Smertesyndrom, regionalt: Komplikasjoner

Behandling

Tidlig behandling synes å gi bedre resultater enn sent innsatt behandling. Jo senere behandlingen starter, jo høyere er risikoen for langvarige smerteplager. Selv om det foreligger mye forskning om sykdommen og dens behandling, er kvaliteten på disse studiene utilfredsstillende.

Som det ser ut i dag, er tidlig behandling med fysioterapi det aller viktigste tiltaket. Det er viktig å komme i gang med bevegelse av den smertefulle armen/foten, selv om plagene i en startfase kan øke. En kur med såkalte kortikosteroider kan være nyttig hos noen i den første perioden. Kortikosteroider demper betennelse.

I tillegg anbefales ofte smertestillende medisiner. Dette kan være såkalte trisykliske antidepressiver (amitriptylin eller nortriptylin), som har god smertelindrende effekt uavhengig av om det foreligger depresjon eller ikke. Andre muligheter er krampestillende medisiner (gabapentin eller pregabalin) eller medisiner mot benskjørhet. Lokalbedøvende kremer på huden i det aktuelle området er også aktuelt. Dersom man ikke kommer til målet med disse tiltakene, kan man forsøke såkalt nerveblokade, hvor selve nerven bedøves.

Andre tiltak kan også være aktuelle: 

• Ved CRPS, kan bevegelser ofte være vanskelige, ettersom hjernen ofte mangler eller feiltolker informasjonen den trenger for å utføre bevegelser. Teknikker som speilbehandling og "graded motor imagery" har som mål å forbedre bevegelser ved å trene hjernen på nytt til å håndtere denne manglende eller forvirrede informasjonen.
• Transkutan elektronisk nervestimulering (TENS). Langvarige smerter lindres noen ganger av å sende elektriske impulser inn i nervene.
• I sjeldne tilfeller opereres det inn en såkalt ryggmargsstimulator som kan bidra til å få kontroll over smertene.

For alle med langvarige smerter er det viktig å identifisere og gjøre noe med faktorer som opprettholder eller forsterker smertene. Smerteopplevelsen påvirkes av både biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Eksempler er depresjon, angst, dårlig fysisk form, søvnplager,  verstefallstenkning og vanskelig forhold til de nærmeste. Sammen med helsepersonell kan disse faktorene kartlegges, og avhengig av hva som gjelder for den enkelte, kan ulike tilnærminger forsøkes.

Forebyggende behandling

Tidlig aktiv mobilisering av ekstremiteten kort tid etter skade kan redusere risiko for CRPS.

Ved brudd som behandles med gips er det viktig å unngå at denne er for trang. Grunnen til dette er at en for trang gips øker risikoen for CRPS. Lege eller legevakt må kontaktes snarest dersom gipsen klemmer, og det er mistanke om at den er for trang. Håndleddsbrudd i nedre del av spolbeinet (radius) er den hyppigste diagnosen som er assosiert med CRPS.

Studier tyder på at forebyggende behandling med vitamin C, 500 mg per dag i 50 dager, kan bidra til å redusere risiko for å utvikle CRPS. Det er en enkel og ufarlig behandling.