Å leve med sjenert blære - paruresis

Sjenert blære, eller paruresis som det heter på fagspråket, er en tilstand der du ikke klarer å tisse dersom det er andre mennesker i nærheten. Musklene i urinrøret låser seg - det blir helt umulig å tisse. Tilstanden er ganske vanlig, og den kan oppstå i alle aldre. Intensiteten av plagene varierer fra trivielle til invalidiserende. Sjenert blære er en form for sosial fobi.

Les også vår pasientinformasjon om Sjenert blære - paruresis

Mange bagatelliserer tilstanden

- Jeg opplever at folk bagatelliserer tilstanden. De som ikke er nervøse, klarer ikke å sette seg inn i at andre kan ha det sånn. Når folk sier at jeg må ta meg sammen, blir jeg irritert, sier Jan (59). Jan er et fiktivt navn. Det er mye skam knyttet til tilstanden, og Jan ønsker ikke at andre skal kjenne han igjen.

- Det er så ille at jeg ikke får til å gå på do hjemme hos meg selv, hvis jeg har besøk, sier han.

I dag har han en arbeidsplass som inkluderer en rekke bygninger. Det finnes alltid et tomt bygg der han kan gå på do.

-Jeg har det fint på jobb nå, men tidligere har jeg hatt det fælt. En periode jobbet jeg hos en arbeidsgiver som var veldig opptatt av punktlighet. På den tiden syklet jeg hjem i lunsjpausen for å gå på do. Det tok en halv time totalt, så jeg rakk aldri å spise, sier Jan.

Tidligere har han også kjøpt hus like ved arbeidsplassen - slik at det ble lett å løpe hjem når han måtte på do. 

- Jeg har aldri gjort noe galt, men jeg har sonet 45 dager i fengsel, inkludert jule- og nyttårshelga det året, sier Jan.

Ødela for skolegangen

Det hele startet med en biltur da Jan var ti år gammel.

- Det var to biler som kjørte sammen. I den ene var jeg og foreldrene mine. Den andre bilen ble kjørt av en kollega av faren min. Der var det en gutt som var litt yngre enn meg. Vi stoppet ved en jernbanestasjon for at jeg skulle tisse, sier Jan.

Begge guttene sto ved pissoaret. Den andre gutten tisset, men Jan klarte det ikke. Han måtte bare bli med videre - fortsatt like tissetrengt.

- Det var helt jævlig. Etter den episoden ble jeg mer bevisst det. Jeg begynte å tenke på det hver dag, sier Jan.

Det ble et mareritt å gå på skolen. Jan klarte ikke å konsentrere seg. Alt han tenkte på, var at han måtte tisse, og at han ikke fikk det til.

- Far tvang meg til å gå på gymnaset, men jeg ville ikke være der. Jeg studerte bilfag, men på grunn av tilstanden fikk jeg aldri tatt fagbrevet. Likevel fikk jeg jobb på et bilverksted, sier Jan.

Tisset ikke på tre dager

Det ble lange dager. Det verste var militæret.

Allerede på sesjon forsøkte han å forklare militærlegen om tilstanden.

- Han så ikke på meg en gang, bare ropte med tørr, uinteressert stemme: "Neste".

Da han snek seg ut for å tisse den første natten i militærtjenesten, ble han oppdaget av fenriken.

- "Hva i helvete er det du holder på med?", skrek han. Deretter fulgte han etter meg inn på rommet og kjeftet videre. De andre på rommet lurte nok på hva slags fyr jeg var, som fikk fenriken etter meg allerede den første natten, sier Jan.

Han skrev seg opp på time hos helsesøster, men hun forsto heller ikke hva Jan slet med.

- Jeg turte nesten ikke å drikke noe. Jeg visste at det kom til å bli helt jævlig å tisse. Istedenfor vætet jeg munnen og spyttet ut vannet igjen. Jeg merket at det ikke var så bra, men det er nok heller ikke bra for kroppen å være pissetrengt lenge. Det lengste jeg har vært uten å tisse, er tre dager. Det var på en øvelse vi var på. Jeg var fryktelig tørst. Det er jævlig å være så tørst og så tissetrengt samtidig. Det var ingen å snakke med. Å prate med befalet var håpløst. Den første dagen gikk greit, men på dag to og dag tre følte jeg meg syk. Jeg svettet og hadde smerter i nyrene og blæren. Det var vondt hele tiden, sier Jan.

Vanligvis snek han seg ut om natten for å tisse da han avtjente førstegangstjenesten. 

Militærnekt og fengselsstraff

Et par år etter avtjent førstegangstjeneste, kom den første innkallingen til rep-øvelse. Det endte med rettssak - og fengselsstraff.

- Jeg skrev masse brev for å prøve å få dem til å forstå hvorfor jeg ikke kunne dra. I rettssaken leste de bare opp det verste brevet. Advokaten min visste heller ikke noe om paruresis, sier Jan.

Rettssaken endte med at Jan ble dømt til 45 dagers ubetinget fengsel for militærnekt.

- De første 24 timene var karantenedøgn. Da har du ikke lov til å ta kontakt med fengselsbetjentene. Jeg var på dobbeltrom med en fremmed. Det ble et helvete. Jeg måtte tisse, men fikk ikke lov til å ta kontakt med noen, sier Jan.

Jan ble rasende.

- Jeg sto på hodet i sengen for å prøve å holde ut smertene. Jeg hatet hele systemet, jeg hadde tross alt ikke gjort noe galt, sier han.

Da han endelig fikk snakke med noen, fikk han enecelle. Deretter ba han om å få snakke med en lege.

- Den legen forsto meg. Han sa at jeg ikke skulle vært i militæret. Han kunne ikke gjøre om på dommen, men han sørget for at jeg slapp å bli kalt inn til flere rep-øvelser, sier Jan.

Ikke godt mottatt av kollegaene

Prøvelsene var likevel ikke over. Da han kom tilbake til arbeidsplassen, ble det kjent at han hadde sonet for militærnekt. Det ble ikke godt mottatt blant kollegaer. Jan ble pekt ut foran andre og opplevde å bli plaget på jobb. 

- Til slutt mistet jeg jobben. Da solgte jeg også huset som jeg hadde kjøpt for å ha kort avstand til jobb, sier Jan.

Allerede i ungdomstiden forsøkte moren å hjelpe han. Hun ringte og skrev til en rekke spesialister, og de fikk time til en psykiater på hjemstedet.

- Psykiateren var grei og tok godt imot oss. Derfra fikk jeg med meg noen tabletter som jeg kunne prøve. Jeg tok dem, og da klarte jeg å gå på do for å tisse - selv om det var andre i nærheten. Jeg kjente meg rolig, men ble trøtt og tørr i munnen av å bruke dem, sier Jan.

Da resepten var tom, dro han til fastlegen for å få ny resept. Fastlegen ringte psykiateren, og de ble enige om at han skulle få en pakke til - men ikke mer. Medisinen var sterkt vanedannende og kunne ikke brukes over tid.

- Jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette med medisinen, selv om den hjalp. Men den ga meg selvtillit, og det hadde jeg ikke fra før av. Man føler seg jo ganske dum med dette problemet. Fastlegen min var snill og grei, men problemet mitt var det vanskelig å gjøre noe med, sier han.

- Som om krana blir stengt

Et av forslagene Jan har fått, er hypnose.

- Det hadde jeg ikke lyst til å prøve. Jeg har også forsøkt Zoloft og Cipralex (red. antidepressiva), men de syntes jeg det var ubehagelig å bruke, så jeg fortsatte ikke med dem, sier Jan.

Fastlegen henviste Jan til psykolog. Der gikk han fast i noen år.

- Psykologen var grei, og spurte om alt mulig. Men jeg måtte gå midt i arbeidstiden, og til slutt avsluttet jeg behandlingen, selv om psykologen ønsket at jeg skulle fortsette. Jeg var med i et forskningsprosjekt om tilstanden, som psykologen mente kunne fortsette i flere år. Han ble nok skuffet, men jeg følte ikke at samtalene hjalp meg, sier Jan.

Så lenge han er alene, er alt greit. Men bare noen ringer på døra, stopper det.

- Det er som om krana blir stengt. Det er en fortvilet situasjon, men man blir jo irritert også. Broren min har aldri hatt dette problemet. Faren min sa at han aldri hadde hørt om det. Følelsen er så fæl - du er så tissetrengt, men får det ikke til, sier Jan.

Da han jobbet på bilverkstedet, var det en gang han klarte å begynne å tisse. Så kom det noen og røsket i døra.

- Det stoppet umiddelbart. Det var veldig ubehagelig å avslutte før jeg var ferdig. Til slutt ga jeg opp å prøve og gikk hjem på do, sier Jan.

- Livet går i fra en

Da foreldrene døde, skjønte han hvor iherdig moren hadde stått på for han.

- Jeg fant en rekke brev som hun hadde sendt til leger, spesialister og ukeblad. En svarte veldig fint: "Får håpe din sønn vokser det av seg". Hun fikk samme svar i ukebladet da jeg var 14 år, og da jeg var 25 år. Det gikk nok inn på henne at jeg hadde disse plagene, sier Jan.

Jan drar aldri langt fra hjemmet. Helst bør det ikke ta mer enn en halvtime å komme seg hjem.

- Livet har gått. Jeg drar aldri på ferie. Hvis jeg en sjelden gang drar på fest, drikker jeg ingenting. Maks en kopp kaffe, og så drar jeg tidlig hjem. Man blir en sosial brems. Livet går i fra en, uten at en får være med på noe som helst, sier Jan.

I mesteparten av sitt voksne liv har Jan vært singel. Nå er han ikke det lenger, men kjæresten og han bor hver for seg.

- Hun forstår meg, men jeg er redd for at hun kjeder seg. Før jeg traff henne hadde jeg egentlig gitt avkall på alt. Det har vært mange tunge stunder. Særlig i fengselet. Jeg tror ikke det er så mange som orker dette. Mor syntes også at det var veldig trist. På jobben hennes snakket de om at jeg satt i fengsel, sier Jan.

På mange arbeidsplasser er det vanlig å reise på kurs og seminarer. Det har Jan sluppet unna der han er nå, men før var det også en pine.

- Hvis jeg mister den jobben jeg har nå, eller det skjer endringer som gjør det vanskelig for meg, kommer jeg til å slutte å jobbe. Det er fordelen med det livet jeg har levd: Jeg har aldri brukt penger, så jeg har råd til å slutte, og kan likevel forsørge meg selv, sier Jan.