Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

ADHD- å leve med

NHI.no

- Moren min har alltid visst at det er noe spesielt med meg. Helt siden jeg var lita jente har jeg vært litt annerledes, jeg var aldri redd for noe, plutselig befant jeg meg i toppen av stigen, var veldig aktiv og deltok på fem ting på samme tid, sier "Anne", som i dag er 36 år.

Først som 21-åring fikk hun vite hvorfor hun ikke har vært som alle andre: ADHD-diagnosen ga endel svar hun følte hun manglet. Men veien dit var tung og kronglete.

- Helt fra jeg gikk i barnehagen har mamma kjempet for at jeg skulle få hjelp, og for å bli tatt på alvor med sine bekymringer for meg. Men det var kanskje ikke så mye hjelp å få på den tiden. Jeg har et stort ønske om at andre som er i den situasjonen jeg var i, skal få hjelp, sier hun.

Det var på skolen vanskelighetene begynte for "Anne". Barneskolen gikk på et vis, men på ungdomsskolen ble klassen delt opp og hun begynte på åpen skole. Det passet dårlig for ei jente som trengte stramme rammer og mye trygghet.

- Jeg husker det som helt forferdelig: Å skulle prestere foran øynene på mange andre. Jeg klarte ikke å være trygg i en slik sammenheng, sier hun. Dermed ble "Anne" den veldig vanskelige eleven. Mammas bønn om hjelp ble oversett og på ungdomsskolen fikk de høre at: hun kan hvis hun vil.

Men det var ikke lysten og ønsket om å få det til det stod på. Hun klarte det bare ikke. Det var vanskelig å konsentrere seg, kroppen var veldig aktiv, det ble vanskelig å skrive. Å konsentrere seg for å lese var nesten umulig. Hun forteller at det å lese en bok alltid har bydd på store utfordringer.

- Når jeg åpner sidene på ei bok, er det som om sidene bare vokser, sier hun.

Naturlig nok slet "Anne" med leksene og å følge med på skolen. På ungdomsskolen ramlet hun av i mattematikken også - et fag hun tidligere hadde likt godt.

- Jeg skjønner jo i dag at jeg burde fått hjelp på skolen. Jeg ramlet av, klarte ikke å gjøre leksene mine og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Med denne diagnosen er det vanskelig å forholde seg til tid, og det var vanskelig å komme til riktig tidspunkt. Jeg husker hvor mange ganger jeg måtte løpe for å rekke timene. Jeg grudde meg til skolen og begynte å skulke. Det var helt grusomt, sier "Anne", og forteller om hvor lett det er å havne i feil miljø når man ramler utenfor på skolen.

- Det er så viktig å fullføre skolen. Det er viktig både for mestringen senere i livet og for selvfølelsen. Barn må få hjelp i tide, gjentar hun.

Etter ungdomsskolen begynte "Anne" på videregående skole. Men også det fungerte dårlig.

- Jeg ville så gjerne, men klarte det ikke, sier hun og forteller at på videregående skole ramlet hun helt av. Det ble mye fravær, det var lite som fungerte og hun trivdes dårlig. "Anne” klarte aldri å fullføre videregående den gang.

Skoletrøbbel

Da "Anne" var 21 år, ble hun innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun hadde havnet i feil miljø, hatt feil kjæreste og var helt nedbrutt. Det var under tiden på sykehus hun fikk diagnosen ADHD, og det ble satt i gang et apparat for å hjelpe. Det finnes ingen rask vei tilbake etter mange år i feil miljø. Men med medisiner og etter hvert samtaleterapi som fungerte, begynte livet så smått å snu om til det bedre.

- For meg er det veldig viktig å trene. Det er når jeg trener og etter en trenigsøkt at jeg fungerer best, sier "Anne", og forteller at hun trener styrketrening fire ganger i uka.

- Jeg tror alle med ADHD vil ha god nytte av trening. Konsentrasjonen blir bedre, og selv får jeg en god indre følelse av denne aktiviteten. Jeg føler meg bedre både psykisk og fysisk og siden konsentrasjonen øker, blir dagen bedre, sier hun.

Hun forteller at kostholdet også er viktig.

- Jeg må spise riktig mat regelmessig. Dårlig mat er ikke bra for oss med denne diagnosen. Selv planlegger jeg maten nøye, slik at jeg ikke skal bli sulten, sier hun.

For "Anne" har det gått mange år der hun ikke har klart å mestre det andre har fått til og tatt som en selvfølge.

- Jeg hadde hele tiden en følelse av ikke å være bra nok. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke fikk det til, og hvorfor jeg ikke klarte å holde en struktur og en orden på ting. Det gir dårlig selvfølelse, man blir stresset og veldig sliten, sier hun.

Å få diagnosen ADHD, var på mange måter en redning for "Anne", samtidig var hun flau over disse bokstavene som hun opplevde, og fremdeles til en viss grad opplever, som stigmatiserende.

- Men det var en lettelse å få diagnosen og fortelle det til de nærmeste. Det har gitt meg en forståelse for hvorfor jeg er som jeg er. For eksempel kommer jeg ofte for seint til avtaler, og jeg føler at folk lurer på hvorfor jeg er sånn. Det har vært godt å kunne gi en forklaring, sier hun.

"Anne" tenker på mammaen sin som i så mange år har vært fortvilt over ikke å bli hørt.

- Hun har ikke fått den støtten hun trengte da jeg ramlet ut av skolen i så mange år. Når hun ser hva jeg har fått til i dag, er det jo også en lettelse for henne, sier "Anne". I dag kan hun si at hun er glad i diagnosen sin. Hun har enkelte evner få andre har. Når hun brenner for noe - gir hun seg ikke.

- Jeg føler jeg klarer å gjøre symptomene på ADHD til noe positivt i dag - jeg klarer å finne den "driven" den gir, men det krever at jeg har struktur og system på tingene. Problemet er at man lett kan begynne å holde på med alt på en gang. System er derfor viktig.

Selv har hun en bok hun skriver opp ting i, og en white board på veggen.

- Jeg anbefaler en stor white-board med mye plass, ler "Anne".

Hun sier at hun føler seg heldig som er i kontakt med følelsene sine.

- Jeg kan bli veldig sint, men også kjenne veldig sterkt på gleden. Heldigvis går sinnet fort over. Jeg er i alle fall ingen kjedelig person, ikke helt A4, smiler hun.

En lettelse å få en diagnose

I dag tar "Anne" medisiner to eller tre ganger daglig, men hun har sluttet med samtaleterapi. Hun har etter hvert fullført videregående skole med gode karakterer, startet en vellykket bedrift for seg selv og er nå i ferd med å avslutte en ny utdannelse og skal etter hvert på leting etter en ny jobb. Men hun merker at selv om hun tar medisiner og håndterer hverdagen godt, dukket det opp utfordringer.

- Jeg blir fort stresset når ting ikke går etter planen, jeg må fokusere veldig på det jeg skal gjøre, jeg må jobbe hardt og får kanskje ikke så mye tid til å skape relasjoner til de andre. Særlig har jeg merket det når jeg har studert etter at jeg ble voksen. Jeg brukte mye krefter på alt det ekstra som ADHD-diagnosen følger med seg, dermed blir det vanskeligere å skape et forhold til andre. Diagnosen gjør også at man blir sliten, og man klarer ikke å gi av seg selv. Dette har skapt dårlig selvfølelse, sier hun.

- Jeg har vel alltid følt at andre på min alder var mer voksen enn meg, jeg har også følt problemer med å forklare meg og uttrykke meg. Men nå begynner jeg å godta meg selv slik jeg er, sier hun.

For da "Anne" begynte å få til livet sitt og karakterene ble gode, kjente hun at det begynte å skje noe.

- Jeg fikk bedre selvfølelse, og jeg fikk anerkjennelse fra andre. Medisinene gjør at jeg klarer å konsentrere meg, og at jeg klarer å lese.

Når hun studerer, setter hun på musikk hun liker med fart og driv.

- Det virker som om den ukonsentrerte delen av hjernen hører på musikken, og så klarer den andre delen å konsentrere seg, smiler hun.

Hun forteller at hun trenger struktur og lager en timeplan over gjøremålene sine.

"Anne" ønsker å jobbe offshore etter hvert.

- En arbeidsmåte jeg tror passer meg bra er å jobbe intenst i perioder og ha perioder med fri, som offshore eller på båt. Det er viktig at vi som har ADHD finner det vi virkelig ønsker å holde på med, da kan det gå veldig bra - mange av oss er noen skikkelige arbeidsjern, smiler hun.

"Anne" sier at hvis mennesker med ADHD får bruke energien på riktig måte, fungerer de fint både privat og på jobb. Hun mener at å kjenne mennesker med ADHD kan være en berikelse.

- Dette er gjerne omsorgsfulle og forståelsesfulle mennesker som stiller opp for sine venner.

- Skulle ønske at jeg hadde fått ADHD-diagnosen tidligere

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

- Skulle ønske at jeg hadde fått ADHD-diagnosen tidligere