Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS)

Hva er regionalt smertesyndrom (CRPS)?

Tilstandens fulle navn er komplekst regionalt smertesyndrom, som på engelsk forkortes CRPS (complex regional pain syndrome). Altså en smertetilstand som opptrer i et avgrenset område, og som foruten smerte også kan bestå av andre plager i det samme området. Tilstanden ble tidligere kalt refleksdystrofi.

CRPS er en relativt sjelden som vanligvis rammer en arm eller et ben. Typiske symptomer er intense, brennende, skjærende, skarpe eller verkende smerter sammen med hevelse, endring i hudfargen, endret temperatur, unormal svetting og overfølsomhet i det aktuelle området. Smerten oppleves som mye sterkere enn det man skulle forvente ut fra den opprinnelige skaden.

Ikke alle har alle de nevnte plagene.

Kvinner får av ukjente årsaker, hyppigrere regionalt smertesyndrom enn menn. Tilstanden er vanligst blant personer i aldersgruppen 50-70 år, men den kan forekomme i hvilken som helst alder.

Årsak

Sannsynligvis er det flere faktorer som påvirker risikoen for å få CRPS. De fleste tilfeller skyldes en akutt skade i en arm eller ben i form av en infeksjon, beinbrudd, forstuvninger, et kirurgisk inngrep, eller det kan være utløst av et hjerneslag. Alvorlighetsgraden av skaden påvirker risikoen for å utvikle CRPS. Tilstanden kan også utløses av små skader som i utgangspunktet virker bagatellmessige.

Vi har begrenset kunnskap om hvorfor slike skader i noen tilfeller utløser et regionalt smertesyndrom. Tilstanden kan skyldes forstyrrelser i det sympatiske nervesystemet, den delen av nervesystemet som ikke er viljestyrt og som kontrollerer blant annet smerteimpulser, blodstrømmen og aktiviteten i svettekjertlene dine. 

Symptomer og tegn

Regionalt smertesyndrom forekommer i to former med like symptomer og tegn, men med ulik forklaring. Type 1, som tidligere ble kalt sympatisk refleksdystrofi, opptrer etter en sykdom eller skade som ikke skyldes en direkte skade mot nervene i den aktuelle armen eller leggen. Type 2, som tidligere ble kalt kausalgi, skyldes en direkte nerveskade som kan påvises ved undersøkelser. Type 1 utgjør over 90 prosent av alle tilfeller.

Smerte er det dominerende symptomet, men det kan også foreligge hevelse (ødem), nedsatt bevegelighet, endringer i følesansen samt hudforandringer i armen eller benet.

Tidligere ble dette smertesyndromet inndelt i ulike stadier, men denne beskrivelsen har man nå forlatt. Det skilles imidlertid mellom tidlig eller akutt, og sent eller kronisk regionalt smertesyndrom. Pasienter som har hatt syndromet i mindre enn 6 måneder, har et tidlig syndrom, mens de som har hatt symptomer lengre enn 6 måneder, har et sent syndrom. Jo lengre tilstanden har vart, desto større er risiko for at plagene kan bli svært langvarige. 

Når bør du søke råd?

Hvis du opplever vedvarende, kraftig smerte som omfatter kun en arm eller et bein - og som kommer i kjølvannet av en lokal skade, og hvor det å ta på eller bevege armen/beinet gir sterke smerter, bør du kontakte lege for å få klarlagt årsaken. Tidlig behandling kan være viktig for utsiktene til bedring. 

Diagnosen

Legen baserer diagnosen på sykehistorien. Starten kan i de fleste tilfeller føres tilbake til en ulykke, sykdom eller skade. Ved den fysiske undersøkelsen av hud, muskler og ledd får legen oversikt over sykdommens utbredelse. I tillegg til smerter er det ofte hevelse (ødem) i huden, økt svetteproduksjon lokalt, endret hudfarge, overfølsomhet for berøring, det kan bli nedsatt bevegelighet og svekket kraft i ett eller flere av leddene

Vanligvis er det ikke påkrevd med noen tilleggsundersøkelser i de typiske tilfellene. Ved såkalt nevrografi (måling av aktivitet i enkeltnerver) finner man oftest helt normale forhold. Noen ganger kan man påvise at skjelettet i området kan vise tegn til benskjørhet. 

Komplikasjoner

Tidlig diagnose og behandling kan bidra til å begrense sykdommen og minske plagene. Hvis du unnlater å bevege armen eller foten på grunn av smerter, eller hvis du har vansker med å bevege ekstremiteten på grunn av stivhet, kan hud og muskler svekkes (atrofiere). Du kan også oppleve at musklene blir strammere. Det kan føre til en tilstand der hånden og fingrene, eller foten og tærne, krøkes og blir stående i feil stilling. Tilstanden kan også spre seg fra der den oppstod til nærliggende områder av kroppen. 

Behandling

Tidlig behandling synes å gi bedre resultater enn sent innsatt behandling. Jo senere behandlingen starter, jo høyere er risikoen for langvarige smerteplager. Selv om det foreligger mye forskning om sykdommen og dens behandling, er kvaliteten på disse studiene utilfredsstillende.

Som det ser ut i dag, er tidlig behandling med fysioterapi det aller viktigste tiltaket. Det er viktig å komme i gang med bevegelse av den smertefulle armen/foten, selv om plagene i en startfase kan øke. En kur med såkalte kortikosteroider kan være nyttig hos noen i den første perioden. Kortikosteroider demper betennelse.

I tillegg anbefales ofte smertestillende medisiner. Dette kan være såkalte trisykliske antidepressiver (amitriptylin eller nortriptylin), som har god smertelindrende effekt uavhengig av om det foreligger depresjon eller ikke. Andre muligheter er krampestillende medisiner (gabapentin eller pregabalin) eller medisiner mot benskjørhet. Lokalbedøvende kremer på huden i det aktuelle området er også aktuelt. Dersom man ikke kommer til målet med disse tiltakene, kan man forsøke såkalt nerveblokade, hvor selve nerven bedøves.

Andre tiltak kan også være aktuelle: 

• Transkutan elektronisk nervestimulering (TENS). Kroniske smerter lindres noen ganger av å sende elektriske impulser inn i nervene.
• I sjeldne tilfeller opereres det inn en såkalt ryggmargsstimulator som kan bidra til å få kontroll over smertene.

Prognose

Studier av forløp er usikre, og av sterk blandet kvalitet. Forløpet varierer fra pasient til pasient, men det er enighet om at tidlig diagnose, og tidlig igangsatt behandling er viktig for å unngå langvarige/kroniske plager. 

Noen utvikler en kronisk smertetilstand med varighet utover 6 måneder, og noen får plager som blir vedvarende over mange år. Andelen med kroniske plager kan reduseres ved at man kommer tidlig i gang med behandling - det vil si fysioterapi og god  smertelindring så tett innpå skaden som mulig. 

Å leve med en kronisk, smertefull tilstand kan være en stor utfordring. En ekstra belastning kan det bli dersom venner og din familie ikke forstår at du kan ha så sterke smerter som du beskriver. Del derfor informasjon om tilstanden med dem nær deg.

Prøv å opprettholde normale daglige aktiviteter som best du kan. Sørg for å få nok hvile. Oppretthold kontakten med venner og familie. Fortsett med hobbier som du liker og som du klarer å utføre. Sørg for å holde deg i god fysisk form, det hjelper også på den mentale helsen. Fornektelse, sinne og frustrasjon er vanlig ved kroniske smertetilstander. 

Vil du vite mer?

• Fysisk aktivitet ved muskel og sjelettlidelser
• Intervju om å leve med regionalt smertesyndrom: Å leve med smerter
• Refleksdystrofi - for helsepersonell
• Norsk CRPS-forening