Selvmord og selvmordsforsøk

Hva er selvmord og selvmordsforsøk ?

Selvmord er når en person har foretatt gjennomført selvskading med intensjon om å dø, og hvor skaden har ført til døden, Selvmordsforsøk er når selvpåførte handlinger blir begått i hensikt om å dø, men hvor handlingen ikke leder til døden. 

Forekomst

Selvmordsraten var på topp i slutten av 1980-tallet i mange vestlige land, inkludert Norge, Sverige Danmark og Finland. Nedgangen synes ikke å kunne forklares med endringer i bruk av antidepressive legemidler. Mekanismene som påvirker selvmordsraten, er ikke salg av antidepressiva, men andre faktorer som er lite forstått og ikke lette å måle. 

I Norge er det i overkant av 700 selvmord per år. Dette er langt flere enn antallet som dør i trafikkulykker. I 2024 var det 543 selvmord blant menn og 196 blant kvinner, det vil si 13.1 per 100 000 innbyggere. Medianalder er omtrent 50. Andelen selvmord blant de yngste er lav, men etter puberteten stiger den jevnt fram til slutten av 20-årene.  Etter det ligger selvmordsraten forholdsvis stabilt.

Man antar at i tillegg til de registrerte selvmordene, finnes rundt 25 prosent som mørketall. Det dreier seg da om plutselige dødsfall hos personer som bruker medisiner, eldre og ensomme, og i form av ulykker som egentlig er selvmord. Menn velger oftere enn kvinner voldsomme metoder. Selvmord er tre ganger så hyppig hos menn som hos kvinner, men kvinner gjør selvmordsforsøk tre ganger hyppigere enn menn. Det registreres omtrent ti ganger så mange selvmordsforsøk som selvmord.

Blant dem som overlever et selvmordsforsøk, gjentar 10 til 40 prosent selvmordsforsøket og cirka 10 prosent ender opp med å begå selvmord i løpet av fem til ti år. Selvmordsdødeligheten øker med antall gjentatte selvmordshandlinger.

Selvskadende atferd er et økende problem blant unge, særlig blant unge jenter. I den norske delen av en europeisk studie (CASE) fant man at forekomsten av villet egenskade blant jenter var nesten 11 prosent totalt og mellom seks og sju prosent siste år, blant gutter tre prosent totalt. Unge som skader seg selv flere ganger og ikke får egnet hjelp, har en betydelig økt risiko for senere selvmord. Blant dødsfall hos unge menn i alderen 15 til 24 år er selvmord dødsårsak hos cirka 20 prosent. Av kvinner som dør i samme aldersgruppe, dør ti prosent av selvmord. Suicidal ungdom avviker fra annen ungdom på mange områder, både sosioøkonomisk og psykososialt, og nesten halvparten av dem oppsøker lege kort tid før forsøket.

Årsaker

Selvmord forklares med et uheldig samspill av ytre og indre faktorer. For eksempel kan man spekulere i om økningen i 2009 for menn kunne henge sammen med finanskrisen. De indre faktorene dekker alt fra alvorlig psykisk lidelse til personlig sårbarhet som lav selvfølelse og frykt for tap av anseelse.

Kanskje er de som prøver å ta livet av seg, mer impulsive fra naturens side enn andre. Sosiale og psykologiske faktorer er også selvfølgelig viktige, og psykiske lidelser er en risikofaktor. Psykiatriske pasienter har som gruppe økt risiko, særlig i den første tiden etter utskrivelse fra psykiatrisk avdeling. Personer som tidligere har utført selvmordsforsøk har økt risiko.

Alkoholikere, stoffmisbrukere, personer med aids, fanger, og en del yrkeskategorier har alle økt risiko. Enslige og sosialt isolerte er mer utsatt. Selvmordstanker og -planer, meddelelser om selvmord, selvmordsforsøk, og umiddelbare tap eller problemer av en eller annen art, er andre risikofaktorer.

Selvmordsforsøk er en type villet egenskade, hvor formålet i større eller mindre grad er å avslutte eget liv. For mange er det et uttrykk for ønske om hjelp til forandring av problemer som oppleves mer eller mindre uløselige. Det er vanlig å oppgi både ønske om hjelp og tanker om å dø, og ved nærmere samtale vil de fleste selvmordsforsøkere fortelle at ønsket om å få hjelp er det sterkeste.

Diagnosen

Diagnosen gir seg selv ved selvmordsforsøk ved at pasienten forteller hva som er skjedd, eller at tegnene på forsøket er åpenbare for legen. En selvmordstrussel kan aldri neglisjeres, og det er viktig å kartlegge risikogrupper. Det kan være en meget vanskelig oppgave å vurdere selvmordsfare, også for eksperter. Noen ganger er et varselssignal fra pasienten eller pårørende nødvendig for at lege/terapeut skal bli oppmerksom på risikoen.

En viktig del av legeundersøkelsen er en vurdering av depresjonen. Vurdering av depresjon og selvmordsfare gjøres ved intervju, og eventuelt ved hjelp av forskjellige måleskjemaer. Det kan også være aktuelt for å finne ut om det foreligger alvorlig sinnslidelse gjennom intervju og opplysninger fra omgivelsene. Finner man vrangforestillinger, hallusinasjoner og forvirring kan det tyde på at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. Undersøkelse av kroppslig sykdom er også viktig, fordi alvorlige, smertefulle og kroniske lidelser utgjør en stor risiko.

Behandling

Personer som har utført selvmordsforsøk eller har konkrete selvmordsplaner er ekstra utsatt, og bør settes i kontakt med sosialtjenesten eller spesielle selvmordsforebyggende team.

Samtaler med primærlegen inngår gjerne som et element i behandlingen. Også pårørende har behov for støtte og hjelp, jfr. nedenfor.

Forebygging av selvmord er vært et viktig satsingsområde for myndighetene, men uten at det har klart å senke andelen personer som tar sitt eget liv. Det har vært hevdet at psykisk lidelse er en utløsende årsak hos cirka 90 prosent av dem som tar sitt liv, noe som bestrides av andre. Det er viktig å være oppmerksom på at det finnes en lang rekke andre utløsende faktorer. Og det er i mange tilfeller vanskelig å identifisere personer som er i risiko for å gjøre selvmord.

Prognosen

Tidligere selvmordsforsøk er forbundet med en 10 til 30 høyere risiko for senere selvmord enn for normalbefolkningen. Statistikk viser at inntil 20 prosent vil gjøre nye selvmordsforsøk.

Hva med de etterlatte?

Selvmord er avslutningen av en lang og smertefull prosess. Den som velger å ta sitt liv, har i de fleste tilfeller hatt det vondt lenge. Smerten ble for tung å bære. Dette formidles vanligvis på forskjellige måter til familie og nære venner og kolleger.

De etterlatte opplever derfor både savn og vanskelige følelser knyttet til bevisstheten om lidelsen som lå til grunn for selvmordet. Helsetjenesten er i økende grad blitt klar over betydningen av å sette inn psykologiske tiltak etter traumatiske hendelser, særlig når det dreier seg om katastrofer som berører mange. Hendelser som oppleves som katastrofale for den enkelte eller for en familie, slik som selvmord, kan være vel så vanskelig å bearbeide, blant annet som følge av mindre støtte, oppmerksomhet og fellesskap. I en del tilfeller kan etterlatte oppleve at de blir isolert og sett ned på, og ikke får den støtten de behøver.

Pasientorganisasjon

• Mental Helse Norge
• LEVE Norge: Landsforeningen for etterlatte ved selvmord
• Etter selvmordet - intervju med en etterlatt