ADHD

De tre undertypene av ADHD

Personer med ADHD er like forskjellige som alle andre, og symptomene kommer til uttrykk på ulikt vis. ADHD deles inn i tre hovedtyper.

Hovedsakelig uoppmerksom type (tidligere kalt ADD)

Barn med denne formen har først og fremst vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon, uten at de fremstår som særlig hyperaktive eller urokråker. Fordi disse barna sjelden forstyrrer klasserommet, blir vanskene deres ofte oppdaget langt senere. Denne formen er spesielt vanlig blant jenter.

• Virke drømmende og fraværende, som om de er i sin egen verden.
• Ha store vansker med å organisere skolearbeid, leker eller daglige oppgaver.
• Miste utstyr som bøker, blyanter, klær og beskjeder.
• Bli fort sliten av oppgaver som krever vedvarende mental innsats (f.eks. lekser).

Hovedsakelig hyperaktiv-impulsiv type

Her er det den fysiske uroen og mangelen på impulsstyring som dominerer. Barnet vil ofte:

• Fikle konstant med hender og føtter, eller vri seg i stolen.
• Forlate plassen sin i situasjoner der det forventes at de skal sitte stille.
• Løpe, klatre og være i konstant bevegelse («som om de drives av en motor»).
• Snakke overdrevent mye, sprette ut med svar før spørsmålet er ferdig stilt, og ha vansker med å vente på sin tur.

Kombinert type

Dette er den vanligste formen for ADHD. Barnet har da tydelige vansker innenfor både oppmerksomhet, hyperaktivitet og impulsivitet samtidig.

Hva skiller ADHD fra vanlig barnlig uro?

Det er helt normalt at små barn er energiske, glemmer beskjeder eller har korte oppmerksomhetsspenn. Et treårig barn kan sjelden sitte stille og høre en lang historie, og tenåringer kan være uoppmerksomme på lekser om de heller vil være sammen med venner. Høyt aktivitetsnivå kan også være en helt naturlig reaksjon på stress, tretthet eller lite søvn.

Det som skiller ADHD fra vanlig uro og slitenhet, er tre forhold:

• Varighet: Symptomene må ha vært til stede sammenhengende i minst 6 måneder.
• Omfang: Vanskene må vise seg på flere arenaer i livet – som regel både hjemme, på skolen og i sosiale fritidsaktiviteter.
• Funksjonsnedsettelse: Symptomene er så uttalt at de skaper betydelige problemer for barnets trivsel, skolehverdag, mestring og vennskap.

Hva er årsaken til ADHD?

Årsaken er sammensatt og handler i hovedsak om biologi:

• Arv og genetikk: Arvelighet er den klart viktigste faktoren. Undersøkelser viser at dersom et barn har ADHD, har det ofte en forelder eller en nær slektning med tilsvarende vansker. Flere genvarianter spiller inn på hvordan hjernen utvikler seg.
• Signalstoffer i hjernen: Hos personer med ADHD ser man en ubalanse i hjernens kjemiske signalstoffer, særlig dopamin og noradrenalin. Disse signalstoffene hjelper hjernen med å filtrere inntrykk, holde på oppmerksomhet, styre motivasjon og regulere impulser.
• Forhold i svangerskap og fødsel: Komplikasjoner under svangerskapet, for tidlig fødsel, lav fødselsvekt, alkohol eller tobakk i graviditeten, kan øke risikoen for ADHD.
• Miljøfaktorer: Selve oppvekstmiljøet skaper ikke ADHD, men uforutsigbarhet, stress og høyt konfliktnivå i familien kan forverre symptomene og gjøre det vanskeligere for barnet å mestre hverdagen.

Samtidige utfordringer (tilleggsvansker)

Omtrent to tredjedeler av barna med ADHD har én eller flere tilleggstilstander som kan skape utfordringer i hverdagen. De vanligste er:

• Spesifikke lærevansker: Vansker med lesing, skriving (dysleksi) eller regning.
• Emosjonelle vansker: Angst, nedstemthet og depresjon.
• Søvnvansker: Både vansker med å sovne om kvelden og uro om natten.
• Atferdsvansker: Trass, raseriutbrudd og opposisjonell atferd mot voksne.
• Tics og Tourettes syndrom: Ufrivillige bevegelser eller lyder.
• Andre nevroutviklingsforstyrrelser: Autismespekterforstyrrelser eller motoriske koordinasjonsvansker.

Utredning

Det finnes ingen blodprøve, røntgen eller hjerneskanning som alene kan påvise ADHD. Diagnosen stilles på bakgrunn av en grundig og helhetlig kartlegging av funksjon og symptomtrykk. Dersom dere som foreldre eller skolen er bekymret, bør første steg være å ta kontakt med fastlegen, helsesykepleier eller Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i kommunen. Når det foreligger mistanke om ADHD, henvises barnet til spesialisthelsetjenesten – som regel Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) eller en barnelege.

En fullstendig utredning omfatter normalt:

• Grundige samtaler: Samtaler med dere som foreldre om barnets utvikling fra svangerskap til i dag, og samtale/observasjon av barnet selv.
• Informasjon fra skolen/barnehagen: Lærere fyller ut standardiserte spørreskjemaer for å beskrive barnets atferd, konsentrasjon og sosiale fungering i klasserommet.
• Medisinsk undersøkelse: En sjekk hos lege for å utelukke at vanskene skyldes syns- eller hørselsproblem, epilepsi, eller andre medisinske tilstander.
• Psykologiske tester: Kartlegging av barnets evnenivå, oppmerksomhet, hukommelse og læringsforutsetninger.

Behandling og tiltak

God behandling av ADHD handler sjeldent om én enkelt løsning. De beste resultatene oppnås når medisinsk, pedagogisk og psykologisk støtte kobles sammen.  Tilrettelegging og psykososiale tiltak er det viktigste. Uavhengig av om barnet skal bruke medisiner eller ikke, er god tilrettelegging i hverdagen helt avgjørende:

• Kunnskap om hva ADHD er: At barnet, foreldrene, søsken og lærere får opplæring i hva ADHD er, slik at atferden møtes med forståelse fremfor kjeft og frustrasjon.
• Struktur i skolehverdagen: Klare og korte beskjeder, forutsigbare ukeplaner, avskjermet arbeidsplass, hyppige pauser og tilpasninger.
• Foreldreveiledning: Kurs eller veiledningsprogrammer for foreldre som gir konkrete verktøy til hvordan man håndterer utfordrende atferd, bygger opp barnets selvfølelse og forebygger konflikter.

Medikamentell behandling

Er aktuelt når utredningen i BUP eller hos barnelege viser at barnet har alvorlige vansker som skaper betydelig funksjonsnedsettelse i hverdagen. Det skal i tillegg være prøvd tilrettelegging for barnet først, og medikamentell behandling skal alltid være en del av et helhetlig opplegg. Medisiner helbreder ikke ADHD, men de demper symptomene og gir barnet bedre forutsetninger for å ta imot læring, mestre sosiale situasjoner og finne indre ro. Sentralstimulerende midler er funnet mer effektive enn ikke-sentralstimulerende legemidler i studier, men disse passer ikke for alle. Årsaker til å ikke velge sentralstimulerende medikamenter kan være bivirkninger, andre tilleggsykdommer eller at barn el. foreldre ikke ønsker dette.

Sentralstimulerende legemidler

Sentralstimulerende medisiner øker tilgjengeligheten av signalstoffene dopamin og noradrenalin i hjernen.   De mest brukte virkestoffene er:

• Metylfenidat (f.eks. Ritalin, Concerta, Equasym): Dette er virkestoffet som vanligvis prøves først. Det finnes som korttidsvirkende tabletter (virker i 3–4 timer) og depotkapsler/tabletter (virker i 8–12 timer). Depotpreparater gir en jevnere frigjøring av virkestoffet gjennom skoledagen.
• Lisdeksamfetamin og deksamfetamin (f.eks. Elvanse, Attentin): Amfetaminpreparat som ofte benyttes dersom metylfenidat ikke gir ønsket effekt eller gir uakseptable bivirkninger. Lisdeksamfetamin er et såkalt «prodrug» som aktiveres langsomt i kroppen, noe som gir en stabil og jevn virkning gjennom 10–14 timer.

Ikke-stimulerende legemidler

Dersom sentralstimulerende medisiner ikke fungerer, gir ubehagelige bivirkninger, eller dersom det foreligger spesielle medisinske årsaker, finnes det gode ikke-stimulerende alternativer:

• Atomoksetin (f.eks. Strattera): Dette legemiddelet påvirker primært noradrenalin. I motsetning til sentralstimulerende medisiner, som virker umiddelbart fra første dose, tar det ofte 2 til 4 uker med daglig bruk før man ser full effekt av atomoksetin. Virkningen er til gjengjeld jevn over hele døgnet.
• Guanfacin (f.eks. Intuniv): Dette er en såkalt alfa-2-agonist som opprinnelig ble utviklet mot høyt blodtrykk, men som har vist god effekt på impulskontroll, hyperaktivitet og følelsesmessig uro.

Doseutprøving og opptrappingsfase

Det finnes ingen standard dose basert på barnets alder eller vekt. Respons på ADHD-medisiner er individuelt. Derfor gjennomføres det alltid en systematisk utprøvingsfase. Det er vanlig å starte med en lav dose som økes gradvis (f.eks. hver uke). Målet er å finne den laveste dosen som gir optimal effekt med færrest mulig bivirkninger.

Bivirkninger og sikkerhet

De fleste barn tåler medisinen godt, men bivirkninger kan forekomme – spesielt i oppstartsfasen:

• Nedsatt appetitt: Dette er den vanligste bivirkningen. Mange barn har liten matlyst midt på dagen når medisinen har sin toppeffekt. Et godt tips er å sørge for en næringsrik frokost før medisinen tas, og tilby et ekstra kveldsmåltid når virkningen avtar.
• Innsovningsvansker: Dersom medisinen virker for lenge utover kvelden, kan det bli vanskelig å sovne. Dette kan ofte løses ved å gi medisinen tidligere på morgenen eller ved å justere preparatvalg/dose.
• Endringer i humør eller «rebound-effekt»: Enkelte barn kan bli irritable, triste eller ekstra urolige om ettermiddagen idet medisinens virkning går ut av kroppen.
• Magesmerter og hodepine: Forekommer hos enkelte i starten, men er som regel forbigående.

Oppfølging hos lege

Bruk av ADHD-medisiner krever tett medisinsk oppfølging. Fastlegen eller spesialisten følger regelmessig opp barnet (oftest hver 3. til 6. måned) for å kontrollere:

• Vekst og vekt: For å passe på at barnet spiser nok og følger sin normale vekstkurve.
• Blodtrykk og puls: Fordi medisiner kan gi en mild økning i puls og blodtrykk.
• Behandlingseffekt: Vurdere om medisinen fortsatt har ønsket effekt og om dosen må justeres etter hvert som barnet vokser. Det anbefales også med jevne mellomrom å vurdere en medisinpause (f.eks. i sommerferier) for å sjekke om det fortsatt er behov for behandlingen.

ADHD og kosthold

Det er mye oppmerksomhet rundt mat og ADHD, men det er pr nå ikke grunnlag for å anbefale noen spesifikke diett (som sukkerfrie, glutenfrie eller melkefrie dietter) som behandling for ADHD. Det helsemyndighetene anbefaler, er et helt vanlig, variert og næringsrikt kosthold i tråd med de offisielle kostrådene.

Praktiske råd til hverdagen i familien

Det å være forelder til et barn med ADHD kan være fantastisk og givende, men også utmattende. Her er noen prøvde råd som ofte gjør hverdagen enklere for både dere og barnet:

• Lag forutsigbare rutiner: Barn med ADHD trenger rammer. Ha faste tider for måltider, lekser og leggetid. Bruk gjerne visuelle støtteverktøy som oppslagstavler, ukeplaner med bilder eller nedtellingsklokker.
• Gi én beskjed om gangen: I stedet for å si «Rydd rommet, puss tennene og ta på deg jakka», gi én konkret beskjed om gangen. Sørg for at du har barnets blikkontakt før du snakker.
• Ros øyeblikkelig og konkret: Gi mye positiv oppmerksomhet når barnet gjør noe bra. I stedet for å si «Så flink du var nå», si heller «Så bra at du satte skoene på plass med en gang!». Ros fungerer best når den gis umiddelbart.
• Velg dine kamper: Ikke slå ned på alt. Konsentrer deg om å endre én eller to ting om gangen, og overse småtteri som ikke skader noen.
• Skjerm mot overstimulering: Barn med ADHD blir fort overveldet av for mange sanseinntrykk, støy eller store kjøpesentre. Hjelp barnet med å ta pauser før det «koker over».
• Bygg opp barnets selvfølelse: Barn med ADHD får dessverre ofte mye mer kjeft og korrigering enn andre barn. Finn frem til barnets sterke sider – enten det er idrett, tegning, musikk eller teknisk innsikt – og gi rom for mestring der.
• Ta vare på deg selv og parforholdet: Du kan ikke være en god og tålmodig støttespiller dersom du selv er helt utslitt. Ta imot avlastning fra familie, venner eller kommunale støtteordninger når du har mulighet.

Fremtidsutsikter/prognose

ADHD er en tilstand man lever med, men symptomene endrer seg ofte med alderen. Hyperaktiviteten og den fysiske uroen avtar som regel gradvis gjennom ungdomsårene, mens konsentrasjonsvanskene og utfordringer med organisering ofte vedvarer inn i voksenlivet.

Med tidlig diagnostisering, god tilrettelegging på skolen, forståelse fra familien og riktig behandling, har barn med ADHD alle forutsetninger for å få et godt og opplevelsesrikt liv, fullføre utdanning og lykkes i arbeidslivet. Et trygt og støttende miljø er viktig for mestring og god utvikling. Mange av egenskapene som følger med tilstanden – som stort engasjement, kreative evner, høy energi og utradisjonell tenkning – kan bli styrker videre i voksenlivet.