Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Når barn begynner å stamme

NHI.no

Guttormsen (bildet under) er logoped og stipendiat ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo og den første i Norge som skriver doktorgrad om stamming. 

Hun har gjennom sin meta-studie sett at barn kan få negative tanker om sin egen stamming og at de vurderer sin egen måte å snakke på mer negativt enn det barn som ikke stammer gjør. 

-Det er mulig at disse negative tankene kan ha en negativ innvirkning på den videre stammeutviklingen, sier Guttormsen. 

Forskningen støtter altså viktigheten av tidlig innsats hos små barn som stammer - nettopp blant annet for å forebygge negative tanker og følelser rundt det å snakke.

- Man MÅ forebygge negative konsekvenser, som at barnet begrenser språket sitt, sier Guttormsen til NHI.no. 

Det er viktig å skille mellom stamming og stotring - eller ”normal ikke-flyt”, som det heter på fagspråket. 

I småbarnsalderen (2–5 år) er det ikke uvanlig at barn stotrer, altså har brudd i taleflyten sin i form av nølinger og noen få gjentakelser. Det er ikke alltid lett å skille stotring fra stamming. 

- Det kan være glidende overganger mellom stamming og normal ikke-flyt, og det trengs derfor en logoped for å vurdere om barnet stammer eller ikke, sier Guttormsen. Dessverre er det mange barn som blir henvist altfor sent til logoped, nettopp fordi barnehage eller foreldre har vurdert stammingen til å være stotring, og derfor ikke søkt hjelp. 

Hun forteller at stamming blant annet er repetisjoner av lyd eller stavelser: "ka-ka- ka- kan du komme?" 

Stamming kan også være blokkeringer – at man ikke får sagt noe som helst. Når en person har en blokkering kan man se at artikulasjonsstillingen er låst, for eksempel ved at leppene er knepet sammen slik b-lyden ikke kommer ut. Blokkeringen kan også sitte i halsen, da vil ofte munnen være litt åpen og det vil oppstå en pause i talen før ordet kommer ut . I tillegg ser vi også at barna som stammer kan forlenge lyder, for eksempel: "mmmmmamma", "iiiiiis". 

Undersøkelser viser at 11 prosent av barn i barnehagealder har stammet, mens 1 prosent av skolebarna stammer. 

- Det betyr at en stor andel av barna som stammer i småbarnsalder, slutter å stamme etter en periode, enten naturlig eller etter behandling. Har barnet nære familierelasjoner som har fortsatt å stamme gjennom livet, er det større risiko for at barnet fortsetter å stamme etter barnehagealder, dersom han eller hun ikke får riktig behandling til riktig tid. Men det kan også være andre faktorer som spiller inn, sier Guttormsen. 

Stamming eller stotring?

Guttormsen har i sin doktorgrad undersøkt barns egne reaksjoner på sin egen stamming, og ønsket å vite hvordan barna reagerer når de selv stammer. Hun har i samarbeid med sin veileder og en internasjonal forsker gjennomført en metaanalyse av 18 internasjonale studier om temaet, og majoriteten viser helt tydelig at de barna som stammer, vurderer sin egen måte å snakke på som mer negativ enn andre barn som ikke stammer vurderer sin måte å snakke på. Dette indikerer at mange barn blir fort klar over at de stammer, og at de vurderer sin måte å snakke på mer negativt på grunn av dette. 

Det er imidliertid store forskjeller mellom barna som stammer, noen har mange negative reaksjoner på stammingen, mens andre er ikke bevisst stammingen eller fokuserer ikke på den. 

- Hvorfor barn reagerer så forskjellig på stammingen vet vi ikke enda, men det kan tenkes at det har sammenheng med både barnet selv, og de opplevelsene han eller hun har hatt i kommunikasjonssituasjoner. Resultatene fra enkeltstudiene som ble inkludert i meta-analysen indikerer også at barna som har mer alvorlig grad av stamming hadde mer negative holdninger til sin egen talemåte enn barna med mildere stamming. Resultatene viste imidlertid ikke forskjell på kjønn, men de negative tankene blir verre med årene, sier Guttormsen.

En annen studie som har undersøkt reaksjoner barn som stammer, får fra jevnaldrende, viste at 27 prosent av barna som stammer, hadde opplevd å få kommentarer. 

Negative kommentarer fra andre barn antas å påvirke barnas egne reaksjoner, derfor vil forebygging av negative tanker hos barn som stammer, også innebære å fokusere på aksept og forståelse for at vi er alle forskjellige i barnegruppa. Nulltoleranse for mobbing er en forutsetning for dette. 

- Voksne kan også reagere negativt på stamming, eller de kan forsøke å hjelpe. Dette kan barn reagere forskjellig på. Det er også store forskjeller på foreldre til barn som stammer, noen er veldig bekymret for stammingen, mens andre er mindre oppmerksomme på stammingen eller fokuserer på at det er noe som går over for de aller fleste, sier hun. 

Guttormsen forteller at det er mange foreldre som får beskjed om at de må «vente å se», hvis de har et barn med taleproblemer. Kanskje får de beskjed om at det er stotring og ikke stamming. Derfor ønsker hun at logoped kommer inn tidlig og vurderer om behandling er nødvendig. 

- Dessuten vet vi at behandling i barnehagealder er mer vellykket enn i skolen. Som med andre vansker, er det lettere med tidlig intervensjon. 

Nå skal Guttormsen utføre en empirisk studie der hun ser på barnets temperament i sammenheng med stammingen. Hun ønsker å se på sammenhengen mellom barnets temperament, og om hvor observant de er på sin egen stamming og hvordan de reagerer på stammingen. Hennes hypotese er at det er noen temperamentstrekk som har sammenheng med barnets bevissthet rundt egen stamming, noe som igjen antas å ha sammenheng med reaksjoner på stammingen. 

Tanker om egen kommunikasjon

Det er viktig at foreldre er klar over at behandling av stamming er avhengig av at foreldre følger opp behandlingen hjemme og har jevnlige møter med logoped. De behandlingsprogrammene som har vist effekt, har til felles at behandlingen gis av foreldre flere ganger i uka. 

Stamming er myteomspunnet. Og en utbredt misforståelse er at stamming kommer av nervøsitet. Man kjenner ikke fullt ut årsaken til stamming, men forskningsresultater tyder på at barna som utvikler stamming har en medfødt risiko for dette. I tillegg antas det at det er et samspill mellom den medfødte risikoen og andre faktorer i barnet og miljøet som fører til at barnet begynner å stamme. 

- Det vi vet er at denne medfødte risikoen for å begynne å stamme er arvelig. Det er langt større sjanse for å utvikle stammingen hvis en nær slektning har taleproblemer, forteller Guttormsen. 

- Jeg mener det er så viktig å vite at stamming er mye mer enn bare et talebrudd. Det er både en kognitiv side og en følelsesmessig side. Mange barn blir kvitt stammingen sin naturlig, og mange vil derfor avvente og se om det går over. Men når man vurderer om det er grunn til behandling, er det viktig å ta med dette aspektet: blir barnet ertet eller brydd? Hvis så, anbefales det helt klart å begynne behandlingen med en gang, sier hun. 

- Indirekte behandling er mye brukt. Det betyr å tilrettelegge miljøet for bedre flyt hos barnet. Logopeden gir blant annet veiledning til foreldre om å snakke rolig, ha et lavere taletempo, ta pauser i talen, ha øyekontakt, vente litt før man svarer og ikke snakke i munnen på hverandre. 

- Voksne må være gode talemodeller, og denne type behandling blir ofte brukt til barn som ikke er så bevisst stammingen sin. 

En behandlingsmetode som det er god evidens for, er Lidcombe-programmet. Programmet innebærer at foreldre, etter rådgivning fra logoped, forsterker barnets flytende tale og minimerer stammingen gjennom verbale kommentarer. Dette har gitt gode resultater. 

- Effekten av behandlingen må dessuten evalueres fortløpende. Fungerer ikke behandlingen, må man igangsette en annen behandling og man vurderer effekten av den, forteller Guttormsen. 

- Siden det er i førskolealder at behandling har aller best effekt, må vi i dette viktige «tidsvinduet» gi riktig behandling til barnet slik at sjansen for å fortsette å stamme minimeres, avslutter hun. 

Det er fortsatt behov for flere barn til studien som gjennomføres, og Guttormsen forteller at hun trenger barn fra hele Norge. Deltagelsen vil innebære at foreldrene gir informasjon om barnet gjennom et telefonintervju. Hun vil også møte barna og kartlegge språkferdighetene i barnehagen. Mer informasjon om dette kan du få ved å henvende deg til Linn Stokke Guttormsen på epost: l.s.guttormsen@isp.uio.no

Når barn begynner å stamme

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon