Antidiabetisk behandling av type 2-diabetes ved kronisk nyresykdom

Type 2 diabetes mellitus (T2DM) med kronisk nyresykdom (CKD) er en vanlig komplikasjon som øker risikoen for kardiovaskulære (CV) hendelser og nyresvikt¹.

Forebygging og behandling av CKD hos pasienter med DM avhenger av livsstilsendringer og farmakologiske strategier som kombinerte målrettede terapier for hyperglykemi, hypertensjon, albuminuri, hyperlipidemi og regelmessig bruk av nyrebeskyttende midler, som kan gi synergistisk effekt for å kontrollere og minimere effekten av disse faktorene².

Nyere terapier, inkludert natrium-glukose-kotransporter-2 (SGLT2)-hemmere, glukagonlignende peptid-1-reseptoragonister (GLP-1 RA) og dipeptidylpeptidase IV (DPP-4)-hemmere, har vist seg å forbedre resultatene. Det er imidlertid lite dokumentasjon på deres komparative effektivitet for å redusere CV og renale utfall.

Formålet med den aktuelle systematiske oversikten og metaanalysen publisert i Diabetes, Obesity and Metabolism, var å undersøke effekten av antidiabetiske medikamenter på kardiorenale utfall³.

Totalt inngikk 26 studier med 143.296 pasienter med T2DM og CKD. SGLT2-hemmere var svært effektive til å redusere risikoen for nyreutfall, tett fulgt av GLP-1 RA. Begge var også effektive til å redusere død av alle årsaker. DPP-4-hemmere hadde klart dårligere effekt.

I sin oppsummering skriver forfatterne at SGLT2-hemmere etterfulgt av GLP-1 RA har gunstige effekter på CV og nyrehelse hos pasienter med T2DM og CKD. SGLT2-hemmere viser overlegen effekt i forhold til GLP-1-reseptoragonister for hjertesvikt- og nyreutfall, og fremhever deres foretrukne rolle i disse kliniske scenariene.