Å leve med brystkreft: Ingrid har hatt kreft tre ganger

Da Ingrid (64) ble rammet av kreft for første gang, var hun 34 år gammel og hadde to små barn. Datteren skulle begynne i barnehagen den høsten og sønnen skulle begynne på skolen. Hun gledet seg til å følge dem til disse viktige milepælene i livet, men slik ble det ikke.

Ingrid hadde en periode hatt små blødninger etter samleie og tok kontakt med fastlegen om dette. Det foretatt en gynekologisk undersøkelse, før videre utredning ble gjort på sykehuset.

Fikk kreftbeskjed i posten

Noen uker senere skulle hun og barna i en barnebursdag. Hun skulle bare hente posten før de dro. Der var det et brev fra sykehuset. I brevet sto det at hun hadde fått påvist kreft.

- Jeg mistet munn og mæle, men pyntet ferdig ungene og dro til bursdagsfeiringen. Jeg ble spurt av flere i bursdagen om noe var galt, men sa bare "nei da", sier hun.

Da hun kom hjem, måtte hun lese brevet en gang til. Etterpå viste hun det til mannen hun var gift med den gangen, og brast i gråt.

- Jeg ble veldig redd for ungene mine. For at de skulle vokse opp uten en mor. Jeg håpet inderlig at jeg skulle leve til de ble konfirmerte, sier hun.

Hun gråt mye når hun var alene og var redd og fortvilet.

- Snakk med partneren din

Hun og mannen snakket ikke så mye om det som skulle skje. Verken om operasjonen, kreftdiagnosen eller hva som kunne skje etterpå. I dag tror hun at det ble slik fordi kreft var mer tabu å snakke om for 30 år siden. Det var vanskelig for Ingrid å snakke om det. Det var en dødelig sykdom, og mye redsel knyttet til begrepet. Dette påvirket nok også hennes mann.

- Jeg vil råde andre i samme situasjon til å snakke med partner og familie om sykdommen, selv om det kan være vanskelig. Det gjør hverdagen mye enklere, og de nærmeste har bedre forutsetninger for å stille opp og være til stede. Det er viktig å ikke skyve bort positiv energi, sier hun.

Sønnen på seks år ble veldig redd for henne etter at hun ble innlagt på sykehuset. Han ville være med uansett hvor hun skulle.

Måtte fjerne livmoren

Kort tid etter at hun fikk brevet, møtte hun opp til time på sykehuset.

- Jeg dro til samtalen på sykehuset alene. Å mestre og ta innover seg all informasjon rundt en kreftdiagnose er tøft. Jeg skulle opereres for livmorkreft og skulle ha narkose. Både begrepet kreft og narkose var veldig skremmende for meg. Jeg hadde aldri hatt så mye som et beinbrudd før. Jeg var redd, sier hun.

Hun var i en sjokksituasjon og klarte ikke å ta imot all informasjonen hun fikk. Heldigvis ble hun satt opp til en ny time til samtale med legen.

Operasjonsdagen kom, og livmoren ble fjernet. Etter operasjonen havnet Ingrid på rom med tre andre damer. 

- De hadde vært gjennom det samme som meg. De snakket mye sammen om det de opplevde. Jeg var helt "forknytt", man kunne jo ikke snakke om inngrep i underlivet. Det var jo så personlig og kvinnelig, sier hun.

Da hun kom hjem, forsto hun at de hadde det mye bedre enn henne fordi de snakket om opplevelsene. Ingrid begynte å fortelle om sine opplevelser og hva hun hadde vært gjennom. Da opplevde hun at hverdagen ble enklere. 

Etter operasjonen måtte Ingrid inn på hyppige kontroller. Det første året var det hver tredje måned, deretter to ganger i året i fem år.

En kul i brystet

17 år senere oppdaget Ingrid en kul i brystet.

- Jeg var sikker på at det var en melkekjertel, og tok det opp med fastlegen, sier hun.

Fastlegen henviste henne til mammografi. Ingrid var da skilt fra sin tidligere ektemann, og dro alene inn til undersøkelsen. I venterommet satt en kvinne og mannen hennes og gråt. Ingrid tenkte: "hun har sikkert brystkreft. Det må være tøft".

Mammografien ble utført. Legen ga beskjed om at det måtte tas en biopsi, og sa: dette er en hasteprøve.

-Da legen nevnte hasteprøve, forsto jeg at jeg hadde kreft. Da kom tårene, sier Ingrid.

Til Ingrid sa legen " det kan hende du har brystkreft".

Tøft for hele familien

Det var tøft å fortelle barna at hun nok en gang hadde fått kreft, selv om de nå var voksne. Sønnen var hjemme da hun kom tilbake fra sykehuset. De gråt sammen, snakket mye og var enige om at dette skulle de klare sammen. Datteren befant seg i et land på den andre siden av verden. Det var tungt for Ingrid å overbringe beskjeden, og det var tungt for datteren å være så langt unna. 

- Den nærmeste familien syntes det var grusomt, selvsagt. Mamma ville ikke snakke om det. Før var jo kreft ensbetydende med død, sier Ingrid.

Men familien var enig: sammen skulle de klare dette. Håp og tro på at det skulle gå bra, og ikke minst å fokusere på det positive, ble en viktig drivkraft.

Ba om gentest

Ettersom hun nå var rammet av kreft for andre gang, ba hun selv om å få tatt gentest for å se om hun var rammet av gen som gjorde at hun var særlig utsatt for kreft.

- Det var jeg ikke. Han som utførte testene, forklarte at jeg rett og slett hadde hatt maks uflaks. Det slo jeg meg til ro med, sier Ingrid.

Kreftsvulsten og lymfeknuter under høyre arm ble fjernet. Deretter gikk hun gjennom seks cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger.

Jobbet mye mens hun var syk

Kreften ble oppdaget i slutten av november. På den tiden jobbet hun som adjunkt i videregående skole og valgte å fortsette å jobbe til tross for diagnosen hun hadde fått. Hun jobbet frem til jul og la til rette for vikaren.  Jobben var viktig. Den ga henne noe annet å tenke på, og tiden sammen med ungdommene var verdifull. De utfordret henne og ga mye positiv energi.

Tredje juledag ble hun operert og i februar startet cellegiftbehandlingen.

- Jeg, min søster, og fire av mine venninner hadde bestilt tur for å besøke datteren min i februar. Hun var i utlandet. Jeg spurte legen på sykehuset om cellegiftkuren kunne utsettes, men det kunne den ikke. Jeg hadde gledet meg veldig til den turen. Det var det som føltes tyngst akkurat da. Ikke at jeg hadde kreft, sier hun.

Etter at cellegiftkuren var over, fikk hun strålebehandling. Da Ingrid begynte å jobbe igjen, fikk hun fortsatt cellegift. Slik ble det fordi hun hadde vært sykemeldt siden august året før og hadde brukt opp sykepengedagene sine. Strålebehandlingene fikk hun før eller etter jobb.

- Det ble litt mye. Men hele tiden lå det i bakhodet at jeg måtte jobbe. Jeg måtte ha inntekt ettersom utgiftene mine var de samme som før, sier hun.

Etter at strålebehandlingen var fullført, ble hun satt på hormonkur som varte i fem år. En av bivirkningene hun opplevde var sterke smerter i knærne.  

- Jeg spurte en av legene om jeg burde være forsiktig med soya og soyalecitin, ettersom jeg hadde en østrogensensitiv krefttype. Legen ble sint på meg og sa at dette ikke var forsket på. Jeg tenker at hun antagelig ikke visste noe om det. I dag sier legene at man skal unngå soya når man har denne typen kreft, sier Ingrid.

Byttet arbeid etter bivirkning av cellegiften

Etter å ha vært tilbake i jobben som adjunkt i en periode, opplevde hun problemer med hukommelsen.

- Det er en vanlig bivirkning av cellegift. Jeg forberedte meg godt til timene, men da jeg kom inn i rommet husket jeg ikke noe av det jeg hadde forberedt meg på, heller ikke elevenes navn. Det var en forferdelig opplevelse. Det var vanskelig for meg som følte at jeg ikke fikk gitt elevene det de trengte for å lære, men også for elevene som satt der og skulle lære. Derfor valgte jeg å be om permisjon og fikk jobber via et vikarbyrå, sier Ingrid.

I den andre runden med kreft var hun ikke like bekymret for fremtiden som hun var første gang.

- Ungene mine var ikke små lenger, og hverdagen gikk på et vis videre. Jeg kom meg tilbake i ny jobb og fikk nye muligheter. Men jeg flyktet vel ubevisst fra at jeg hadde en dødelig sykdom. Selv om du blir syk, går verden videre - og jeg er med, sier hun.

Tenkte: Det er ikke mulig

I august 2023 skjedde det igjen: Hun oppdaget en kul i brystet. Denne gangen var det på venstre side, og da hun fant den, var den allerede 7-9 centimeter.

- Jeg tenkte at det ikke var mulig og ringte legen med en gang, sier hun.

Time hos lege fikk hun raskt, men henvisning videre kunne ta tid. Etter et par dager ringte hun til sykehuset. Hun ringte hver time, og kom heldigvis gjennom på slutten av dagen. 

- De hadde satt meg opp på mammografi sent på høsten, men etter litt frem og tilbake fikk jeg time kort tid etterpå, sier hun.

Mammografi og videre undersøkelser viste at hun hadde kreft. Igjen fikk hun et individuelt behandlingsløp. Denne gangen var det enda mer tilpasset hennes situasjon. 

- Allerede på første legetime sa jeg at de bare måtte fjerne hele brystet, sier Ingrid.

Ettersom svulsten var så stor, ble det startet med cellegift med mål om å krympe størrelsen. Cellegiften krympet ikke svulsten, og den 14. november ble hele brystet fjernet.

Kreften hadde spredt seg til lymfeknutene og 15. desember måtte hun gjennom en ny operasjon, der lymfeknutene på den siden også ble fjernet.

-Nå var både min datter, svigersønn og sønn sammen med meg. De, og min søster, fulgte meg til timer og undersøkelser. Det var en lettelse og en trygghet å ha dem der. Det ga meg også energi, sier Ingrid.

Cellegift, stråling og bivirkninger

- I forkant av kurene med cellegift tas det blodprøver for å sjekke immunforsvaret. Nå var lymfeknutene i begge armene fjernet, jeg hadde lymfødem i en arm og var nyoperert i den andre. Legene ønsket ikke å ta prøver i noen av mine armer. Jeg sa selv ifra om dette på poliklinikken og foreslo alternative metoder. Det endte med at legen satte inn veneport, sier hun.

Denne gangen fikk hun en annen type cellegift enn hun hadde fått før. Den første uken etter at hun fikk cellegift var hun litt redusert, uvel og sliten, hun slet med å spise og ble hard i magen. Andre uke etter cellegiftkurene fikk hun til å spise litt mer. I uke tre spiste hun godt for å være forberedt til neste runde. 

- Kreftceller er veldig glade i karbohydrater, så jeg la om kostholdet og forsøkte i størst mulig grad å unngå det, sier hun.

Denne gangen måtte Ingrid gjennom 15 strålebehandlinger. For å skåne hjertet mest mulig ble det pustestyrt stråling. Siste stråling var i mai 2024. I etterkant av strålebehandling er det viktig å holde seg helt unna sol de første to årene.

-Man må huske å smøre seg med solfaktor 50 og ha gode, dekkende klær, sier Ingrid.

Strammere økonomi

Selv om legene frarådet det, jobbet hun mest mulig før begge brystkreftoperasjonene. 

- Jeg sitter jo alene med et hus og har de samme utgiftene som før, selv om jeg er syk, sier hun.

På slutten av behandlingen denne gangen, startet hun med arbeids- avklaringspenger. Økonomien er dårligere, og hun må gjøre flere innsparinger i hverdagen.

- Det er mange regler å sette seg inn i, sykepenger, avklaringspenger, uførepenger, og så videre. På dette feltet føler jeg ikke at jeg har fått god nok informasjon. Det er skuffende og det krever mye energi å måtte finne ut av så mye selv, sier Ingrid, som har jobbet mye gjennom hele livet.

Hva nå?

At det ene brystet ble fjernet, opplever hun som greit. 

- Jeg tror jeg var psykisk forberedt på det og visste at det ikke var noen annen utvei, sier hun.

Da hun gikk ut fra siste behandling, var det med blandede følelser. 

- Jeg følte mer: nå har jeg vært på "jobb" i ni måneder. Hva skal jeg gjøre nå? De siste ukene har jeg brukt til å reflektere over det jeg har gjennomgått. Jeg har måttet ta innover meg at jeg ikke er så sterk og utholdende som før, og at jeg må endre hverdagen min, sier hun.

Kreftbehandling øker risikoen for beinskjørhet. Ingrid har også fått den diagnosen, og legene ønsker at hun skal starte med forebyggende behandling, med medisinen Zometa. Men før oppstart må man få en tannstatus fra tannlege. 

- Ettersom jeg også har en meget sjelden tannsykdom, ønsker tannlegen at en tannspesialist vurderer min tannstatus før jeg begynner med Zometa, sier hun.

God støtte fra familie og venner

Hun har opplevd å få god støtte fra familie og venner. Barna, svigersønnen, søsteren og resten av familien har vært særlig viktige støttespillere.

- Venninner, naboer og kollegaer stiller opp, de sender meldinger og blomster. Du får en opplevelse av hvem som er dine venner, når du blir syk, sier hun.

Ingrid har vært medlem av Brystkreftforeningen siden 2012 og har vært likeperson like lenge. Å være sammen med likesinnede har vært viktig.

Trener og presser egne grenser

I alle sykdomsforløpene har Ingrid vært opptatt av å ta vare på kroppen og være i aktivitet. Hun var ofte på skogstur en til to dager etter hver cellegiftkur.

- Jeg er nok en person som presser egne grenser. Ofte gikk jeg så langt at jeg nesten var for sliten til å komme meg hjem igjen. De siste årene har jeg vært med i en treningsgruppe sammen med andre som har hatt brystkreft, sier hun.

Ingen vet hvorfor Ingrid har fått kreft tre ganger. Hun tenker ikke mye på det i hverdagen, men av og til kommer tankene.

-Alle de tre gangene jeg fikk kreft, var jeg av ulike årsaker nedbrutt før jeg ble syk. Jeg har alltid strekt meg for langt, og tenker at når man som menneske blir nedbrutt, kan kanskje ting dukke opp, sier hun.

- Nå skal jeg sette pris på de små tingene

I behandlingen av brystkreft får man individuelt tilpasset behandling. 

- Det er jeg glad for. Jeg glad og takknemlig for behandlingen jeg har fått. Vi er heldige som bor i et land som har disse helsegodene. Jeg lever, føler meg i fin form, og ser frem til mange nye muligheter, reiser, skogsturer, å være sammen med positive, gode folk og andre fine ting, sier hun.

For når kreftbehandlingene er over, og hun har dratt fra siste behandling på sykehuset, har legene sendt henne ut med et viktig budskap: Du har hatt kreft. Du er ferdigbehandlet.

- Etter at jeg ble frisk den første gangen, tenkte jeg at nå skulle jeg sette pris på de små tingene i hverdagen. Det er noe med tankens kraft, men også endring av holdninger. Nå er jeg endelig mer oppmerksom på de små tingene: fin musikk, turer i sol og regn, fine farger på sommerblomstene, gode opplevelser, gode venner og familie, og katten som ligger og har det godt, sier hun.

I et sykdomsforløp er refleksjon, bearbeiding, anerkjennelse og innsikt i det du går gjennom, viktig.

-Jeg har nok gjennom disse 30 årene tenkt at jeg har bearbeidet situasjonene godt. Blant annet har jeg vært på rehabilitering to ganger. Men jeg har nå kommet frem til at jeg trenger hjelp: jeg har hatt en dødelig sykdom som jeg må ta innover meg og ta på alvor. Jeg må endre kurs, sier Ingrid, før hun avslutter med en oppfordring: - Ta vare godt på deg selv. Livet er flott!