ADHD-medisiner og langtidsrisiko for kardiovaskulær sykdom

Attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD) er en nevroutviklingsforstyrrelse karakterisert ved konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og/eller impulsivitet over tid, i ulike situasjoner og i så stor grad at det skaper funksjonsvansker på ulike områder i hverdagen^1-2. Legemiddelbehandling, inkludert både sentralstimulerende og ikke-stimulerende midler, er aktuelt ved betydelige symptomer og funksjonsvansker hos barn og ungdom, unntaksvis også hos barn under skolealder. Medikamentell behandling anbefales som førstelinjebehandling for ADHD i mange land³.

Bruken av ADHD-medisiner har økt sterkt hos både barn og voksne i løpet av de siste tiårene⁴. Selv om effektiviteten av ADHD-medisiner har blitt demonstrert i randomiserte kliniske studier (RCT) og andre studier, er det fortsatt bekymringer angående deres potensiell kardiovaskulær sikkerhet⁵. Metaanalyser av RCT har rapportert økning i hjertefrekvens og blodtrykk assosiert med både stimulerende og ikke-stimulerende ADHD-medisiner^5-7.

I en case-control studie fra Sverige publisert i JAMA Psychiatry⁸ undersøkte forfatterne sammenhengen mellom langtidsbruk av ADHD-medisiner og risikoen for kardiovaskulær sykdom. Deltakerne var i alderen 6 til 64 år. Pasienter med ADHD ble matchet med opptil 5 kontroller og begge gruppene ble fulgt over like lang tid. Det primære utfallsmålet var nyoppstått kardiovaskulær sykdom - iskemisk hjertesykdom, cerebrovaskulære sykdommer, hypertensjon, hjertesvikt, arytmier, tromboembolisk sykdom, arteriell sykdom og andre former for hjertesykdom.

ADHD-medikamentene var alle de legemidlene som var godkjente i Sverige under studietiden (2007-2020), inkludert de stimulerende midlene metylfenidat, amfetamin, deksamfetamin og lisdeksamfetamin, samt de ikke-stimulerende midlene atomoksetin og guanfacin.

Av 278.027 individer med ADHD utviklet 10.388 kardiovaskulær sykdom. Medianalderen blant disse var 35 år og 59 prosent var menn. Disse ble matchet mot 51.672 kontrollpersoner. Median oppfølgingstid var 4,1 år, men noen ble fulgt i opptil 14 år.

Resultatene viste at jo lengre ADHD-pasientene hadde brukt ADHD-medisiner, jo høyere var risikoen for kardiovaskulær sykdom sammenlignet med kontrollgruppen (AOR = adjusted odds ratio):

• 0 til ≤1 år: AOR, 0.99 (95% KI, 0.93-1.06)
• 1 til ≤2 år: AOR, 1.09 (95% KI, 1.01-1.18)
• 2 til ≤3 år: AOR, 1.15 (95% KI, 1.05-1.25)
• 3 til ≤5 år: AOR, 1.27 (95% KI, 1.17-1.39)
• >5 år: AOR, 1.23 (95% KI, 1.12-1.36)

Lengre kumulativ ADHD-medikasjon var assosiert med økt risiko for hypertensjon:

• 3 til ≤5 år: AOR, 1.72 (95% KI, 1.51-1.97)
• >5 år: AOR, 1.80 (95% KI, 1.55-2.08)

Og arteriesykdom:

• 3 til ≤5 år: AOR, 1.65 (95% KI, 1.11-2.45)
• >5 år: AOR, 1.49 (95% KI, 0.96-2.32)

I løpet av en 14 års oppfølgingstid var 1 års bruk av ADHD-medisin assosiert med en 4 prosents økning i risiko for kardiovaskulær sykdom, med størst økning de første 3 årene på slik behandling. Mønsteret var det samme både hos de over og under 25 år.

I forfatternes oppsummering skriver de at denne case-kontrollstudien fant at langvarig eksponering for ADHD-medisiner var assosiert med økt risiko for hjerte- og karsykdommer, spesielt hypertensjon og arteriell sykdom. Disse funnene fremhever viktigheten av å nøye veie potensielle fordeler og risikoer når man vurderer langsiktig ADHD-medisinbruk. Klinikere bør regelmessig overvåke kardiovaskulære tegn og symptomer gjennom hele behandlingsforløpet.