Vold i nære relasjoner:- Jeg elsket faren min, men han var voldelig

Nina visste aldri hva hun kom hjem til som barn. Hun var den snille, flinke, høflige jenta som var opptatt av å gjøre alt rett. Livredd for å gjøre feil, «feil» hun ikke kunne unngå, fordi hun ikke visste hva som ville utløse det neste raserianfallet til faren. Et raseri som ofte skyldtes bagateller eller ting han så for seg, men som ikke hadde skjedd.

Nina heter egentlig noe annet. Av hensyn til resten av familien ønsker hun å være anonym.

En dag kom hun kom hjem fra skolen og fant ham travende frem og tilbake i huset. Hun husker ikke hvorfor han var sint, bare at hun ikke hadde gjort det han beskyldte henne for.

- Kanskje det var en kopp som var knust. Det var i hvert fall en bagatell, sier hun.

Faren brølte og kjeftet, og så kom det: «Om du ikke innrømmer at du har gjort det, da lyger du. Da skal du få juling! Og om du har gjort det, skal du få juling for å ha gjort det!»

- Etter det blacket jeg ut. Jeg vet ikke hva som skjedde. Men før det husker jeg at jeg tenkte: «hvor dum går det an å bli? Hvor dum kan en voksen være? Dette henger ikke på grep».

Nina var omtrent ni år da dette skjedde. Øynene til faren var blanke. Han luktet rart. Da hun ble eldre forsto hun at de verste episodene skjedde da faren hadde drukket. Men han var sint når han var edru også.

- Vold kan skje i alle hjem

Nina har fulgt nøye med på Ingebrigtsen-saken. Det som overrasker henne, er hvor mange som ikke tror at noe sånt kan skje. Som tenker at slikt ikke går an.

- Vold kan skje i alle hjem, sier hun.

Nina vokste opp som enebarn i en liten bygd i Trøndelag, men har halvsøsken hun ikke hadde kontakt med i oppveksten. Begge foreldrene var utad sett vellykkede.

- Mange husker nok far som hyggelig, blid og hjelpsom. Når jeg prøver å si at det ikke bare var greit hjemme hos oss, reagerer folk med å si «hva snakker du om?» og blikkene … De er fylt av forakt. «Hvorfor sa du ikke noe?» spør de. Jeg var et barn, sier Nina.

«Hvorfor dro du på ferie med ham?» kan folk spørre. Men det fantes ikke noe alternativ.

- Du svømmer med strømmen. Prøver bare å komme deg gjennom, sier hun. Men fra hun var ganske liten av, dagdrømte hun om å bli 18 år. Om å komme seg ut.

Trusler og vold var en del av hverdagen

Kjefting, skriking, trusler og vold var en del av hverdagen. Det verste var å gå og vente på det neste utbruddet. Et annet barndomsminne starter også med faren som tramper og brummer rundt i huset når hun kommer hjem fra skolen. Snøen hadde smeltet og han var rasende.

- Han oppdaget at deler av hekken var flat. Og fikk det for seg at det var vi, barna, som hadde gått over hekken om vinteren. Om hekken var ødelagt, skulle jeg få så mye juling at jeg ikke skulle klare å gå igjen, skrek han.

I ukevis var Nina livredd. Hver dag gikk hun og så på hekken. Tenk om den ikke reiste seg igjen.

Hver gang faren plystret henne hjem fra lekeplassen, dro hun hjem med hjertet i halsen. Hvorfor plystret han slik? Hadde katten bæsjet inne? Hadde hun rotet?

- Men så kunne det bare være at middagen var klar og stemningen var kjempegod. Men jeg visste aldri det på forhånd, sier hun.

- Selvfølgelig tør de ikke si noe

Hun lærte at man ikke snakker om følelser. Da er man svak. Og barn som gråter er stygge. Du skal håndtere følelsene dine. Nina, som i dag er i 50-årene, fremstår som blid, sosial og ser ut som en dame det har gått bra med i livet. Man kan ikke gjette at hun har en barndom med frykt og vold bak seg.

- Man lærer seg å ha et ekstremt kontrollert ytre. Alt handler om fasade. Alle følelsene du bærer på, lærer du å skamme deg over, sier Nina.

- Hvorfor sier ikke barn i et voldelig hjem ifra til noen? Selvfølgelig tør de ikke si noe. Man er opplært til å ikke snakke med andre. Jeg fikk høre at andre voksne var sjalu på oss. «Du vet ikke hva de kan finne på». Folk jeg kunne betrodd meg til, ble fiendtliggjort.

Og hvordan ville det bli å komme hjem, om hun sladret til andre?

Dessuten fikk hun høre at det var hennes feil at faren var sint. Hun var vant til å høre at hun var dum, idiot, «er du teit eller?». 

Det fæle språket

En gang hadde Nina og barna hun lekte med lekt ring på - stikk av, på dører i nabolaget. Hun var omtrent åtte år. En av naboene ringte til faren. Nok en gang ble hun møtt med roping og kjefting da hun kom hjem. Faren slo henne i ansiktet, hun fløy bakover og traff veggen.

- Alt ble svart. Jeg besvimte. Da jeg kom til meg selv så jeg at søskenbarnet mitt så på meg. Hun var kjemperedd. Det var siste gang hun var på besøk til meg.

Hvis Nina slo seg, fikk hun kjeft og ble ristet opp.

- Fordi det var ubehagelig for ham at han skvatt.

Men det verste var det psykiske. De konstante truslene. De gangene han løp etter henne. Hva kommer til å skje om han får tak i meg? tenkte hun.

Og truslene. Det fæle språket.

- «Jeg skal kaldkvele deg», «jeg skal rive av deg håret», «jeg skal drepe deg». En gang ringte han meg og kjeftet så voldsomt at jeg trodde han skulle dø av hjertesvikt, sier Nina.

Da Nina fikk guttevenner, kalte han henne hore.

- Vi spilte kort. Jeg var en ordentlig jente. «Jeg skal ta fitta di», kunne han si da jeg kom i ungdomsårene. Hva betyr det? Jeg ble aldri utsatt for seksuelle overgrep, men det stygge, seksuelle språket, det brente seg fast.

Raseriet var noe som bygget seg opp over tid. Det kunne gå bra i lang tid, men så smalt det plutselig. Selv når alt var fint, ventet Nina på neste sinneutbrudd. Ble han sittende oppe og drikke? Av og til pusset han våpen i fylla. Hva kunne skje? Hva kunne han finne på? Når hun hørte snorkingen hans gjennom soveromsveggen, kunne også hun sove.

Fraværende mor

Nina beskriver moren som svært fraværende og selvopptatt.

- Da jeg i voksen alder leste om narsissisme, falt brikkene på plass. Jeg var tre år da jeg forsto at hun ikke kunne passe på meg. Forholdet til henne var verre for meg enn forholdet til faren min. Far ga meg mat, han fulgte meg til skolen. Vi dro på fisketurer sammen. Han og jeg hadde et nært forhold helt til han døde. Han var min trygge havn. Det er både trist og sykt å tenke på, sier Nina.

- Jeg elsket ham, sier Nina og legger til: - Han vokste selv opp i et voldelig hjem.

Hun har forsøkt å snakke med moren om oppveksten, men møter ingen forståelse der. Til slutt orket ikke Nina å ha mer med moren å gjøre. Hun kuttet kontakten helt.

De viktige ordene

Faren har vært død i flere år. Men i voksen alder hadde hun en god og viktig prat med ham. Hun sa: Jeg er redd for å si ting til deg, for du blir så sint.

- Da svarte han at jeg hadde helt rett og at han hadde et sinneproblem. «Det har gått utover deg, og det er jeg lei for». At han sa det, betydde enormt mye for meg. Tenk om han hadde dødd uten at vi fikk den samtalen først! Vi hadde mye kontakt etter at jeg ble voksen. Men jeg lot ham aldri være alene med barna mine, sier Nina.

De har bare gode minner med bestefaren.

Voldelig kjæreste

Da Nina ble 13 år ble foreldrene skilt. Da ble det roligere. Nina bodde mye hos moren. Der opplevde hun stor frihet.

- Jeg var jo alene. Det var ikke bra, men jeg syntes det var deilig.

Nina var 17 år da hun flyttet sammen med kjæresten. Da volden fortsatte i dette forholdet, forsterket det opplevelsen av at volden virkelig var hennes feil.

-Jeg må være mer høflig. Ikke mase. Ikke provosere. Jeg hadde ikke styrke nok til å forstå at det jeg opplevde ikke var greit, sier Nina.

Hun forsøkte å snakke med moren sin om det. «Ikke terg han da», fikk hun til svar. Andre ganger sa moren at hun ikke ville høre om det, for det var så leit for henne å tenke på det.

- Jeg ble møtt med mistillit, og turte ikke åpne meg igjen.

-Det var synd på den jenta

I voksen alder har hun flere ganger fått høre av andre at hun hadde det så bra. Hun ble sint på seg selv for at hun hadde de følelsene hun hadde.

- Jeg var 50 år før jeg skjønte at det var synd på den jenta. Det skal ikke være sånn. Av og til ser jeg på mine egne barn og tenker: Enn om noe sånt hadde hendt med dem? Nå er hun så gammel som jeg var den gangen … Å få barn er det fineste som har skjedd meg, men det er og smertefullt fordi jeg gjenopplevde min egen barndom.

Episoden som endret alt

Hun bodde med den voldelige kjæresten i flere år. De fikk et barn sammen.

Episoden som endret alt, var en av de gangene kjæresten gikk til angrep på Nina. Han tok tak i håret hennes og dunket hodet hennes i dørkarmen flere ganger. Det svartnet for henne. Nina vet ikke om hun besvimer under voldsepisodene hun gjengir, eller om hun bare kobler helt ut.

Da hun kom til seg selv så hun sønnen på ett år, som støttet seg til veggen og så på henne, oppløst i tårer og skrekk.

- Han hylskrek. Det var øyeblikket som endret alt.

Men hun kunne ikke reise der og da. Hun måtte planlegge. Måtte ha penger og et sted å bo. Dessuten truet kjæresten med å ta fra henne barnet om hun reiste. Det tok nesten ett år før hun fikk det hun trengte for å dra. Da samlet hun det mest nødvendige og dro med en gang hun fikk tilgang til en leilighet.

- Han sa at han skulle gjøre livet mitt til et helvete. Det gjorde han også, helt til han fikk ny kjæreste, sier Nina.

En stund etter at de hadde gått fra hverandre, dro hun hjem til eksen for å hente sønnen. Ekskjæresten var syk, og hun tenkte det var bedre at hun tok med seg sønnen hjem. Men eks-kjæresten ble ikke glad. Han ble rasende.

- Da han kom løpende mot meg med knyttneven løftet, flyktet jeg for livet. Jeg tok toåringen på armen og løp ut i vinterstormen. Når sønnen min fikk språket på plass, lenge etter, sa han: «Husker du da pappa var sint på oss?» Jeg ble helt perpleks. «Pappa var ikke sint på deg. Han var sint på meg», sier hun.

- Familien har vært første prioritet

Nina fant en snill mann til slutt. Sammen med ham skapte hun den familien hun hadde drømt om. Et sted der alle kan føle seg trygge. Et sted der man kan snakke med hverandre om alt. Uten vold. Uten trusler.

- Familien min har vært første prioritet for meg. Jeg bryr meg ikke om karriere og status. Jeg har levd, pustet og åndet for dem. Arvesynden – den skal brytes. Jeg føler at jeg har lyktes. Barna mine har bekreftet at de har hatt en god oppvekst og et trygt hjem, sier Nina.

Smerter og posttraumatisk stress

Men volden har satt sine spor. Tungsinn, smerter i kroppen – fibromyalgi -, søvnvansker og posttraumatisk stress. Lukter, lyder og musikk kan fremkalle minner. Hun har mareritt der hun fortsatt kan høre skriking og trusler. Utmattelsen er alltid like i nærheten.

- Hjernen jobber på høygir hele tiden. Jeg har vært på en rekke undersøkelser, CT, MR. De finner ingenting. Du må leve med det, sier legene. Jeg har vært så fokusert på at det er noe galt med meg. I dag har jeg bare en liten stillingsandel. Jeg har skammet meg mye over det. Men nå har jeg skjønt at det er volden som har satt sine spor, sier hun.

Nina opplever at mange har lyst til å plassere folk i båser – enten er man ond, eller så er man god.

- De fleste er en plass midt imellom. Og når folk spør hvorfor lærere og naboer ikke har sett noe, tenker jeg: hvordan kan de vite det? Som barn i et voldelig hjem, eller kvinne i et voldelig forhold, spiller man skuespill. Jeg har løyet og fremstilt ting som bedre enn de er.  Det smaker så godt å leve i den fantasien. I det øyeblikket kjennes det så fint, sier hun.