Sovnet på jakt: brakk ryggen

Geir Haugum er bosatt på Byneset i Trondheim. Før ulykken skjedde var Haugum i svært god fysisk form – det krevde arbeidet som brannkonstabel. I tillegg drev han som kyllingbonde hjemme på gården. 

Den 24. januar i 2010 var det iskaldt vintervær, med gnistrende frost på låveveggen. Gradestokken viste -24. Haugum, som også er jeger, hadde lagt ut åte til rev ved låveveggen. Sent om kvelden klatret han opp en stige inne i låven og satte seg til rette på en rampe for å vente på reven. Og så sovnet han.

Trodde han var på soverommet

– Da jeg våknet av at jeg frøs, var det helt svart rundt meg. Jeg trodde at jeg lå i sengen min. Nattbordlampen min virket ikke, visste jeg, så jeg reiste meg opp. Det var bare noen få skritt bort til veggen på soverommet og lysbryteren – trodde jeg, sier Haugum.

Haugum tråkket utenfor kanten og falt rett ned i låvegulvet – et fall på tre og en halv meter.

I fallet rakk han å tenke at han måtte forsøkte å rulle da han traff gulvet. Den første tanken han hadde etter at han traff gulvet, var at han hadde hatt et ladd gevær ved siden av seg på rampen. Kom det til å treffe gulvet og gå av?

Den lyden hørte han ikke. Men han hørte en annen lyd.

– Jeg hørte beinknekken da jeg falt ned. Deretter oppdaget jeg at jeg ikke kjente beina mine, sier Haugum.

Måtte redde seg selv

Klokken var tre om natten. Ingen andre var ute. Han forsto at han måtte klare å komme seg inn i huset.

– Datteren min på 9 år skulle ikke finne meg der, død neste morgen, sier han.

Låvegulvet der han lå, var omtrent 120 meter unna døren til huset. Han hadde ikke følelse i beina, kunne ikke reise seg eller gå. Og det var fortsatt 24 minusgrader ute.

– Jeg fikk et adrenalinkick. Jeg skulle klare det, sier Haugum.

Han dro seg fremover med hendene. Ut fra låven. Over gårdsplassen. Opp trappen til hovedinngangen. Bakken var iskald. Alt var kaldt. Vel fremme ved døren, strakte han seg opp etter håndtaket, fikk åpnet døren og dratt seg inn i gangen.

Der ropte han etter hjelp. Men alle i familien lå og sov. Ingen hørte han.

– Jeg var så kald at jeg ikke kjente at jeg kom inn. Stua var det varmeste rommet i huset. Dit måtte jeg, sier han.

Da han kom inn på stua, kom hundene hans løpende mot han. Glade og klare for lek.

– Jeg måtte slå i gulvet for å holde dem unna. Den ekstra påkjenningen, å ha de hoppende på meg, kunne jeg ikke ha da, sier Haugum.

Fikk nakkekrave i ambulansen

Han fortsatte å krype. Helt frem til ovnen. Der tok han et ildrakesett og slo i gulvet på metallplaten foran ovnen.

Da våknet sønnen på 14 år og kom ned til han.

– Jeg fortalte han at jeg hadde brekt ryggen og at jeg trengte hjelp.

Sønnen vekte kjæresten til Haugum, som igjen ringte etter ambulanse.

Da ambulansepersonellet kom var han mer opptatt av at han var kald, enn av at han hadde brekt ryggen. Kroppstemperaturen ble målt til 34 grader.

I ettertid er det flere ting ved håndteringen fra ambulansepersonellet han reagerer på.

– De spurte meg om hva som var den raskeste veien til sykehuset. Det synes jeg var rart. Men det jeg reagerer mest på, var at de ikke tok på meg nakkekrage med en gang. Ved slike skader skal nakkekragen på med en gang. Det vet jeg, gjennom arbeidet i branntjenesten. Kragen tok de på i krysset før de ankom sykehuset, sier Haugum.

I ambulansen fikk han morfin, med påfølgende blodtrykksfall. Det ble dramatisk.

To brudd i ryggen

Da legen som tok imot han, dro en blyant over beina og spurte om han kjente noe, kjente han ingenting. All følelse i beina var forsvunnet.

– Det var en kjip opplevelse.

Smerter i ryggen kjente han ikke før i seks-syv-tiden om morgenen. Da skulle han inn til MR. Han ba dem vente med å løfte han over på benken til han var klar.

– Jeg trengte bare å samle meg litt først. Men så løftet de meg bare likevel. Jeg klemte til, og det gikk ut over en av sykepleierne. Hun forsvant etterpå.

MR–bildene viste at han hadde to brudd i ryggen. Ett ved L1 og ett ved L2. I tillegg var ryggraden forskjøvet med 6,5 mm.

– De ville ikke operere. De ville ikke borti meg. De satte på et korsett og var opptatt av å lære meg å komme meg på do selv ved hjelp av en gåstol, sier Haugum.

– Jeg ble tatt vare på, men jeg fikk veldig lite informasjon, sier han.

Ble sendt hjem etter en uke

Etter en ukes tid klarte han å bruke høyrefoten, men han kjente den ikke. Når han skulle flytte på den, måtte han se på foten for å se hvor den var.

Så snart han klarte å gå på do selv – omtrent en uke etter at han ble innlagt – ble han sendt hjem. Det ble satt en heve–senke seng i stuen. Legen ga beskjed om at han måtte ligge mest mulig i ro. Om han gjorde det, var det en sjanse for at bruddet kunne gro.

– De neste fem månedene lå jeg så og si hele tiden. På den tiden var ikke Facebook så vanlig. Dermed ble det til at jeg brukte mye tid på Finn. Jeg er veldig hundeinteressert. Derfor så jeg på mange annonser for valper som skulle selges, og sendte masse spørsmål, sier han.

Huset hadde kun vedfyring til oppvarming da han kom hjem fra sykehuset. Selv var han ikke i stand til å gå mer enn fem til seks meter. Han klarte ikke å fyre opp i ovnen selv. Dermed måtte kjæresten reise hjem fra jobb i lunsjen - for å legge inn mer ved.

Kort tid senere monterte familien varmepumpe.

Kjøpte hest og kajakk

Da han endelig kunne begynne å trene, i månedsskiftet mellom mai og juni samme år, var den tidligere så gode fysikken forsvunnet. Muskeltapet var stort. Selv den minste anstrengelse kostet mye.

– Den første gangen jeg skulle ha på meg klær og gå ut, gikk jeg 30 meter. Jeg brukte mer tid på å ta på meg klær enn på å gå, sier Haugum.

Treningen hos fysioterapeut startet. Allerede på den første timen spurte fysioterapeuten om han hadde planer for kvelden. Samme kveld hentet fysioterapeuten Haugum og tok han med på kajakktur.

Å sitte i kajakk førte til et midlertidig tilbakefall av lammelsen.

– Men jeg fikk tilbake bevegelse i ryggen, så det var bra, sier Haugum.

I tillegg til styrketrening i apparater på klinikken, anbefalte fysioterapeuten ridning og kajakkpadling.

Haugum gjorde som han fikk beskjed om. Han kjøpte hest og kajakk.

– Jeg var veldig interessert i å lære å gå igjen. Men at vi kjøpte hest handlet også om at jeg tidligere har drevet med oppdrett og trening av hester. Dessuten var datteren min veldig interessert i hest, så vi inngikk en avtale. Jeg skulle betale for hesten, men hun måtte gjøre stallarbeidet.

Å ri gikk veldig fint. Padlingen gikk også bra, men etter noen minutter i kajakk begynte det å prikke i føttene og etter hvert mistet han følelsen. Han padlet likevel. Følelsen vendte tilbake noen få minutter etter at han var ute av kajakken.

Ble fort sliten

I begynnelsen av opptreningsperioden opplevde han stor fremgang. Deretter gikk det tregere.

– Jeg var veldig fornøyd da jeg klarte å gå igjen. De første to årene brukte jeg krykker.

For den tidligere brannmannen var det rart å være i så dårlig form. Å bli så sliten.

Så snart han var i stand til å gå med krykker, gikk han tur hver dag.

– En gang gikk jeg til naboen. Da var jeg så utslitt at jeg måtte legge meg ned i veikanten. Jeg var bare 200 meter hjemmefra, men visste ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg hjem. 

Heldigvis klarte han å komme seg hjem selv etter å ha hvilt en stund.

Måtte finne nytt arbeid

Haugum opplevde å få stor forståelse fra barna og kjæresten. I tillegg fikk han veldig god hjelp fra naboen. Både han, kona hans og ungene trådde til for å hjelpe han med gårdsdriften. Det samme gjorde ungene og kjæresten til Haugum.

– Naboen skulle hatt diplom. Det var imponerende, sier Haugum.

Ulykkesforsikringen sørget for at han slapp de store økonomiske bekymringene. Men han var 50 prosent ufør og trengte fortsatt arbeid.

Jobben i Brann– og redningstjenesten kom han ikke tilbake til. Der klarte han ikke lenger de fysiske testene.

På utprøving hos NAV fikk han beskjed om at han hadde større potensiale enn han visste.

– Men da jeg besvimte på oppdrag, skjønte de nok at det var verre enn de trodde.

Haugum trengte en jobb der han kunne være fleksibel. En jobb der han kunne ta pauser når han trengte det. I 2012 begynte han å bygge en kennel i et ledig lokale han hadde på eiendommen. I juni 2013 var kennelen godkjent av Mattilsynet og Byneset hundepensjonat var en realitet.

– Ulykken har påvirket arbeidslivet mitt masse. Dersom jeg ikke hadde brukket ryggen, ville jeg fortsatt jobbet i Brann– og redningstjenesten.

I driften av hundepensjonatet kan han dele opp dagen dersom han har en dårlig dag. En hund kan luftes klokken syv. Deretter kan han ta en pause på en halvtime – om han trenger det – før neste hund luftes.

Høydeskrekk

– I dag går det bra med meg. Jeg er 50 prosent ufør og har hundepensjonatet. Men jeg har alltid smertestillende med meg. Jeg har mye smerter i ryggen. Likevel føler jeg egentlig at jeg har hatt flaks. Uken etter at jeg falt ned, hørte jeg om en annen som opplevde samme type ulykke. Han døde.

Haugum var ivrig jeger før ulykken. Den hobbyen har han tatt opp igjen. Men alt er ikke som før.

– Da jeg var på jakt i 2016 skulle jeg gå over en åskam. Da fikk jeg skikkelig høydeskrekkfølelse. Jeg var sikker på at jeg skulle falle ned. Før den tid hadde jeg ikke høydeskrekk. En av testene vi måtte gjennom i brannvesenet var å gå opp i en stige på 35 meter, huske en kode som sto der, og gå ned igjen, sier Haugum.