Informasjon

Trygg trening med passasjer

De sa jeg kom til å få et lite barn. "Men det går sikkert bra likevel", trøstet de.

Hopp til innhold

Det var ikke jordmoren eller legen som sa det. Men det var frisøren, kassadamen på nærbutikken, tanta til naboen og den nærgående damen på bussen.

Jeg synes ikke magen min var liten. Den vokste jo jevnt og trutt i ni måneder. Kiloene kom også på. 12 kilo totalt, før den endelige finalen. Jeg spurte den svenske vikarlegen om alle de kloke konene hadde rett. Han fnøs. "Du har ikke liten mage. Du har bare ikke så mye fett på kroppen," konkluderte han.

Gravidtrening

Jeg løp fortsatt økter på 5-6 kilometer annenhver dag, da det var tre måneder igjen til termin. Jeg hadde gradvis trappet ned både hastighet og distanse. Det føltes stadig som jeg kunne løpt lenger og fortere, men den gangen var beskjeden jeg hadde fått å yte 60 prosent av det jeg gjorde før. Jeg kuttet løpingen og gikk heller daglige turer i skogen de siste tre månedene. Tenk om de hadde rett? Tenk om løpingen og styrkeøktene hadde ført til at jeg fikk et lite, sårbart barn? Selv all verdens forskningsartikler kunne ikke fjerne den nagende uroen de velmenende, kloke medmenneskene skapte.

Det var vanskelig å vite hva som tilsvarte 60 prosent. I dag viser anbefalingene at dersom man er i god form i utgangspunktet, kan man trygt drive kondisjonstrening med 70-90 prosent intensitet. Det er befriende. Jeg kan legge opp treningen etter min egen form. Det er ytterst sjelden jeg har noe savn etter å løpe med høyere intensitet enn det som i dag blir anbefalt.

Forskningen viser at barn av kvinner som trener i svangerskapet oftere blir født til termin - men ikke for tidlig. Datteren min ble født akkurat den dagen ultralydundersøkelsen i uke 19 hadde forutsagt. Hun var 52 cm. og veide 3550 gram. Hun var ingen liten og skjør jente. Men hun var heller ikke unormalt stor.

Jeg er såvidt over halvveis i mitt andre svangerskap, og selv om jeg alltid synes det er kjekt å trene, har jeg sjelden hatt så stor glede og utbytte av treningsøktene som i svangerskapene mine.

Det å kjenne seg uggen og småkvalm i forkant av en løpetur, og så fem minutter etter start finne ut at kvalmen som har hengt i kroppen hele dagen, er som blåst bort og formen akkurat som før, er en veldig god følelse.

Likeså det å se at til tross for at kroppen blir fremmed, og ymse småplager innimellom kan føre til at man nesten føler seg litt syk - for så å se på treningsøkten at jeg faktisk har blitt litt sterkere i armene siden sist - eller at den samme løpsdistansen jeg løp i tiden før graviditeten, kjennes like lett som da - det er herlig.

Det å kunne gå hjem fra trening og kjenne på hvor heldig jeg er som er så frisk, og kroppen som ser og føles så fremmed - den er fortsatt min. Den har fortsatt de samme gode egenskapene. Det er bare litt mer å bære på, og litt mindre pust i meg.

Dog skal jeg ikke legge skjul på at da jeg tok mine daglige spaserturer i marka i de siste ukene av forrige svangerskap - så hev jeg etter pusten og blåste som en nise bortover stiene. Selvsagt savnet jeg både pust og høyere hastighet.

Desto større var gleden da jeg igjen kunne legge ut på min første løpetur uten passasjer. Pusten var tilbake, ballasten borte, og kroppen var like kjent, og like mye min som den hadde vært ett år tidligere. Forandringene som gradvis blir utvisket i takt med løpeturer og styrkeøkter, hud som trekker seg sammen, magemuskler som gjenvinner funksjon og form - jaggu er det ikke fortsatt meg.

Det var det jeg visste.

Jeg visste det ikke da jeg så den fremmede kroppen i speilet. Ikke da genserne plutselig ikke var lange nok lenger, BH-ene for små og buksene for trange. Men i øyeblikkene jeg målte kreftene på tredemøllen eller i vektrommet, øyeblikkene jeg glemte både magen, uketall, nedtelling og termin.

Denne gangen er det enda lettere å blåse av nabokjerringer og velmenende frisører, og konsentrere meg om tilbakemeldingene fra de som faktisk jobber med å passe på meg og barnet mitt.

De fleste trener for lite når de er gravide. På ulike svangerskapsforum på nettet dukker det gjerne opp flust med støtteerklæringer til de som "ikke orker mer", de som er slitne og de frustrerte. De trenger nok støtten også.

Innleggene fra de som er friske og spreke, og vil tilkjennegi dette, kan gjerne bli stående ukommenterte i lange tider.

Kanskje er det flere som har fått beskjed om å slappe av og ikke bære hjem de tunge handleposene fra butikken? Kanskje er det flere som får skjøvet frem en stol fra den velmenende nabokona som mener den gravide verken bør gå eller stå - og for alle del ikke løpe?

Eller som instruktøren på treningssenteret jeg trener på gispet frem da jeg ba om treningsråd i mitt forrige svangerskap; "Du må ikke trene når du er gravid! Du må i hvert fall ikke løpe - da kan du være sikker på at du får bekkenløsning!"

Jeg hadde gudskjelov mer kompetente rådgivere tilgjengelig. Det er en luksus ikke alle har. Så kanskje er det flere som savner å få opp tempoet, og kjenne frisk luft og kjølige regndråper piske mot ansiktet på en befriende løpetur, som savner å gli bortover snødekte vidder, eller kjenne armmusklene spenne seg for å løfte vektene 10 ganger på rad.

Etterpå kommer hvilen. Den gode følelsen. Helt uforstyrret av skumle tanker. Helt uanfektet av uvitende nabokjerringer og den hoderystende elektrikeren.

Retningslinjer og gode råd om trening før, under og etter svangerskapet har vi mange av på NHI.no. Den gode følelsen er det bare du selv som kan finne. Med riktig informasjon våger du kanskje mer. For også passasjeren nyter godt av dine gode vaner. Det er bevist.

Vil du vite mer?