Hva er ketamin?
Ketamin har vært brukt som et trygt narkosemiddel ved operasjoner siden 1970-tallet. Det er et såkalt disossiativt medikament. Det betyr at ketamin virker på ulike kjemiske substanser i hjernen og påvirker syn, hørsel, kognisjon og emosjon, gir en psykedelisk-liknende "trip", noe som kan gjøre at brukeren føler seg løsrevet fra virkeligheten (disossiasjon). Ketamin brukes av noen som partydop. Stoffet kan inntas på ulike måter, også som nesespray (ikke godkjent i Norge).
Ketamin påvirker og stimulerer signalstoffet glutamat i hjernen, som har effekt på hukommelse og læring. Det fører til at synapser (koblingen mellom to nerveceller) brytes ned, bygges opp eller reaktiveres, og det fremmer hjernens evne til å endre seg, noe som ser ut til å ha betydning for at pasienter kan komme seg ut av en depresjon. Det blir lettere for nye tankemønstre, følelser og atferd å feste seg. Responsen til ketamin varierer fra person til person. Intravenøs behandling synes å gi bedre effekt enn nesespray.
Forskning viser at små doser ketamin har rask effekt hos relativt mange av pasientene med depresjon, og at eventuelle bivirkninger er milde og forbigående. Spesielt ser det ut til at ketaminbehandling har en rask og gunstig innsettende effekt på selvmordstanker.
Likevel er det fortsatt bekymring for sikkerheten og toleransen til ketamin ved depresjon. På grunn av ketamins euforiske, dissosiative og hallusinogene egenskaper, har ketamin blitt misbrukt som et rekreasjonsmiddel, noe som har ført til streng regulering av medisinering. Ketamin er kontraindisert ved psykose og bipolar lidelse type 1 i hypoman/manisk fase. Det er så langt ikke dokumentert økt risiko for rusavhengighet, men det er en berettiget bekymring for at det kan skje.
De vanligste uønskede bivirkningene er dissosiasjon, kvalme, endret smakssans og svimmelhet. Disse opptrer kort tid etter dosering og går over etter omtrent en og en halv time.
Erfaringer fra USA tyder på at mange personer utenfor kontroll av lege tar medikamentet i tablettform hyppigere, i økende doser og over lengre tidsperioder enn anbefalt, noe som gjør at de utvikler et avhengighetsproblem og skader på urinblæren. Det er derfor helt avgjørende at slik behandling foregår under nøye medisinsk kontroll og oppfølging.