Panikkangst

Hva er panikkangst?

Panikkangstanfall gir plutselig og uventet intens frykt eller ubehag. Anfallene kan opptre fra mange ganger om dagen til bare noen få anfall per år. Om man opplever slike anfall regelmessig, flere ganger hver måned, kvalifiserer det til å kalles panikklidelse.

Under anfallet er man redd for å bli gal, for å dø, eller for å miste kontrollen over deg selv. Panikkanfall kan opptre sammen med andre angsttilstander, men ved panikkangst kommer anfallene uventet (uten klare utløsende faktorer).

Tilstanden ledsages av kroppslige fenomener som hjertebank, pustevansker, skjelving, svette, brystsmerter, svimmelhet, kvalme eller ubehag i magen.

Anfallet har ikke forbindelse med spesielle situasjoner eller til objektiv fare, og fremstår som uforklarlig. Dersom det foreligger en uberettiget, åpenbar utløsende, årsak kalles tilstanden fobisk angst. Et typisk anfall bygger seg opp i løpet av ca 10 minutter, når et maksimun i løpet av 10-15 minutter og vanligvis går over av seg selv i løpet av 15 til 30 minutter. Man føler deg frisk mellom anfallene. Under anfallet får man gjerne en følelse av å miste kontrollen, og et sterkt behov for hjelp: Etter anfallet er frykten stor for at anfallet skal komme igjen.

Man kan komme til å utvikle en såkalt forventningsangst for nye anfall. Dette har skjedd dersom man prøver å unngå steder eller personer fordi de forbindes med tidligere anfall.

Minst en av fire personer vil oppleve minst ett panikkanfall i løpet av livet, men kun en liten andel utvikler panikklidelse (mindre enn én av 20). Tilstanden debuterer gjerne omkring 20-30 årsalderen. Flest plages med tilstanden i perioden mellom 25 og 44 år. Kvinner rammes dobbelt så hyppig som menn.

Årsak

Det finnes mange teorier om årsaken til panikklidelse, men fortsatt er årsaken til panikkforstyrrelse ukjent. Flere studier har vist at panikklidelse opptrer hyppigere hos personer som har nære slektninger med samme tilstand.

Personer med panikklidelse synes å feiltolke ufarlige kroppsfornemmelser som farlige. Det leder til økt oppmerksomhet om kroppslige fenomener og katastrofetenkning, og en vond sirkel er i gang. Panikkanfall kan fremkalles av stoffer tilført utenfra (f.eks. koffein) eller innenfra (f.eks. lavt blodsukker).

Panikkangst er forbundet med flere psykiatriske tilstander som depresjon og andre angsttilstander. Halvparten med panikkangst vil utvikle depresjon, og halvparten med depresjon vil utvikle panikkangst i løpet av livet. Panikkangst med sen debut (etter 50 år) viser seg nesten alltid å være en depresjon. Cirka 80 prosent av pasienter med panikkangst kan fortelle om større, stressende livshendelser de siste tolv månedene.

Ved panikklidelse foreligger en økt aktivitet i kroppens autonome nervesystem. Aktivering av denne delen av nervesystemet, som styrer blant annet pust, puls, tarmfunksjon, gir økt evne til å reagere i visse situasjoner. Signalstoffene adrenalin og noradrenalin er de viktigste stoffene som frigjøres. Aktiveringen av dette systemet gjør at det oppstår en "alarmreaksjon" i kroppen, og man mister kontrollen.

En psykologisk forklaring går ut på at panikkanfall oppstår når du feiltolker ufarlige signaler, for eksempel at man kjenner hjerteslagene sine, som farlige. Dette vil lede til en ond sirkel der man lytter mer intenst til signalene fra kroppen (og hører signalene enda bedre). Adrenalin frigjøres som respons på angsten, noe som fører til at hjertet begynner å slå kraftigere og fortere, og angsten bygger seg opp.

Arv kan som nevnt spille inn. Panikklidelse opptrer hyppigere hos personer som har nære slektninger med samme tilstand. Det viser seg at pasienter med panikklidelse ofte var engstelige og sky i barndommen (men de fleste som er engstelig og sky i barndommen utvikler ikke panikklidelse). De er ofte lite selvhevdende, noe avhengige, og frykter konflikter.

Diagnosen

Diagnosen stilles på grunnlag av den typiske sykehistorien og fravær av tegn på sykdom ved den fysiske undersøkelsen. Anfallene går over i løpet av en halv time, noe som er svært uvanlig ved kroppslig sykdom.

Dersom tilstanden er nyoppstått er det ofte på sin plass mer måling av blodtrykk og undersøkelse av aktuelle organer (hjerte, lunger, mage) utføres for å avkrefte at noe er galt. Blodprøver eller andre fysiske undersøkelser blir ikke påvirket ved panikkangst, men kan utføres for å utelukke annen sykdom.

Det er viktig at legen tidlig i sykdommen klargjør at det foreligger en panikklidelse, og overbringer denne kunnskapen til pasienten. Det er viktig at man ikke ender opp med stadig nye undersøkelser når sykdomsbildet er det samme. Unødvendige undersøkelser kan forsterke angsten underbevisst - undersøkelsene kan da fungere som en bekreftelse om at symptomene er alvorlige, og pasienten må stille til stadige (unødvendige) kontroller. Om nye eller endrede symptom oppstår er en undersøkesle selvfølgelig på sin plass. 

Behandling

Behandlingens hensikt er få kontroll over anfallene, få redusert antallet anfall, samt å minske angsten for nye anfall.

Informasjon om tilstanden er svært viktig. Det hjelper å få en forklaring på hvordan symptomene oppstår, hva de skyldes, og få bekreftet at angsten ikke er farlig i seg selv. Anfallsregistrering gjennom en symptomdagbok kan gjøre det lettere for både pasient og lege å analysere anfallene, og dette vil gjøre det lettere å kontrollere anfallene. 

Kognitiv atferdsterapi er den best dokumenterte behandlingsformen, og de fleste klarer seg best uten legemidler. Den har som mål å endre på de feilaktige forestillingene som er underliggende ved panikklidelse. Kognitiv terapi er den eneste behandlingsformen med dokumentert vedvarende effekt. Antidepressiver er vist å kunne være til hjelp i omtrent 1 av 7 pasienter som får denne formen for behandling. Behandling med slike medikamenter er mest nyttig om pasienten har en samtidig depresjon.

Legen kan også henvise deg til et internett-behandlingsprogram med individuell veiledning . Kognitiv behandling kan også være effektivt over internett, uten direkte kontakt med en behandler. På nettsiden NHI.NO finner du fritt tilgjengelig behandlingsprogram for panikklidelse.  

• Selvhjelpskurs for panikklidelse på NHI.NO
• Pasientinformasjon om selvhjelpsprogrammene på NHI.NO

Medisiner kan være til hjelp i noen tilfeller, men de kan også gi bivirkninger. Det er også større risiko for at symptomene kommer tilbake når man slutter med medisinene om man velger slik behandling. 

Tidligere ble benzodiazepiner (Vival^®, Valium^®, Stesolid^®, Sobril^® bl.a.) hyppig brukt, men i dag fraråder legene slik behandling. Slik behandling kan ikke brukes til å behandle selve panikklidelsen, men det kan i noen tilfeller være støttebehandling. Disse preparatene kan dempe et anfall, men det er det en betydelig fare for avhengighet av denne typen medisin, og bruken bør ikke overstige 2 uker. Slike medisiner kan også dempe effekten av kognitiv behandling, og dermed redusere muligheten for å bli helt frisk.

Prognose

Behandling gjør at prognosen ved panikklidelse er relativt god, selv om tilbakefall ikke er uvanlig (det er vanligere med tilbakefall om man er behandlet med legemidler).

Pasientorganisasjoner

• Mental Helse Norge
• Angstringen Norge