionalt smertesyndrom utvikler seg gjennom tre stadier. Noen kommer aldri lengre enn til stadium 1, og bare noen få når stadium 3. Symptomene og tegnene opptrer i starten nær stedet som ble skadet.

Tidligere ble dette smertesyndromet inndelt i ulike stadier, men denne beskrivelsen har man nå forlatt. Det skilles imidlertid mellom tidlig og sent kronisk regionalt smertesyndrom. Pasienter som har hatt syndromet i mindre enn 6 måneder, har et tidlig syndrom, mens de som har hatt symptomer lengre enn 6 måneder, har et sent syndrom. Jo lengre tilstanden har vart, jo flere fysiske forandringer har pasienten som glatt, skinnende hud i det smertefulle området.

Når bør du søke råd?

Hvis du opplever vedvarende, kraftig smerte som omfatter kun en arm eller et bein - og som gjerne kommer i kjølvannet av en lokal skade, og hvor det å ta på eller bevege armen/beinet gir sterke smerter, bør du kontakte lege for å få klarlagt årsaken. Tidlig behandling kan være viktig for utsiktene til bedring. 

Diagnosen

Legen baserer diagnosen på sykehistorien. Starten kan i de fleste tilfeller føres tilbake til en ulykke, sykdom eller skade. Ved den fysiske undersøkelsen av hud, muskler og ledd får legen oversikt over sykdommens utbredelse. I tillegg til smerter er det ofte hevelse (ødem) i huden, økt svetteproduksjon lokalt, endret hudfarge, overfølsomhet for berøring, det kan bli nedsatt bevegelighet og svekket kraft i ett eller flere av leddene

Vanligvis er det ikke påkrevd med noen tilleggsundersøkelser i de typiske tilfellene. Ved såkalt nevrografi (måling av aktivitet i enkeltnerver) finner man oftest helt normale forhold. Noen ganger kan man påvise at skjelettet i området kan vise tegn til benskjørhet, men dette kan man også se ved en rekke andre lidelser.

Komplikasjoner

Tidlig diagnose og behandling kan bidra til å begrense sykdommen og minske plagene. Hvis du unnlater å bevege armen eller leggen på grunn av smerter, eller hvis du har vansker med å bevege ekstremiteten på grunn av stivhet, kan hud og muskler svekkes (atrofiere). Du kan også oppleve at musklene blir strammere. Det kan føre til en tilstand der hånden og fingrene, eller foten og tærne, krøkes og blir stående i feil stilling. Tilstanden kan også spre seg fra der den oppstod til andre områder av kroppen. F.eks. kan den bre seg fra armen til skuldrene, brystkassen og ansiktet. Eller den kan bre seg over til den andre armen eller leggen. Noen ganger kan smerter oppstå på en mer fjerntliggende del av kroppen.

Behandling

Tidlig behandling synes å gi bedre resultater enn sent innsatt behandling. Jo senere behandlingen starter, jo høyere er risikoen for langvarige smerteplager. Selv om det foreligger mye forskning om sykdommen og dens behandling, er kvaliteten på disse studiene utilfredsstillende.

Som det ser ut i dag, er tidlig behandling med fysioterapi viktig. En kur med såkalte kortikosteroider kan være nyttig hos noen i den første perioden. Kortikosteroider demper betennelse.

I tillegg anbefales ofte smertestillende medisiner. Dette kan være såkalte trisykliske antidepressiver (amitriptylin eller nortriptylin), som har god smertelindrende effekt uavhengig av om det foreligger depresjon eller ikke. Andre muligheter er krampestillende medisiner (gabapentin eller pregabalin) eller medisiner mot benskjørhet. Lokalbedøvende kremer på huden i det aktuelle området er også aktuelt. Dersom man ikke kommer til målet med disse tiltakene, kan man forsøke såkalt nerveblokade, hvor selve nerven bedøves.

Piller

Andre tiltak kan også være aktuelle: 

  • Transkutan elektronisk nervestimulering (TENS). Kroniske smerter lindres noen ganger av å sende elektriske impulser inn i nervene.
  • I sjeldne tilfeller opereres det inn en såkalt ryggmargsstimulator som kan bidra til å få kontroll over smertene.

Prognose

Nyere studier tyder på at prognosen ikke er så dårlig som tidligere antatt. Prognosen er som regel god i lettere tilfeller. En studie av type 1 CRPS viste at tilstanden var gått tilbake i løpet av det første året hos 74 prosent. Mange hadde ikke fått spesifikk behandling, noe som tyder på at tilstanden kan normalisere seg spontant oftere enn man tidligere har trodd. 

Å leve med en kronisk, smertefull tilstand kan være en stor utfordring. En ekstra belastning kan det bli dersom venner og din familie ikke forstår at du kan ha så sterke smerter som du beskriver. Del derfor informasjon om tilstanden med dem nær deg.

Prøv å opprettholde normale daglige aktiviteter som best du kan. Sørg for å få nok hvile. Oppretthold kontakten med venner og familie. Fortsett med hobbier som du liker og som du klarer å utføre. Sørg for å holde deg i god fysisk form, det hjelper også på den mentale helsen. Fornektelse, sinne og frustrasjon er vanlig ved kroniske smertetilstander. 

Vil du vite mer?